En orkestermusikers hverdag. Hornist Eirik Baardsen Haaland

Tekst: Henning Målsnes
Foto: Tarjei Hummelsund

Solohornist Eirik Baardsen Haaland er 33 år gammel og kommer fra Lura i Sandnes. Han vokste opp i en korpsfamilie med mye musikk. – Alle skulle spille et instrument, og da det var min tur til å velge, var det instrumentutprøving på skolen. Jeg prøvde flere, deriblant horn. En litt flåsete historie kanskje, men det var i hornet jeg fikk til mest eller sterkest lyd. Så da ble det horn. Kanskje litt utradisjonelt, men det valget sto jeg ved. Mange begynner på horn via et annet instrument, men jeg gikk rett på og slik har det vært siden.

– De andre familiemedlemmene spilte også et instrument. Pappa spiller tuba, mamma spilte klarinett i sin tid, storesøster spilte tuba, og jeg har en bror som er profesjonell klarinettist i Trondheim. Min lillesøster spilte også klarinett, men hun hatet korps. I ti-tolvårsalderen sa hun klart fra om at familien nå måtte slutte å snakke om korps rundt middagsbordet.

Eirik dro til Oslo for å studere ved Norges Musikkhøgskole og hadde også hatt et studieår i Tyskland. I 2015, 22 år gammel, begynte han å jobbe som solohornist i Trondheim Symfoniorkester. Knapt ti år senere, i august 2024, ble han ansatt i Bergen Filharmoniske Orkester. Nå bor han i Bergen sammen med kone og to barn.

Å spille horn er risikosport
– Hornet er ikke det enkleste instrumentet å spille på, men det er så givende og utfordrende! Den største utfordringen med et waldhorn er at tonene ligger veldig tett. Det blir kanskje litt teknisk, men enkelt forklart er det slik at jeg kan skape mange forskjellige toner bare med et grep (trykke en knapp). Å spille horn kan beskrives som risikosport. Det var en gang en kjent dirigent som sa at You never eyeball a hornplayer, they are stuntmen – som dirigent må du aldri stirre en hornist i senk. Det er kanskje litt voldsomt sagt, men jeg prøver å se på meg selv som en mer vanlig person enn som så.

– Jeg skjønner jo hensikten bak utsagnet, hornet er kanskje et litt mer utrygt instrument, og mer utsatt for at man får en hørbar bom. Man må være trygg på seg selv, og selvsagt vite hva man driver med. I tillegg må man tørre å stole på at det man gjør holder mål. Med erfaring lærer man å komme rundt instrumentet på en god måte i orkesteret.

Hvorfor jeg ble musiker – det bare ble sånn!
– Jeg kan ikke si helt konkret når jeg bestemte meg for å bli musiker. Det bare ble sånn. Jeg holdt på med spilling, det var kjekt og jeg fikk det til. Jeg fikk muligheter her og der til å spille i orkester, fikk og tok nye utfordringer, og så ballet det bare på seg. Så da jeg skulle finne ut hva jeg skulle gjøre etter videregående, da hadde jeg gått på musikklinjen i tre år, falt det seg naturlig å søke videre musikk-utdannelse på Musikkhøgskolen. Og da ble det sånn, og jeg bare fortsatte å øve og stå på. Jeg vil nok beskrive meg selv som ganske flittig, tidlig oppe og seint i seng. Ikke seint i seng fordi jeg var ute og festet, men fordi jeg brukte tiden min godt.

– Arbeidet ga kjapt resultater, og jeg vant mitt første profesjonelle prøvespill som 21-åring. Da fikk jeg jobben som solohornist i Trondheim Symfoniorkester. Plutselig var jeg havnet i det, og da var det ingen vei tilbake. Med noen få avbrudd bodde jeg i Trondheim fram til jeg flyttet til Bergen. Jeg prøvde meg også litt som frilans, mest for å prøve ut hvordan det føltes.

Eiriks musikerhverdag – hva er det?
– Når det er orkesterprøver og konserter er dagene mine nokså standardiserte. Vi har faste oppmøtetider på jobben i Grieghallen, og det er viktig å stille godt forberedt til orkesterprøvene. Vi begynner kl. 10.00 på scenen, men jeg har heller ikke noe slaraffenliv før prøvestart. Da må vi få barna i barnehagen og få tid til å varme opp hjemme, før jeg må komme meg inn på jobb og spille litt der for å kjenne på det vi skal spille fra kl. 10.00 på prøven. Da er det full gass med orkesterprøve fram til 14.00.

– Etter en hektisk og tung prøve må vi messingblåsere ha pause før vi kan øve for oss selv. Da blir det heller øving senere på ettermiddagen eller om kvelden. En vanlig arbeidshverdag – hva er det, tenker jeg, fordi jeg øver og spiller syv dager i uken. Jeg har aldri en dag helt uten øving. Det kan være frustrerende både for meg og de andre som er rundt meg fordi vi må planlegge et liv rundt den tiden jeg skal spille horn.

– Det kan være krevende å finne en god balanse. Rent effektivt øver jeg kanskje ikke mer enn tre timer hver dag, men man kan sammenligne med toppidrettsutøvere som Karsten Warholm. Han møter treneren sin i åtte-nitiden om morgenen og holder på til klokken fem-seks på ettermiddagen. Han springer jo ikke rundt banen i åtte timer i strekk, men den øvingen han gjør, med så høy intensitet og nivå, krever hyppige pauser for i det hele tatt å kunne operere på et slikt høyt nivå. Det er litt sammenlignbart med det vi holder på med – øving jevnt og trutt, men samtidig med gode pauser innimellom slik at vi kan opprettholde den høye kvaliteten på det vi gjør. Forskjellen mellom oss og idrettsutøvere er at vi skal holde på med dette til vi pensjonerer oss som 72-åringer. Det betyr et langt liv som musiker, og jeg er usikker på om folk vet helt hva de går til når de studerer musikk. Man må ofre noe underveis for å kunne levere på høyt nivå hele veien. Men for min del er det så veldig givende, så det er helt greit!

Å jobbe mot et felles mål
– Konsertopplevelsen er viktig, men det største for meg er å kunne få lov til å spille flott musikk, og gjøre det sammen med andre dyktige musikere. Det er viktig for meg å gi noe til de som kommer for å høre, og jeg liker godt å spille for et publikum. Orkesterprøvene kan også være utrolig spennende fordi det er kjekt å jobbe mot et felles mål.

– En fordel med å spille i et orkester er at man får en grunnstyrke gjennom jobben. Man må uansett holde seg i god form, og da er ikke orkestermusikken tilstrekkelig. Noen ganger er orkesterrepertoaret krevende nok å spille på scenen, men det er ikke nødvendigvis teknisk krevende eller utfordrende. Man må ha en grunnfysikk for å kunne være en god utøver. Noen konsertuker er tunge, mens andre er mer krevende fordi de har noe som er veldig vanskelig eller noe som gjør at jeg blir eksponert. Som solohornist er man eksponert hver eneste uke. Enkelte uker kan også være krevende rent fysisk. Man må prøve å jobbe smart og porsjonere ut kreftene sine. Fysisk trening er også viktig. Jeg sykler til jobb og jogger. Så leker jeg med ungene mine, de er ett og tre år gamle, så jeg får utfolde meg litt på den fronten. Det er god styrketrening i å løfte og bære barna.

Hvorfor Bergen?
– Det var mange åpenbare grunner til at jeg valgte Bergen. Harmonien er et veldig flott orkester som har masse å tilby på den musikalske siden. Konsertprogrammet er spennende, og vi har mange bra dirigenter og solister som kommer til oss. Generelt har vi et jevnt og høyt trykk på jobb. Jeg liker det når arbeidsbelastningen er jevnt over høy. Rent geografisk så kjenner jeg jo vestlandsklimaet bedre enn jeg kjenner Trondheims-klimaet. Så det kjennes jo litt mer som å komme hjem. Vi trives godt i vestlandsvær, men det hadde ikke vært interessant dersom ikke arbeidsplassen jeg kom til var relevant, spennende og givende. Jeg hadde store forventninger til å komme hit, og de har i høyeste grad blitt innfridd. Jeg trives godt og jeg får delta i et interessant arbeids-fellesskap.

– Om orkesterjobb var drømmen? Det var slik det ble. Om det ikke var drømmen, så ble det drømmen. Jeg vet ikke om så mye annet jeg tenker at jeg kunne holde på med. Jeg har truffet blink, og har det aller kjekkest når det står ordentlig på. Da er det helt topp å jobbe i et orkester.

Kroppslig og åndelig EU-kontroll
– Favorittkomponist? Tja, som regel er det det vi spiller neste uke som går og surrer. I høst spiller vi blant annet to symfonier av Anton Bruckner, og det er alltid høydepunkter for oss hornister. Hans store symfonier er veldig krevende og utfordrende å spille, vi er eksponerte, men utover det, finnes det mye musikk der hornet får lov til å være veldig til stede. Mye av den tyske romantiske musikken med sine smektende melodier, skulle man nesten tro var skrevet for horn, bare tenk på Mahler, Strauss og Brahms. Når jeg spiller Mozart og Beethoven føles det som litt sånn som en rensende kur, hvor man blir forynget. Som en årlig EU-kontroll kroppslig og åndelig. Jeg liker også å spille og utforske ny musikk, og er ganske altetende totalt sett. Det jeg spiller i øyeblikket er ofte det jeg liker best!