Brahms: Symfonier nr. 2 og 4

Brahms' første symfoni tok 21 år fra unnfangelse til første fremføring – noe som viser hans svært selvkritiske vurdering av sitt eget arbeid, kombinert med forventningen fra alle rundt ham om at hans symfoniske arbeid ta opp tråden etter Beethoven.

Overraskende nok ble hans andre symfoni påbegynt i juni 1877 og fikk sin første fremføring bare seks måneder senere, av Wienerfilharmonikerne og Hans Richter. Dens muntre natur og pastorale stemning står også i sterk kontrast til den første symfonien.

Etter et opphold på rundt seks år begynte Brahms å skrive igjen i 1883, og komponerte sin tredje og deretter fjerde symfoni i rask rekkefølge. Den fjerde symfonien, som ble påbegynt i 1884, ble urfremført av Brahms og Meiningen hofforkester i oktober 1885. Verket er spesielt kjent for sin siste sats, som har form som en passacaglia (en ekstremt sjelden forekomst) og er den eneste av Brahms' symfonier som slutter i moll.