Konsertprogram: Leif Ove Andsnes og Edward Gardner

MEDVIRKENDE

Edward Gardner dirigent
Leif Ove Andsnes piano
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Ketil Hvoslef (1939)
The Godfather (12') (urframføring)

Ørjan Matre Pianokonsert
I
Intermezzo (solo piano)
II
III
IV

Leif Ove Andsnes solist

Sergej Prokofiev Romeo og Julie, utdrag fra balletten (45')
1. Montaguer og Capuleter
2. Den unge Julie
3. Morgendans
4. Romeo og Julie
5. Folkedans
6. Tybalts død
7. Aubade
8. Romeo ved Julies grav

OM PROGRAMMET

Hyllest til en gudfar
Harald Heide (1876-1956) var sjefdirigent for Harmonien i hele 40 år, og helt sentral i orkesterets musikalske og organisasjonsmessige utvikling. Han svingte taktstokken fra 1908-48, og i løpet av denne tiden gikk orkesteret fra å ha i underkant av ti konserter i året til opp mot åtti. Han innstiftet De unges konsert i 1938, og har i tillegg til å være en enestående dirigent, komponert flere romantiske orkesterverk. Og - han var gudfar til Ketil Hvoslef.

Siden det i mars 2026 er 150 år siden Heide ble født ønsket Hvoslef å skrive musikk til hans minne. «De siste årene av hans liv besøkte jeg ham flere ganger i Harmoniens hus på Nesttun. Jeg var jo liten gutt, så jeg tror jeg husker ham som «overveldende» og vennlig!» sier Hvoslef. I gave fikk han med seg en bok med notelinjer med hilsenen «Musikk-dagbok Fra Gudfar Heide».

Tittelen på verket måtte jo inneholde «gudfar», og Hvoslef bemerker at «kanskje det kunne friste et publikum som vanligvis ikke «går i Harmonien?»»

Ny klaverkonsert kommer hjem
Kjære publikum! Tillat dere å dvele litt ved den store begivenhet det er at vi nå får høre en splitter ny norsk klaverkonsert. Ja, og ikke bare det, men den er skrevet av vårt bysbarn Ørjan Matre, på bestilling av eksilbergenser Leif Ove Andsnes!

«Jeg håpte å få, og jeg har også fått, en veldig fargerik konsert», sa Andsnes til NRK i kjølvannet av urframføringen med Oslofilharmonien i februar. Han forteller begeistret om et svært virtuost og rytmisk komplekst verk, som innehar store kontraster i dynamikk, register og klanger. Konserten er stort anlagt med fem satser, og solisten spiller nesten hele tiden.

Trass i at det har vært få møter mellom Matre og Andsnes i løpet av de to årene komponeringen har pågått, sier komponisten spøkefullt at han har hatt Leif Ove med seg på kontoret hver dag: «Jeg prøver alltid å se og høre utøveren for meg, og den delikate og nyanserike spillestilen til Andsnes har vært i tankene mine hele tiden».

Klaverkonsertsjangeren er stor, og mange forbinder den kanskje først og fremst med de wienerklassiske og romantiske tungvekterne fra Mozart og Beethoven til Chopin, Schumann og vår egen Grieg, til det tidlige 1900-tallets Rakhmaninov og Prokofjev. Så hvordan skriver man seg inn i en slik tradisjon i 2026? «Jeg prøver hele tiden å lytte fram musikken», sier Matre. «Og det finnes jo en helt vanvittig katalog med fantastiske klaverkonserter, så for meg har det vært noe jeg har gått inn i med litt angst. Men jeg vil at musikken min skal ha en umiddelbarhet. At folk skal bli dratt inn i dette og bli nysgjerrige!»

Shakespeare som ballett
I tiden rundt 1. verdenskrig valgte mange av de store russiske komponistene av forskjellige årsaker å forlate sitt hjemland. Igor Stravinsky dro i 1914, Sergei Rachmaninov i 1917 og Sergei Prokofjev i 1918. Sistnevnte skulle bare på en liten konsertturne i USA, og planen var å bli borte noen måneder.

Oppholdet ble imidlertid mye lenger enn som så. Tiden i USA og senere Paris skulle gi kunstneriske triumfer og nederlag, rike impulser, et vell av bekjentskaper og tilgang på et stort marked. Sovjet forsøkte lenge å lokke Prokofjev tilbake, og han hadde på sin side hjemlengsel. Ambivalensen var imidlertid sterk: Ville han få anerkjennelse som komponist? Ville han få nok å gjøre? Og ville det komme kunstneriske begrensninger?

Prokofjev visste at 1920-tallet hadde vært en svært kreativt spennende periode i Sovjet, og avantgardismen blomstret i kjølvannet av revolusjonens ideer. En av de fremste eksponentene var den kubistiske kunstneren Kasimir Malevitsj (1879-1935). Hans Supremus No. 58 pryder forresten forsiden av coveret på Harmoniens innspilling av Prokofjevs 2. og 3. klaverkonsert.
Men mot slutten av tyvetallet, i takt med at Stalin tok makten i 1925, ble den kreative strømmen gradvis temmet av kommunistene. Likevel valgte Prokofjev å komme hjem i 1933. Da hadde det som skulle være en kort konsertturne blitt til 15 år i eksil.

To år senere, sommeren 1935, komponerer han det som skal bli et av hans mest kjente verk, nemlig balletten basert på William Shakespeares drama, Romeo og Julie. Selve komponeringen beskrev Prokofjev selv som en kreativ rus, men noen umiddelbar suksess ble verket ikke. Ledelsen ved Bolsjojteateret i Moskva var skeptiske: «Denne musikken er umulig å danse til», sa de. Prokofjev var derimot sikker på at han hadde skrevet noe folk ville like, og i 1936 satte han sammen to suiter til bruk i konsertsammenheng. Publikum elsket det – de ville ha mer. To år senere ble balletten fremført i sin helhet første gang, riktignok i Brno i det daværende Tsjekkoslovakia, og først i 1940 fikk den sin premiere i Sovjet.

Satsene vi hører er hentet fra de tre orkestersuitene, og først ut er Montague og Capulet – de to rivaliserende familiene i Verona (suite nr. 2, nr. 1). Den truende og mørke innledningen etterfulgt av de voldsomme og kakofoniske akkordene understreker fiendskapet.

Så møter vi den unge Julie (suite nr. 2, nr. 2). Den lette og luftige orkestreringen, toppet med en yndig fløyte, maner frem bildet av en vakker kvinne i ungdommens vår. Men musikken er ikke bare lys og kvitrende, den har også mørkere undertoner.

Morgendans (suite nr. 3, nr. 2) skildrer livlige scener fra Veronas gater om morgenen, men vi fornemmer at dramaet aldri er langt unna. Satsen Romeo og Julie (suite nr. 1, nr. 6) er en intenst vakker skildring av den berømte balkongscenen hvor Romeo ser opp på sin elskede. Denne avløses av en energisk Folkedans (suite nr. 1, nr. 1) før dramaet tiltar i musikken som ledsager scenen hvor Tybalt dør (suite nr. 1, nr. 7). Tybalt, en av Capuletene, er i fektekamp med Mercutio (en venn av Romeo), og det ender med at Mercutio blir drept. Romeo blir rasende, og som hevn dreper han Tybalt.

Ordet aubade (suite nr. 3, nr. 5) betyr sang eller dikt, og beskriver et kjærestepar som skiller lag ved soloppgang. Romeo og Julie har giftet seg i all hemmelighet, og musikken gir oss en fredsæl stund før stykkets tragiske avslutning. Her er det verdt å nevne at Prokofjevs opprinnelige plan faktisk var å lage en lykkelig slutt. «Det er håpløst å danse når du er død», skal han ha sagt. Men dette kreative sprellet ble gjenstand for sensur, og Shakespeares versjon ble stående. I Romeo ved Julies grav (suite nr. 2, nr. 7) hører vi Romeos bunnløse sorg når han finner Julie i Capuletenes krypt. Hun har drukket gift for å slippe å gå til alters med Paris mot sin vilje, og Romeo tror hun er død. Fylt av hjerteskjærende sorg tar han sitt eget liv. Når Julie senere våkner, bestemmer hun seg for å følge sin elskede i døden.

Tekst: Frode Skag Storheim
Foto: Tarjei Hummelsund

Tilbake til konsertsiden