Konsertprogram: Kort og klassisk – Brahms symfoni nr. 1
Onsdag 22. april kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Pietari Inkinen (foto: Kaupo Kikkas) dirigent og introduksjon
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Johannes Brahms (1833-1897)
Symfoni nr. 1 i c-moll, op. 68
Un poco sostenuto-allegro-meno allegro
Andante sostenuto
Un poco allegretto e grazioso
Adagio-piu andante-allegro non troppo, ma con brio-piu allegro
OM PROGRAMMET
Symfonisk modningsprosess
Johannes Brahms er for mange den store tyske senromantikeren. Men sin banebrytende karriere til tross, kom han fra en nokså ordinær familie i Hamburg, og som ung voksen var han taffelpianist på byens bordeller. I 1862 slo han seg ned i musikkens hovedstad Wien, og tok den symfoniske tradisjonen inn i en ny tid.
«Svenneprøven»
Symfonien, altså et verk for orkester i flere satser, hadde eksistert siden slutten av 1750-tallet. Joseph Haydn anses som symfoniens opphavsmann, og gjennom sine over 100 verk innen genren gikk symfonien fra å være kort og nokså tilforlatelig, til å bli større anlagte verk hvor klassisismens idealer om balanse stod sentralt. En symfoni er som regel i 4 satser, og ofte er den hurtige 1. satsen den mest vektige og komplekse. Så følger en langsom 2. sats, avløst av en lettere (ofte i 3-takt) 3. sats, før siste sats runder det hele av. Slike 4. satser er ofte hurtige og utadvendte, og det er vanlig å slutte med bravur og seier. Wolfgang Amadeus Mozart fikk også bidra betydelig til symfoniens evolusjon, særlig med sine 4-5 siste verk i genren. Men det var likevel Ludwig van Beethoven som for alvor transformerte symfonien fra å være nærmest pausemusikk, til å bli stort anlagte og eksistensielle musikalske beretninger. Derfor ble også det å skrive en symfoni av mange sett på som en slags svenneprøve. En ultimat test på om du behersket det store format, og om du kunne skape musikalske ideer som ble utviklet over tid. Det forklarer også hvorfor Brahms skrev i et brev at «jeg skal aldri komponere en symfoni. Du aner ikke hvordan det føles å høre en slik gigant [Beethoven] komme marsjerende bak deg».
Romantisk med klassisk form
Gjennom sin musikk brukte Brahms et romantisk prinsipp, nemlig at verkene skulle inneholde et vidt spekter av følelser, og hurtige skift mellom disse. Veien fra det sarte og lyriske til de store følelsesutbrudd kunne være veldig kort, og romantikken er perioden hvor individets frihet og rett til å uttrykke seg for alvor preget åndslivet. Kunsten kunne selvsagt være politisk og nasjonal, men veldig ofte er den også et uttrykk for kunstnerens klarsynte visjoner, og ikke minst en personlig kamp.
Det var den også for Brahms, og den første symfonien hans er et verk av en moden mann som allerede hadde komponert veldig mye. Da den ble urframført i 1875 var han allerede rukket å bli 42 år gammel, og hadde blant annet skrevet klaverkonsert nr. 1, Ein deutsches Requiem og en lang rekke klaverstykker, sanger og kammermusikk.
Så kan man i dag kanskje spørre seg hvorfor det var en så stor sak for Brahms å skrive en symfoni. Hva var ståheien rundt det? Beethoven døde tross alt tilbake i 1827, og verden må jo få lov å gå videre. Men for Brahms var Beethovens ni symfonier nærmest for musikalske monumenter å regne, og skulle du skrive en symfoni måtte du ha noe nytt å tilføre.
Nettopp det mestret Brahms. Hans første symfoni har en viss kobling til Beethovens 5.; Skjebnesymfonien. De går begge i c-moll, og starter dramatisk med satser fylt av spenning og kamp. Men ikke bare det, begge slutter med en ferd fra mørkets intriger, til lys og seier. I den langsomme 2. satsen er det lyriske, dempede og kammermusikalske i fokus. Her er Brahms slankere i orkestreringen, og lar flere solister skinne. Tredje sats, som er den desidert korteste, innledes av en lyrisk klarinett. Det er nesten så vi kan fornemme en imitasjon av gjøkens «ko-ko». Med en tung og ilende verdighet haster satsen fremover, før den avrundes idyllisk, nærmest som en elv som langsomt seiler ut i havet.
Finalesatsen starter dramatisk og søkende. Her er Brahms på leting etter musikalske ideer - på en vei ut av mørket. En vakker hornsolo får æren av å peke ut retningen for oss, og snart kommer det vidunderlige koraltemaet i strykerne. Dette er et nikk til hovedtemaet An die Freude fra Beethovens 9. symfoni, men trass sine reminisenser er det slett ingen kopi. Snarere er det snakk om en musikalsk håndhilsen, ja en hyllest og takk til forgjengeren, samtidig som Brahms med trygghet visste at han nå hadde bragt symfonien videre inn i en ny tid.
Tekst: Frode Skag Storheim