Konsertprogram: Nielsens uutslukkelige
Torsdag 9. april kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Antony Hermus dirigent
Bjarke Schousboe fagott
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Ørjan Matre (1979)
Resurgence (11')
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Fagottkonsert i B-dur (18’)
Allegro
Andante ma adagio
Rondo. Tempo di Menuetto
Bjarke Schousboe solist
Pause (25')
Carl Nielsen (1865-1931)
Symfoni nr. 4, op. 29 «Det uutslukkelige» (33’)
Allegro
Poco allegretto
Poco adagio quasi andante
Allegro
OM PROGRAMMET
En ny giv
Da Kristiansand Symfoniorkester skulle spille sin første konsert i det splitter nye konserthuset Kilden i januar 2012, åpnet de med Resurgence av Ørjan Matre.
Men trass i at dette var en anledning som innbød til festivitas, pomp og prakt har ikke Matre skapt en utadvendt fanfare med flamboyante effekter. I stedet er det selve rommet som på stillferdig vis utforskes.
Tittelen Resurgence betyr «gjenoppblomstring» eller «ny giv», og det var ikke bare et nytt konserthus som ga Kristiandsandsymfonikerne dette. Plasseringen av musikerne i rommet skaper også en helt spesiell effekt.
Tromboner, trompeter og tuba er plassert offstage, mens strykerne og slagverket sitter på scenen. Ute i salen står alle treblåserne, horn og én slagverker og omringer publikum. Dermed får hver enkelt lytter sin egen, litt forskjellige versjon av verket, helt avhengig av hvor man sitter.
Mozarts første konsert for treblås
Sommeren 1774 skrev den 18 år gamle Wolfgang Amadeus Mozart sin første og eneste konsert for fagott. Vi vet ikke sikkert hvem oppdragsgiveren var, men det kan ha vært amatørfagottisten Thaddäus von Dürnitz. Han var en bayersk friherre som senere bestilte klaversonaten i D-dur, KV 284.
Operatisk
Treblåserne skulle få en helt spesiell plass i Mozarts virke. Bare tenk på den vidunderlige kvintetten og konserten for klarinett, konsertene for fløyte og obo, eller på hans serenade for blåsere, Gran Partita. Ja, eller for den del hvor fargerikt han orkestrerte pianokonsert nr. 24 i c-moll, den eneste av hans konserter for noe instrument som benytter full wienerklassisk blåserekke.
Gjennom Mozarts forståelse for instrumentenes natur og hans evne til å skrive både idiomatisk og utfordrende, skapte han verk som fortsatt er pensum for alle verdens musikere innen feltet.
Fagottkonserten er klassisk bygget opp med tre satser, men fraviker likevel noe fra hva vi finner hos ham senere. 1. sats er nært beslektet med opera, nærmere bestemt det vi kaller ritornell. Orkesteret presenterer først temaene, før solisten kommer inn og gjentar dem, men med ornamenter og utbroderinger.
Konsertens 2. sats er som en operaarie, og for de som kjenner Figaros bryllup vil man kanskje kjenne igjen noe som ligner på en av soloene til Grevinnen; "Porgi amor". Her lar Mozart virkelig fagotten få synge!
Verkets finale er en formmessig sjeldenhet hos Mozart. Her bruker han en såkalt variasjonsrondo, og temaet som utforskes er en menuett.
«Musik er Liv, som dette uudslukkeligt»
En komponist som hadde Mozart som et stort forbilde, og som også skulle komponere en rekke hjørnesteinsverk for treblåsere, var Carl Nielsen. Når vi skriver året 1914 lå imidlertid disse et stykke fram i tid enda.
Nielsen var snart fylt 50, og hadde fullført sine tre første symfonier, fiolinkonserten og operaen Maskerade. Han hadde vært assisterende dirigent i Det kongelige kapellet siden 1908, men ble svært fornærmet over å ikke få overta jobben som sjefdirigent i 1914. I stedet overtok han ledelsen for Københavns musikkforening, noe som ga ham mer tid til å komponere. Ute i Europa ulmet 1. verdenskrig, og på hjemmefronten var det også stormfullt.
I en brytningstid
Carl Nielsen ble født i 1865 og skapte symfonier som er, for å sitere musikkskribenten Geoff Kuenning, «gamle nok til å være skrev mens Brahms enda levde, og unge nok til å ha utøvd innflytelse på Dmitri Sjostakovitsj». Nielsen vokste opp på Fyn som det syvende søsken av i alt tolv, og mange i flokken emigrerte til USA. Det var trange kår hos familien Nielsen, men noe fikk han med seg: Musikken.
Faren malte hus, og var aktiv som amatørmusiker og spilte til dans. Hjemme sang moren mye for lille Carl, som tidlig begynte å komponere og å spille flere instrumenter. Etter en kort karriere som militærmusiker kom han inn på konservatoriet i København, og fikk også jobb som 2. fiolinist i Det kongelige kapellet. Men Nielsen ville gjøre mer enn å – bokstavelig talt – spille andrefiolin.
Carl Nielsen var en sjarmerende mann. En interessant mann. Skøyer- og gutteaktig. Symfoniker, klassisist og kosmopolitt, men samtidig opphavsmannen til hundrevis av danske sanger som fortsatt er en sentral del av sangskatten i vårt naboland. Han var folkelig og moderne. Nysgjerrig og original. Han var, ifølge dirigenten Fabio Luisi, 1900-tallets Joseph Haydn: «Han overrasker oss hele tiden med uventede ting. Hvorfor? Vi vet ikke hvorfor. Det er bare et spørsmål om fantasi, et spørsmål om å gå fra en ide til den neste. Og hver ide har sin egen tonalitet. De kan ikke plasseres i det samme korsettet».
Denne beskrivelsen er nyttig når vi skal forstå Nielsens musikk, og ikke minst hvorfor han sjelden eller aldri tråkket i de samme sporene flere ganger.
En buldrende modernitet
Da Carl Nielsen kom til Paris i februar 1891, møtte han en ung aspirerende billedhugger som het Anne Marie Brodersen. Hun kom fra en velsituert København-familie, og Nielsen ble umiddelbart betatt. Interessen var høyst gjensidig, og det unge paret var endog så utålmodige etter å bli gift at de feiret bryllup med sine danske venner i Paris bare to måneder senere. Da var enda ikke vigselsattestene kommet fra København. De to reiste ut, og giftet seg formelt i Firenze.
Som kunstnerpar var de moderne, og Anne Marie må med rette kunne kalles en karrierekvinne. Carl reiste mye i jobben, men det gjorde Anne Marie også. Hun kunne være vekke i månedsvis for å gjøre studier til sine skulpturer.
Når vi skriver år 1914 var det ikke bare manglende forfremmelse som sjefdirigent i København som opptok Carl Nielsen. Han hadde en affære med tjenestepiken deres, Marie Møller. «Alle» visste det – unntatt Anne Marie, så klart. Ute i verden var det krig, og som komponist ville Nielsen nå slippe sine krefter løs i et vitalt og, skulle det vise seg, buldrende verk.
Musikkfilosofen Theodor Adorno (1903-1969) peker på to hovedretninger av musikalsk modernisme: Schönbergs, hvor dur og moll oppløses, og Stravinskys ideer som i praksis fører til neoklassisismen hvor tradisjonelle former som sonate, konsert og symfoni fylles med nytt innhold. Sistnevnte kjennetegnes også ofte av markant bruk av slagverk. Bare tenk på Stravinskys Vårofferet, der blir hele orkesteret brukt perkussivt.
Hos Carl Nielsen er fjerde symfoni et eksempel på hvordan orkestermusikken virkelig kunne buldre: Her slipper han løs dobbelt sett pauker i et vulkanutbrudd av en duell i verkets siste sats, noe som var helt aldeles uhørt ved urframføringen i 1916. Å gi en slik solistrolle til pauker – og attpåtil to – hva i alle dager? Igjen, dette bare viser oss Nielsens utrolig kreative skaperkraft!
Formmessig er symfonien helt i den klassisistiske ånd med fire satser, men Nielsens temaer er tett sammenvevd og komplekst bygget opp med indre sammenhenger.
Det nedadgående og litt heroiske temaet vi hører i første sats kommer igjen mot slutten av finalen, og symfonien oser av vitalitet. Bare ta overgangen fra tredje til fjerde sats: Det er som det reneste snøskred når fiolinene raser av gårde i frenetiske passasjer som munner ut i en voldsom crescendo. Deretter kommer finalens hovedtema stampende inn med full tyngde.
Det er ellers verdt å nevne at selv om symfonien bærer tittelen Det uutslukkelige, som er Nielsens egen, er ikke dette noe strengt programmatisk verk med en handling. Det handler mer om en underliggende følelse, en urkraft som gir utspring til alt liv. Musikken beskriver ikke alt liv – den er liv, og derfor uutslukkelig.
Tekst: Frode Skag Storheim
Hovedbildet: BFUng, foto: Magnus Skrede