Konsertprogram: Zemlinskys lille havfrue
Torsdag 19. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Axel Kober dirigent
Boris Fatulaev obo
PROGRAM
Benjamin Britten (1913-1976)
Four Sea Interludes, fra Peter Grimes, op. 33a (16’)
Daggry
Søndag morgen
Måneskinn
Storm
Richard Strauss (1864-1949)
Obokonsert i D-dur (26’)
Allegro moderato
Andante
Vivace – allegro
Boris Fatulaev solist
Pause
Alexander Zemlinsky (1871-1942)
Den lille havfrue, tonedikt (47’)
Sehr mässig bewegt
Sehr bewegt, rauschend
Sehr gedehnt, mit schmerzvollem Ausdruck
OM PROGRAMMET
Mellomspill fra en mesterlig opera
Operaen Peter Grimes hadde sin premiere 7. juni 1945 i London, og fikk en strålende mottagelse. Historien er satt til en britisk havneby, men tematikken er likevel høyst universell og gjenkjennelig. Peter Grimes er einstøingen som opplever at hjelpegutten hans omkommer på havet, men han får ikke noen dom under rettssaken. Bygdedyret – som i operaen er representert av koret – bedriver sitt snikksnakk, og de vet selvsagt best. Når så den nye assistenten til Peter også dør til sjøs, er eneste utvei for hovedpersonen å ta sitt eget liv.
Det kan være en fordel å ha med seg denne dramatiske historien når man hører de fire orkestermellomspillene. I operaen spilles de direkte inn i neste scene uten pause, så da Benjamin Britten satte sammen denne suiten, gjorde han også om på avslutningen av satsene for at de skulle fungere i konsertsammenheng.
Den første, Daggry, er siste del av prologen, og skildrer en grå og skyet start på dagen i den lille fiskerlandsbyen. I selve operaen etterfølges den av duetten mellom Peter Grimes og læreren Ellen Orford, som han drømmer om å gifte seg med.
I Søndag morgen høres kirkeklokkene som kaller inn til gudstjeneste, og det er hornene som først illuderer de tunge klemtene. Trompeter og treblåsere overtar og skaper klangen av de små klokkene, mens fløyten symboliserer fuglene som kvitrer. Senere høres faktiske klokker, og Brittens virtuose orkestrering og harmonisering får det store klimakset mot slutten til å høres både himmelsk og skremmende ut på samme tid.
Satsen Måneskinn er fra prologen til tredje akt. Her har den andre hjelpegutten til Peter Grimes omkommet, og selv om måneskinnet og natten innbyr til en viss kontemplasjon, har satsen definitivt et urolig og ustabilt preg. Akkordene løser seg liksom aldri helt, og blir et bilde på Peter Grimes’ indre kamp og lidelse.
Stormen er fra første akt, og her søker hovedpersonen ly fra et forferdelig uvær på en pub sammen med resten av lokalbefolkningen. Når orkesterets brusninger hare lagt seg, hører vi melodien som Peter nettopp har sunget: «What harbor shelters peace, away from tidal waves, away from storms?»
I operaen er dette også det siste han synger før han går ned på havet.
En alliert bestilling
I kjølvannet av at Richard Strauss skrev sin skandaløse og suksessrike opera Salome i 1905, kunne han håve inn royalties. Dette brukte han blant annet på å anlegge et nydelig landsted i Garmisch-Partenkirchen – byen som kanskje er mest kjent for å arrangere nyttårsrennet i den tysk-østerrikske hoppuka.
Her satt Strauss da de allierte beseiret Tyskland i 1945, men Strauss sitt hus fikk stå i fred. Han var verdenskjent, og blant soldatene fantes det (heldigvis) enkelte med god kulturell kapital. En av dem spilte obo.
Egentlig hadde de allierte en ikke-fraterniseringspolicy, som blant annet forbød amerikanske soldater å gifte seg med tyske kvinner. Voksne mennesker kunne snakke med hverandre, men det måtte i så fall skje under svært kontrollerte former. Sersjant John de Lance, som senere skulle bli solooboist i symfoniorkesteret i Philadelphia, ignorerte imidlertid dette. Han kom i snakk med Richard Strauss, og de Lance var ikke verre på det enn at han spurte den aldrende Strauss om ikke han ville skrive en obokonsert til ham. Strauss satte straks i gang arbeidet, og allerede i februar 1946 ble den urframført.
Obokonserten, som er blant de siste verkene Strauss fullførte, er påfallende på flere måter. Gjennom en lang karriere hadde han etablert seg som komponist i store format, og med store besetninger. I obokonserten skaleres alt ned til en kammerorkesterbesetning på størrelse med den Mozart brukte. Formmessig følger den også wienerklassisk modell med tre satser: Hurtig, langsom, hurtig. Den er et vakkert og oppsiktsvekkende tilskudd til 1900-tallets oborepertoar, for i en tid da modernismen hadde bragt musikken i helt andre retninger, gir Strauss oss leken og lyrisk klassisisme - med en dash art deco.
Sorgens kreative impuls
Vi skal til Wien ved århundreskiftet. Keiser Frans Josef I har sittet på tronen i 50 år, og Gustav Mahler er blitt sjef for operaen. En annen Gustav, maleren Klimt, slår seg opp med sine symbolistiske og glitrende bilder av kvinnekropper, og Arnold Schönberg skal snart eksperimentere med tolvtonemusikk.
I dette kunstens mekka vokser Alexander von Zemlinsky opp, og under sine studier ved byens konservatorium får han veiledning av Anton Bruckner – og senere skal selveste Johannes Brahms bli hans støttespiller.
Kort sagt, det var en flying start på karrieren for Zemlinsky, og Brahms anbefalte ham for sin forlegger, Simrock. Zemlinsky fikk skrevet flere symfonier, og Gustav Mahler dirigerte premieren på hans opera Es war einmal i 1900.
Men så skar ting seg. Han takket nei til en jobb ved Berlineroperaen, og han forelsket seg hodestups i en av sine elever. Hun het Alma Schindler, og de to holdt sitt forhold skjult i et år. Til slutt avslår hun ham, og gifter seg i stedet med Gustav Mahler.
Men kjærlighetssorg og latterliggjøring i musikerkretser til tross: Nedturen skulle likevel materialisere seg i noe kreativt. Zemlinskys kjente til H. C. Andersens historie om Den lille havfruen, hvor hun redder en prins fra å drukne på sjøen, og forelsker seg i ham. Fortellingen om umulig kjærlighet og nederlag resonnerte i Zemlinsky, og for ham var Alma prinsen og han selv var havfruen.
Tonediktet, Die Seejungfrau, fikk sin urframførelse i Wien i 1905, og kritikerne var meget begeistret. Lenge trodde man verket var tapt, og Zemlinskys (som var jøde) måtte, som så mange andre, flykte til USA. Da tok han bare med seg to av verkets tre satser. Ved et lykketreff fant to britiske studenter hele partituret på begynnelsen av 1980-tallet, og i 1984 fant den første fremføringen i moderne tid sted. Siden er det trygt etablert blant Zemlinskys mest spilte verk.
I den første satsen møter vi havfruen i hennes verden slik den er beskrevet av H. C. Andersen: «Langt ute i havet er vannet blått som bladene på den vakreste kornblomst og klart som det reneste glass, men det er veldig dypt, dypere enn noe ankertau, og mange kirketårn måtte settes oppå hverandre for å nå fra bunnen og opp over vannet. Der nede bor havfolket.»
Zemlinsky gir karakterene sine temaer, og havfruen høres i solofiolin like etter stykkets mørke innledning, hvor det er som om vi dykker ned til deres verden. Midtveis i satsen høres stormen hvor prinsen ramler over bord, og etter de store orkesterkaskadene høres havfruens tema igjen – hun har reddet ham!
I sats nummer to er vi på ball i kong Tritons palass, og her viser Zemlinsky sitt virtuose mesterskap når han maler ut et gnistrende undersjøisk landskap med eventyrlige farger og sjatteringer. Så hører vi havfruen igjen alene. Denne gangen har hun oppsøkt havheksen for å bli menneske i bytte mot å miste sine tale- og sangevner.
I den tredje og siste satsen tar hun sine første steg på landjorden, men hvert trinn kjennes som et knivstikk i beina, og det er bare hvis hun får gifte seg med prinsen at hun er sikret et evig liv med ham.
Zemlinskys havfrue ender ikke slik Disney-filmen gjør: Han velger en annen. Hun får riktignok vite at hvis hun dreper ham med en magisk dolk, og får blodet hans på sine føtter, da vil hun kunne bli havfrue igjen. Men hun kaster dolken på havet, og velger i stedet døden.
I stykkets coda får vi likevel en oppløftet og uventet slutt, for idet hun blir i ett med havets skum og bølger stiger hun til værs og blir luftens datter. I 300 år skal hun være til stede på jorden som en hjelpende kraft, før evig liv venter i himmelriket.
Tekst: Frode Skag Storheim
TILBAKE TIL KONSERTSIDEN