Konsertprogram: Sibelius og Szymanowski
Torsdag 5. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Osmo Vänskä dirigent
Sueye Park fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Karol Szymanowski (1882-1937)
Konsertouverture, op. 12 (16’)
Fiolinkonsert nr. 1, op. 35 (23’)
Pause (25')
Jean Sibelius (1865-1957)
Symfoni nr. 5 i Ess-dur, op. 82 (31’)
Tempo molto moderato – Largamente
Allegro moderato – Presto
Andante mosso, quasi allegretto
Allegro molto
OM PROGRAMMET
Senromantisk ouverture
I 1882 kom Karol Szymanowski til verden, bare noen måneder etter at den store russiske komponist, Igor Stravinsky ble født. Ungareren Béla Bartók så dagens lys i 1881, og selv om polakken Szymanowski er den minst kjente i dette trekløveret, har han sin rettmessige plass blant de mest markante tidligmodernistene i europeisk musikk. Men, som vi kan høre i hans konsertouverture fra 1904, kom han fra en romantisk tradisjon.
Det skulle kanskje bare mangle: Polen fikk sin selvstendighet først i 1918, og hadde (og har) Frederic Chopin som sin musikalske nasjonalhelt. Szymanowski, som kom fra en meget velstående familie, fikk sin utdannelse på Warszawas konservatorium fra 1901-05, og søkte deretter ut. I Berlin grunnla han Unge polske komponisters forlagsselskap, hvis mål var å få gitt ut nye verk av aspirerende tonekunstnere fra hans hjemland.
Hva angår Szymanowskis konsertouverture, er den tydelig inspirert av Richard Strauss’ tonedikt og orkesterfarger. Kritikernes mottagelse var også noe delt i så henseende, fordi de mente verket ikke var nasjonalt nok i karakteren. Det ble urframført i Warszawa i 1906, og med sin sprudlende vitalitet holder det fortsatt sin popularitet internasjonalt.
Den første moderne fiolinkonsert
Karol Szymanowski var en verdensvant mann, noe som i stor grad kan tilskrives oppveksten i en velbemidlet familie. Han reiste over hele Europa og i Nord-Afrika. Han var opptatt av at polsk musikk skulle være nasjonal, men samtidig måtte den ha universelle kvaliteter. Som han sa det: «La musikken være nasjonal, men ikke provinsiell!»
I tiden før 1. verdenskrig fant Szymanowski stor inspirasjon i Paris og fransk estetikk. Han mente at det var gjennom studier av denne at den polske musikken kunne finne sin egenart og fremtid.
Derfor hører vi blant annet Debussys impulser i hans første fiolinkonsert fra 1916, skrevet til den polske mesterfiolinisten Pawel Kochanski. De to tilbragte mye tid sammen under 1. verdenskrig, og Kochanskis kreativitet og oppfinnsomhet åpnet opp nye verdener for Szymanowski.
Konserten spilles i ett, men består av fem satser. Den første, midterste og siste har et høyere og mer utadvendt tempo, mens nummer to og fire er korte hvileskjær. Om verket som helhet sa Szymanowski at «det er mye nytt i denne konserten, men også noe som vender seg mot det gamle». Det eksotiske klanglandskapet i verkets innledning skapes av fiolin, harpe, celesta, treblås og slagverkere, og bereder grunnen for solisten som sniker seg inn med en nesten orientalsk melodi. «Klangen er så magisk at folk her satt som fjetret», skrev en begeistret Szymanowski til Kochanski etter urframføringen, og gledet seg stort over at «fiolinen blir liggende på toppen hele tiden».
16 svaner over Ainola
Det var en ornitologisk impuls som ga kimen til deler av den femte symfonien til Sibelius. Dagboken fra april 1915 vitner om en skjellsettende opplevelse da hele 16 svaner kretset over hjemmet hans, Ainola, ved Tuusula-sjøen i Finland: «Herre Gud, denne skjønnhet!» skriver Sibelius, og noterer samtidig ned det som skal bli horntemaet i symfoniens siste sats.
På sett og vis er symfoni nr. 5 et verk hvor Sibelius plukker opp tråden fra de mer heroiske og nasjonalromantiske verkene fra tidligere i karrieren. Etter de to første symfoniene, tonediktet Finlandia og Lemminkäinensuiten (for å nevne noen), var de to neste symfoniene mer eksperimentelle og annerledes. Sibelius hadde behov for å prøve nye ting, men publikum ville ha mer av det som hadde gjort ham til en nasjonalhelt ved århundreskiftet. Men, som Gustav Mahler sa til ham da de møttes i Helsinki i 1907: «For hver ny symfoni jeg skriver, mister jeg publikummet jeg vant med min forrige». Kanskje hadde Sibelius kjent på noe av det samme?
Sibelius beskriver selv i til dels religiøse ordelag hvordan den femte symfonien ble til. Han skal sågar ha drømt at Gud åpnet sin dør for ham et øyeblikk, og da kunne han høre himmelens orkester spille dette verket. «Det er som om Gud har kastet mosaikkbiter ned fra himmelen, og bedt meg om å finne mønsteret», skriver han. Slike utsagn kan jo få en til å tro at komponeringen gikk knirkefritt, men den gang ei. Sibelius skildrer det hele nærmest som å være i brytekamp med Vårherre, for etter fullførelsen i 1915 ble det en rekke revideringer. Først i 1919 – akkurat i tide til hans 50-årsdag – var symfonien endelig ferdig.
Opprinnelig var det fire satser, men Sibelius slo de to første sammen til én. Dette skaper en av de lekreste overgangene i symfoniens historie, når den innledende delen av 1. satsen nesten umerkelig går fra å være molto moderato, til å bli en scherzo med tempoangivelse Allegro og Vivace molto, ja til og med Presto - svært hurtig.
Andresatsen er et tema med variasjoner, og det er verdt å merke seg at alle satsene i denne symfonien går i dur. Pizzicatostrykere innleder med oppadgående skalafigurer, og den svakt svingende takten kan minne om folkemusikk.
I finalen møtes vi av virvlende strykere, ja det kan nesten minne om brusende elver på vei ut i en finsk innsjø, før vi får det majestetiske hornsignalet – eller «svanetemaet». Sibelius hadde antagelig allerede skrevet dette før de seksten svanene sirklet over ham ved Ainola, men som den finske dirigenten Hannu Lintu påpeker, «det var først nå han skjønte rekkevidden av hva han kunne bruke dette temaet til».
Det hele munner ut i en fantastisk og rørende sistesats, og etter en lang oppbygning lar Sibelius musikken munne ut i markerte orkesterakkorder med lange pauser mellom. Der er hans elskede svanetema (riktignok godt gjemt) med en siste gang.
Tekst: Frode Skag Storheim