Konsertprogram: Lunsjkonsert
Onsdag 18. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Axel Kober dirigent
Boris Fatulaev obo
PROGRAM
Benjamin Britten (1913-1976)
Four Sea Interludes, fra Peter Grimes, op. 33a (16’)
Daggry
Søndag morgen
Måneskinn
Storm
Richard Strauss (1864-1949)
Obokonsert i D-dur (26’)
Allegro moderato
Andante
Vivace – allegro
Boris Fatulaev solist
OM PROGRAMMET
En alliert bestilling
I kjølvannet av at Richard Strauss skrev sin skandaløse og suksessrike opera Salome i 1905, kunne han håve inn royalties. Dette brukte han blant annet på å anlegge et nydelig landsted i Garmisch-Partenkirchen – byen som kanskje er mest kjent for å arrangere nyttårsrennet i den tysk-østerrikske hoppuka.
Her satt Strauss da de allierte beseiret Tyskland i 1945, men Strauss sitt hus fikk stå i fred. Han var verdenskjent, og blant soldatene fantes det (heldigvis) enkelte med god kulturell kapital. En av dem spilte obo.
Egentlig hadde de allierte en ikke-fraterniseringspolicy, som blant annet forbød amerikanske soldater å gifte seg med tyske kvinner. Voksne mennesker kunne snakke med hverandre, men det måtte i så fall skje under svært kontrollerte former. Sersjant John de Lance, som senere skulle bli solooboist i symfoniorkesteret i Philadelphia, ignorerte imidlertid dette. Han kom i snakk med Richard Strauss, og de Lance var ikke verre på det enn at han spurte den aldrende Strauss om ikke han ville skrive en obokonsert til ham. Strauss satte straks i gang arbeidet, og allerede i februar 1946 ble den urframført.
Obokonserten, som er blant de siste verkene Strauss fullførte, er påfallende på flere måter. Gjennom en lang karriere hadde han etablert seg som komponist i store format, og med store besetninger. I obokonserten skaleres alt ned til en kammerorkesterbesetning på størrelse med den Mozart brukte. Formmessig følger den også wienerklassisk modell med tre satser: Hurtig, langsom, hurtig. Den er et vakkert og oppsiktsvekkende tilskudd til 1900-tallets oborepertoar, for i en tid da modernismen hadde bragt musikken i helt andre retninger, gir Strauss oss leken og lyrisk klassisisme - med en dash art deco.
Mellomspill fra en mesterlig opera
Operaen Peter Grimes hadde sin premiere 7. juni 1945 i London, og fikk en strålende mottagelse. Historien er satt til en britisk havneby, men tematikken er likevel høyst universell og gjenkjennelig. Peter Grimes er einstøingen som opplever at hjelpegutten hans omkommer på havet, men han får ikke noen dom under rettssaken. Bygdedyret – som i operaen er representert av koret – bedriver sitt snikksnakk, og de vet selvsagt best. Når så den nye assistenten til Peter også dør til sjøs, er eneste utvei for hovedpersonen å ta sitt eget liv.
Det kan være en fordel å ha med seg denne dramatiske historien når man hører de fire orkestermellomspillene. I operaen spilles de direkte inn i neste scene uten pause, så da Benjamin Britten satte sammen denne suiten, gjorde han også om på avslutningen av satsene for at de skulle fungere i konsertsammenheng.
Den første, Daggry, er siste del av prologen, og skildrer en grå og skyet start på dagen i den lille fiskerlandsbyen. I selve operaen etterfølges den av duetten mellom Peter Grimes og læreren Ellen Orford, som han drømmer om å gifte seg med.
I Søndag morgen høres kirkeklokkene som kaller inn til gudstjeneste, og det er hornene som først illuderer de tunge klemtene. Trompeter og treblåsere overtar og skaper klangen av de små klokkene, mens fløyten symboliserer fuglene som kvitrer. Senere høres faktiske klokker, og Brittens virtuose orkestrering og harmonisering får det store klimakset mot slutten til å høres både himmelsk og skremmende ut på samme tid.
Satsen Måneskinn er fra prologen til tredje akt. Her har den andre hjelpegutten til Peter Grimes omkommet, og selv om måneskinnet og natten innbyr til en viss kontemplasjon, har satsen definitivt et urolig og ustabilt preg. Akkordene løser seg liksom aldri helt, og blir et bilde på Peter Grimes’ indre kamp og lidelse.
Stormen er fra første akt, og her søker hovedpersonen ly fra et forferdelig uvær på en pub sammen med resten av lokalbefolkningen. Når orkesterets brusninger hare lagt seg, hører vi melodien som Peter nettopp har sunget: «What harbor shelters peace, away from tidal waves, away from storms?»
I operaen er dette også det siste han synger før han går ned på havet.
Tekst: Frode Skag Storheim