Konsertprogram: Maurice Ravel – Mesterarrangøren

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent
Victoria Randem sopran, vinner av Den norske solistpris
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Emmanuel Chabrier (arr. Ravel) Minuet pompeux
Claude Debussy (arr. Ravel) Sarabande & Tarantelle styrienne
Maurice Ravel Schéhérazade, sangsyklus
Modest Mussorgskij (ork. Ravel) Bilder fra en utstilling

OM PROGRAMMET

Orkesterkunstneren Ravel

«Noe av gleden ved å lytte til Ravel er å høre et instrument klinge så ulikt seg selv, og samtidig så uanstrengt».

Ordene tilhører pianist og musikkskribent Charles Rosen (1927-2012), og er fine å ta med seg når vi skal møte Ravels fargerike orkestreringsverden. Enkelt forklart ligger Ravels mesterskap i hvordan han klarte å få fram helt spesielle og subtile farger gjennom bruk av forskjellige instrumentkombinasjoner.

«En magisk skog hvor hvert eneste tre inneholder en fe» og «et teater hvor instrumentene blir skuespillerne» er også blitt sagt om Ravels måte å håndtere orkesteret. For ham var dette et fascinerende maskineri; noe han analyserte inngående, og de forskjellige instrumentkombinasjonene ble studert med samme glede og interesse som når han plukket et mekanisk leketøy fra hverandre for å se hvordan det fungerte. Kanskje var det farens sveitsiske opphav som spilte inn – landet som er viden kjent for sine nitide urmakere.

Ravel ble født i 1875, og slo seg opp som komponist i en post-Wagner-tid hvor mange mente at alt som kunne sies med et orkester, var sagt allerede. Samtidig hadde russerne blendet verden med sine fargesprakende orkesterlerret anført av Nikolai Rimsky Korsakoff, Debussy hadde (selv om han ikke likte den merkelappen) skapt impresjonismen i Frankrike, og Stravinsky og Bartok satte agendaen med en nokså perkussiv og rytmisk orientert stil. Men, som kritikeren Jean Marnold (1859-1935) skriver, klarte Ravel å skape et orkestralt språk som bare tilhører ham. Selv sa Ravel at han alltid orkestrerte ved å veksle mellom piano og skrivebord: På den måten kunne han best høre og isolere de forskjellige instrumentene.

Verkene

Emmanuel Chabrier (1841-1894) studerte aldri musikk formelt, noe som trolig bidro til at han utviklet en nokså særegen stil. Han var sterkt påvirket av Wagner, men også av tidlig impresjonisme. Maleren Edouard Manet (1832-1883) var en av hans nærmeste venner, og foruten komponering og kunstinteresse var Chabrier en fabelaktig brevskriver.

I 1880 ga han ut en samling med ti besnærende klaverstykker med tittelen Pièces pittoresques, hvor Minuet pompeux er det nest siste. I 1919 orkestrerte Ravel dette for Sergei Diaghilevs legendariske dansekompani Ballet Russes, og stykket formelig flommer over av begeistrede og smått eksotiske klanger. Det er noe spansk over de fyrrige rytmene i stykkets A-del, ja nærmest et ekko av Georges Bizets opera Carmen, mens B-delen har et mer intimt og sødmefylt preg, med hint av salongers estetikk.

Det går knapt an å nevne Ravel uten å inkludere Claude Debussy (1862-1918). Sistnevnte regnes som en av de største, ja kanskje den største av de franske komponistene noensinne, og trass i at han ikke likte betegnelsen impresjonist, skulle hans musikk bli svært definerende for eksperimentell fransk musikk ved århundreskiftet.

Debussy hadde også sine klassisistiske tilbøyeligheter, blant annet ved å komponere suiter. Formmessig var dette en inspirasjon fra barokken, og allerede i 1890 ble hans udødelige Suite bergamasque komponert, hvor Clair de lune er det mest kjente stykket. En annen suite, nemlig Pour le piano, var ferdig i 1901 og regnes som Debussys første virkelig modne verk. Det er fra denne Ravel har hentet Sarabande, en langsom dans i ¾-takt. Denne utgjør en fin kontrast til den hurtige og utadvendte Tarantelle styrienne, som i Debussys klaverutgave endte opp med tittelen Danse. Hva angår ordet styrienne, er dette en henvisning til en hurtig folkedans fra den Østerrikske delstaten Styria (Steiermark på tysk), og slike var populære i kontinental salongmusikk på lik linje med ländler eller tarantella.

I sangsyklusen Schéhérazade kastes vi rett inn i det orientalske svermeriet på begynnelsen av 1900-tallet. Historiene fra 1001 natt ble gjenstand for en rekke kunstneriske uttrykk, og ett av disse var dikt av den unge franske poeten Tristan Klingsor (1874-1966). Ravel fattet interesse for disse diktene og deres rytmiske driv, trass i at de er skrevet i blankvers, altså uten enderim.

Estetikken i Schéhérazade er typisk for Ravel, og som voksen elsket han stilkopier:
«Se her!», kunne han si til gjester som kom på besøk idet han åpnet døren til et av sine rom: «Alt er jukse-gresk!», og i neste rom kunne det være jukse-japansk. Han var særskilt betatt av små lekefigurer, gjerne orientalske, og elsket barokk- og rokokkoimitasjoner i interiøret. Dessuten er det påfallende at han, trass sin spanske mor og alle sine spanskinspirerte komposisjoner, aldri lærte seg spansk selv. Derfor er også musikken hans full av internasjonale ismer – japonisme, orientalisme og antikk – men den sees og høres gjennom en fransk og «Ravelsk» linse.

Den første sangen i Schéhérazade åpner med et rop til det fjerne østen: «L’Asie!» «L’Asie!». Her synger sopranen om sin lengsel etter å reise til orienten i et skip som «setter sine purpurfargede seil, som en enorm nattfugl på den gylne himmelen». Sangen «La Flute enchantée» (Tryllefløyten) forteller historien om en ung slave. Fra hennes elskede strømmer toner fra tryllefløyten gjennom natten, og hun synger om hvordan «hver tone strømmer fra fløyten til kinnet mitt, som et gåtefullt kyss…»

Syklusen etterlater oss med et snev av melankoli gjennom sangen «L’Indifférent», hvor en betrakter ser en forbipasserende ung person synge ytterst sjarmerende, men på et ukjent tungemål. Fortellerstemmen inviterer vedkommende inn, men han (eller hun) takker nei og vandrer videre.

Vandrer gjør også betrakteren av bildene i Modest Mussorgskijs (1839-1881) monumentale klaververk, Bilder fra en utstilling fra 1874. Denne suiten er en musikalsk skildring av 10 malerier gjort av kunstneren og arkitekten, Viktor Hartmann (1834-1873), som døde veldig ung. I den forbindelse ble det laget en stor minneutstilling i St. Petersburg som viste over 400 arbeider av Hartmann, og her bidro også Mussorgskij (som hadde vært en god venn av kunstneren) med flere malerier fra sin samling.

Utstillingen inspirerte Mussorgskij til å skrive et av de mest fabelaktige og fargerike eksempler på romantisk programmusikk – altså musikk som beskriver noe ikke-musikalsk – og mange komponister har siden prøvd seg på å orkestrere det. Ravels versjon er fra 1922, og er den desidert mest spilte. Her har han sluppet hele orkesterets fargepalett løs i en fantastisk kunstnerisk reise, som starter med betrakterens promenadering, og ender med Kiev-portens kimende klokker over byen.

Tekst: Frode Skag Storheim

Før konserten
Kl. 18.15: Konsert i foajeen med 1. prisvinnere fra kulturskolens konkurranse Bergen pianomester 2025.

Nikolai Tuchto, vinner klasse 1 (f. 2015 eller senere)
Michael Anthun, vinner klasse 2 (f. 2012 – 2014)
Emil Alexander Ren Johansson, vinner klasse 3 (f. 2009 – 2011)
Balder Brudeseth Holmedal, vinner klasse 4 (f. 2006 – 2008)

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN