Konsertprogram: Mahlers tredje med Edward Gardner
Torsdag 29. og fredag 30. januar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Edward Gardner dirigent
Beth Taylor alt
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Damestemmer fra Edvard Grieg Kor
Edvard Grieg Jentekor
Edvard Grieg Guttekor
Håkon Matti Skrede kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Gustav Mahler Symfoni nr. 3
OM PROGRAMMET
Fra Pans blomster til englenes himmel
«Jeg synes alltid det er rart når folk flest snakker om «naturen», så er det bare blomster, fugler og skogens sus de tenker på. Ingen kjenner guden Dionysos, den store Pan. Så, bare der har du allerede et program – en prøve på hvordan jeg lager musikk. Det er alltid og over alt bare naturlig klang!»
Slik lyder utdraget av et brev Gustav Mahler skrev i november 1896 til en østerriksk kritiker og librettist som het Richard Batka. Etter at Mahler hadde skrevet sin 1. symfoni, som opprinnelig hadde tilnavnet «Titan», og deretter symfoni nr. 2 med tilnavnet «Oppstandelsen», har den tredje symfonien bokstavelig talt et mer jordnært tema. Naturen, dyrene og lydene står i fokus, dog ikke som et sentimentalt sukk, men gjennom en skildring av kampen for tilværelsen hvor den sterkeste seirer.
I Gustav Mahlers enorme og mangslungne univers var de litterære impulsene viktige, og de formet også i stor grad hans symfonier. Om ikke symfoniene hans er direkte programmusikalske, har de veldig ofte et narrativ, eller er inspirert av et.
Satsene i symfoni nr. 3 hadde opprinnelig følgende titler:
- Pan våkner. Sommeren kommer marsjerende inn.
- Hva blomstene på engen forteller meg.
- Hva dyrene i skogen forteller meg.
- Hva mennesket forteller meg.
- Hva englene forteller meg.
- Hva kjærligheten forteller meg.
I tillegg hadde Mahler tenkt å ha en syvende sats med tittelen «Himmelsk liv» eller «Hva barnet forteller meg». Denne endte han opp med å spare til finalen i symfoni nr. 4.
Da symfoni nr. 3 skulle publiseres i 1898 var alle de opprinnelige titlene strøket og erstattet med tempo- eller karakteranvisninger.
Om verket
Allerede da Johannes Brahms fullførte sin fjerde og siste symfoni i 1885 var det mange som anså symfonien som en gammel og oppbrukt musikalsk form. Mahler så det annerledes: Symfonien hadde i hans øyne potensiale til å være en hel verden, uavhengig av historiske forgjengere. I nr. 3 blir dette enda tydeligere, og selv ikke Anton Bruckners symfonier kan forberede oss på det Mahler gjør her. Istedenfor den tradisjonelle 4-satsige symfonien møtes vi av et verk i hele seks satser. Disse er igjen delt en i 1. og 2. del, hvor 1. sats utgjør del 1, mens satsene 2-6 er del 2. Den storslagne 1. satsen alene er lengre enn de fleste klassisistiske 4-satsige symfonier.
Men ikke bare det: Mahler bryter med den klassiske dialektikk, altså at satsen skal ha en eksposisjon, gjennomføring og reprise, og at de forskjellige temaene kontrasterer hverandre, for så å forenes i samme toneart. Bevares, det er hoved- og sidetema her, men disse får en helt annen funksjon. Dessuten går første sats i d-moll og F-dur, men verket avsluttes i D-dur.
I den første satsen, som Mahler vil ha Kräftig. Entschieden. (Kraftig. Bestemt.) kommer sommeren marsjerende inn med majestetiske hornsignal. Det noe militante preget står i kontrast til den milde og blomstrende sommeren som, selv om Mahler her hadde Pan i tankene, ofte portretteres som en kvinne i litteratur og mytologi. Ta for eksempel Giuseppe Arcimboldos Årstider, hvor en menneskeskikkelse komponert av frukter og bær personifiserer årstidene. Der er våren og sommeren gjengitt som kvinner.
Men denne satsen, med sin godt og vel halvtimes varighet, er ikke bare marsjerende og bestemt. Det mer yndige sidetemaet, som svaier av gårde i wienersk eleganse, er senere lånt av Alan Menken i musikken til Skjønnheten og udyret i sangen «Be our guest».
Den påfølgende satsen, en yndig menuett, tar oss ut i den blomstrende engen. Mahler vil ha den Mässig, altså i et moderat tempo, men helt fri for dramaturgi er satsen ikke. Stormfulle parti tar over, før musikken svinner hen i fredens idyll til et yndig punktum satt av harpe og klokkespill.
Om Mahler strøk de opprinnelige titlene er likevel det sommerlige høyst til stede i scherzosatsen, for her siterer han fra en sang han skrev tidligere i karrieren, «Ablösung im Sommer». I innledningen er det nesten som om man fornemmer gjøkens «ko-ko» når treblåserne leker seg over de luftige pizzicatostrykerne. Satsen er i ABA-form, slik scherzoer veldig ofte er, og i B-delen eller trioen, skifter taktarten fra 2/4-del til 6/8. Da drar Mahler fram et herlig ess fra ermet, når en posthornsolo (noen ganger fremført på flygelhorn, som er en slags bløt mellomting mellom kornett og horn) spilles off stage. Dette stedet, og ikke minst dets virkning ble behørig omtalt av kritikeren Max Graf, da han hørte symfonien i 1904: «Et posthorn spiller en folkemelodi; en av de sangene man begynner å synge på når man er mellom 15 og 25 år gammel, og er hodestups forelsket. Vi blir beveget – ikke av melodien, men av minner! Ungdomsflørt om våren, skogdrømmerier og sentimentale spaserturer på landet». På den måten forsterkes følelsen av at vi faktisk er ute i naturen, fordi solisten høres langt unna – bortenfor skogen… dessuten viser dette hvordan Mahler ikke bare skaper en verden i musikken, han tar også den virkelige verden inn i konsertsalen.
Symfonien bygges ut med den tekstlige dimensjon i 4. sats, hvor Mahler tar med en passasje fra Friedrich Nietzsches Also sprach Zarathustra: «O Mensch! Gib acht!» Og med sin forkjærlighet for altstemmen, og dens dype og fargerike register, kles denne sangen inn i en mysteriøs og søkende klang.
Englekoret vekker oss fra dvalen i verkets desidert korteste sats, hvor Mahler siterer fra en av sine sanger fra Des Knaben Wunderhorn. Guttekoret imiterer kirkeklokker når de synger «Bimm, bamm, bimm, bamm» som kommentar til damekorets lovsang om «de tre englene».
«Kanskje den vakreste adagiosats siden Beethoven» skrev den sveitsiske kritikeren William Ritter i 1902 om symfoniens sistesats. Tradisjonelt sett skulle symfonier avrundes på festlig vis med en hurtig sats, men her viser Mahler igjen sitt formmessige og dramaturgiske mesterskap. Komponist og dirigent Bruno Walter skildrer dette i vakre ordelag, og gir Mahler en strålende attest når han skriver at «ordene stilner i siste sats – for hvilket språk kan vel uttrykke himmelsk kjærlighet bedre og mer kraftfullt enn musikken selv?»
Tekst: Frode Skag Storheim
Foto: Tarjei Hummelsund