Mahlers niende symfoni

MEDVIRKENDE

François-Xavier Roth dirigent
Isabelle Faust fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Ondřei Adámek (1979)
Follow me. Fiolinkonsert (24’)

Isabelle Faust solist

Pause (25 min)

Gustav Mahler (1860-1911)
Symfoni nr. 9 i D-dur (87’)

Andante comodo
Im tempo eines gemächlichen Ländlers. Etwas täppisch und sehr derb
Rondo – Burleske. Allegro assai. Sehr trotzig
Adagio. Sehr langsam und noch zurückhaltend

Isabelle Faust er sesongens residensmusiker. Les mer om henne her.

OM PROGRAMMET

Nyskapende og kraftfullt
Tsjekkeren Ondrej Adámek (f. 1979) er en meget spennende komponist som har en særlig affinitet for instrumental- og vokalklang. I sine verk kombinerer han ofte tradisjonelle ensembler med video, elektroakustiske effekter og nysgjerrig utforsking av instrumentenes klanglige og tekniske potensial.

Kveldens verk, Follow me, ble skrevet til Bergen Filharmoniske Orkesters residensmusiker Isabelle Faust i 2017. Adámek sier selv om sin fiolinkonsert at han ønsket å utfordre de tradisjonelle rollene solist og orkester har hatt i flere hundre år. Om vi ser bort fra at Mozart introduserte solisten allerede i andre takt i sin pianokonsert nr. 9, KV271, er det Beethoven som lanserte konseptet med at solisten starter verket i sin fjerde pianokonsert.

Adámek lar seg inspirere av dette, og henter impulser fra Harold i Italia av Hector Berlioz og Konzertstück i f-moll av Carl Maria von Weber. Disse har det til felles at solisten er en protagonist i et musikalsk drama.

I Follow me tas dette enda flere steg videre, for gjennom de tre satsene er ikke solisten bare en leder som følges av et orkester. Gjennom en provokativ dialog ender solisten opp med å ikke bare bli fulgt, men også forfulgt. Til slutt drives hun av scenen, og blir symbolsk sett henrettet.

Adámek utforsker et fantastisk spekter av klanger og teknikker for å skildre denne fortellingen, og på slagverksiden benyttes blant annet 29 kromatisk stemte kubjeller og et såkalt «løvebrøl».

Dette er en tromme med en wire gjennom, og klangen av den minner om en brølende løve. Mot slutten av 1. sats høres klanger som kan minne om pustelyder, som så trekker seg tilbake i en mystisk og nesten faretruende innledning av 2. sats.

Finalesatsen drar seg til i en makaber intensitet hvor solisten skremmes av orkesterets – massens – voldsomme vrede, og spiller sine siste fraser off stage.

Mahler 9: Når tiden opphører
Den 12. juli 1907 dør den fem år gamle datteren til Alma og Gustav Mahler, Anna Maria, som følge av skarlagensfeber og difteri. Dette var et så stort tap for Gustav at han ikke engang tålte tanken på å dra tilbake til deres sommerparadis i Seefeld ved Attersjøen, eller i Maiernigg ved Wörthersjøen.

Familien Mahler fant nå et nytt sted: I Toblach, en liten by på grensen mellom Østerrike og Italia. I en komponisthytte med storslagen utsikt over Dolomittene, opplevde Mahler kreativ forløsning og en nesten besettende interesse for livets uunngåelighet: Døden.

Etter at lille Anna Maria gikk bort, lot også Gustav Mahler seg undersøke av en lege. Mahler hadde til da vært en aktiv mann som elsket fysiske utskeielser, enten det var fotturer i fjellet eller svømmende i en alpeinnsjø. Nyhetene fra legen var nedslående: «Jeg ville ikke vært stolt om jeg hadde det hjertet der». Fire år senere sviktet det.

Så kan vi, over 100 år etter, fabulere om Mahler visste at han skrev sin avskjedssymfoni med denne niende. Og om det er riktig å kalle det en avskjed. For tross alt, Das Lied von der Erde er nærmest en vokalsymfoni, og han begynte også på sin 10. symfoni. Enkelte har drøftet teorien om han var overtroisk, all den tid ni symfonier er blitt en slags forbannelse: Både Beethoven og Bruckner måtte gi seg etter ni symfonier, så kanskje prøvde Mahler å «lure døden» ved å begynne på sin tiende – som han ironisk nok ikke klarte å fullføre.

Men vi kan også bare gi oss hen og lytte til dette intenst storslåtte og komplekse verket, med alle sine grensesprengende ingredienser.

Bare ta åpningen: Cello og horn sniker seg inn i stillheten med noen helt enkle toner. Harpe og stoppede horn skaper en mystisk tekstur, og det er uklart for øret vårt om dette er dur eller moll. Mahler leter seg fram. Gradvis etableres en puls, og vi lander i en dur-tonalitet. Strykernes sukkende motiv med to toner har blant noen forskere vært foreslått å skulle være et nikk til det siste ordet i Das Lied von der Erde: «Ewig». For siden nieren er den siste fullførte symfonien, og Mahlers avskjed, kanskje er det da også et forsøk på å skrive noe som både kommer ut av – og går inn i – evigheten?

Da Mahler komponerte sin niende, visste han at den østerriksk-germanske symfonikertradisjonen som startet med Haydn og Mozart nå ubønnhørlig gikk mot en avslutning. Og denne første satsen er i sonatesatsform, men den har ikke noe tradisjonelt allegro-preg. I stedet er det en «andante commodo» - gående og komfortabelt. Som tiden selv.

Satsen rives mellom ytterpunktene stabilitet og uro. Angst og forsoning. Stedvis er det som om Alban Berg, som senere skulle bli en av Arnold Schönbergs disipler, nærmest tar over og skriver noen av taktene. Ikke fordi det låter atonalt, men fordi en del av dissonansene simpelthen ikke oppløses.

Etter den tempomessig moderate innledningen av symfonien, er det en ländler som nå tar over. Dette er en tradisjonell østerriksk folkedans i tretakt, som er vesentlig mer bondsk enn den mer urbane valsen. Mahler bruker noe så utadvendt og åpent som C-dur, og åpningens stigende skala i fagottene bruker samme toner som «Lisa gikk til skolen». Det låter nesten som en skvaldrende lirekasse, noe som er typisk for Mahlers modernitet: Han henter verden inn i den kultiverte konsertsalen, og gir den nytt liv og aktualitet.

Om 2. sats var skingrende, er den burleske rondoen som følger enda mer oppsiktsvekkende. Her viser Mahler sine kontrapunktiske ferdigheter med en kompleks dobbelfuge, som ifølge sjefdirigent i Berlinerfilharmonien, Kiri Petrenko er Mahlers måte å spøke bittersøtt med livets slit og kaos med stadig pågående stemmer og kamper: «Vi komponerer, øver og fremfører. Hele tiden, samtidig». I denne satsen berører Mahler ikke bare det barokke og kontrapunktiske, men også det humoristiske og maniske, ja endatil nesten voldelige.

Etter to hurtige mellomsatser roer Mahler det hele ned i den avsluttende adagio-satsen. Det innleder med en koral i strykerne som kan minne om «O, bli hos meg». Engelske William Henry Monk skrev denne hymnen i 1861, og gitt dens tematikk om livets aftentid er det ikke utenkelig at Mahler både har kjent til den, og har latt seg inspirere av den.

Men viktigst, denne sistesatsen i den niende symfonien utfordrer et sentralt element i musikk, nemlig tid. For i den hendøende og stadig mer langsomme avslutningsdelen går musikken så langsomt at tiden – pulsen – i praksis opphører.

Til slutt er det bare lyden av buen mot den dempede strengen igjen, og musikken trekker seg tilbake til – eller, om du vil, går inn i - evigheten.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN