Konsertprogram: Rakhmaninovs andre pianokonsert

MEDVIRKENDE
Kahchun Wong dirigent
Benjamin Grosvenor piano
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM
Anna Berg Nuances of Water (Urframføring)
Sergej Rakhmaninov Pianokonsert nr. 2
Dmitri Sjostakovitsj Symfoni nr. 5

OM PROGRAMMET

Inspirert av vannets bevegelser, krefter og symbolikk
Kodes huskomponist, Anna Berg, forteller at da hun skrev Nuances of Water forestilte hun seg at hun satt i Grieghallen, og at målet var å skape en orkesterklang som formelig skyller over publikum. «Jeg fascineres av hvordan vann kan opptre på så mange måter», sier hun. «Det kan være brutalt og voldsomt. Det kan være farlig, opprivende og overveldende. Men det kan også være rolig, stille og glidende. Enten det er små dråper, sildring i en bekk eller massive bølger, er det alltid samme element vi møter, med ny bevegelse og intensitet.»

For å finne inspirasjon til verket gikk hun turer langs kysten og observerte hvordan små bølger skyller inn over svaberg, og hvordan de glir over og under hverandre. «Da jeg komponerte tenkte jeg på hvordan vannet danner bevegelser med både flyt og motstand. Men, påpeker hun, verket er likevel ikke en imitasjon av vann som sådan: «Jeg liker tanken på å oversette noen av vannets egenskaper og bevegelser til musikk, og at jeg kan bruke egenskapene som metafor for måter å sette ideene mine sammen.» Der bølger skyller mot hverandre, er målet at musikken skal gjøre det samme.

Berg fremholder også det hun kaller vannets mytologi. Hun nevner at vann er et hellig og transformerende element, og at dets rensende og helbredende rolle er noe som går igjen på tvers av de store religioner. «I stykket oversetter jeg dette aspektet ved vann til at musikken peker nedover mot dypet, at det er brå skift, og at det går en vei gjennom stykket fra kaos til ro», sier hun.

På samme måte som vann kan oppleves forskjellig når det tar nye former, kan det i musikken skimtes at enkelte deler springer ut fra det samme utgangspunktet, men at det likevel uttrykkes ulikt.

Rakh 2
Hvordan skape en ikonisk åpning av en klaverkonsert, når komponister allerede har skrevet i genren i over 150 år? Skal man starte med et smell, slik Schumann og Grieg gjorde? Med en lystig melodi i fløyte og fiolin, som Mozart? Eller kanskje noe á la Brahms 2. konsert, hvor solo horn åpner og svares av pianoet?

Rakhmaninovs innledning i klaverkonsert nr. 2 ligner ikke på noen av de ovennevnte. Isteden lar han dempede, dunkle og mildt dissonerende klanger svares av malmtunge klokkeklemt i bassen. Disse tiltar i styrke før han slipper hele orkesteret løs og maler ut satsens uendelig vakre hovedtema. Med dette verket var Rakhmaninov for alvor etablert som komponist, pianist og ikke minst dirigent. Men veien fram var ikke fri for fartshumper.

Han ble født i 1873 og var et barn av tsartidens Russland. Han var aristokrat, oppvokst på et gods på landet, og hadde stor interesse for musikk fra tidlig alder. Allerede som 10-åring fikk han timer på konservatoriet i St. Petersburg, men det var først da han som 13-åring flyttet til Moskva det ble fart på sakene.

De religiøse impulsene er viktige i Rakhmaninovs musikk. Fra oppveksten hadde den sonore klangen av russisk-ortodoks korsang i kirkene satt dype spor, i tillegg til fascinasjonen for kirkeklokker. I århundrer hadde disse kalt mennesker sammen i glede og sorg, og var en sentral del av det russiske «lydsporet».

Det er likevel viktig å poengtere at hverken symfoniene eller klaverkonsertene til Rakhmaninov på ingen måte er religiøs musikk. Det handler mer om hvilke klanglige og stemningsmessige inspirasjonskilder som hele tiden ligger under. Dessuten var han en romantiker i en moderne tid, av mange ansett som en anakronist.

Dette hindret ham dog ikke i å skape den musikken han hadde tro på, og som lå hans hjerte nært. Riktignok fikk hans karriere et skudd for baugen da Alexander Glazunov dirigerte urframføringen av hans 1. symfoni. Glazunov var full på podiet, og det hele endte i en virkelig katastrofe.
Rakhmaninov ble deprimert og fikk total skrivesperre. Denne ble kurert av en herre ved navn Dr. Nikolai Dahl som hadde spesialisert seg på å behandle pasienter med hypnose.

Da hadde ikke Rakhmaninov skrevet noe på tre år, men i stedet livnært seg hovedsakelig som dirigent.

Da konsert nr. 2 hadde urframføring i 1901 var det å skrive solokonserter, symfonier og sonater i den wienerklassiske tradisjon av mange sett på som passé. Men Rakhmaninov klarte, med sine besnærende vakre melodier og harmonier, blendende men samtidig høyst musikalsk virtuoseri, og ikke minst en uimotståelig sentimental kraft å skape verk som i dag er blant repertoarets absolutte favoritter.

Vi tas med på et høyromantisk musikalsk sveip fra 1. satsens linjer flommer ut i konsertsalen, via den enda mer lengselsfulle midtsatsen som Eric Carmen har sitert rikelig fra i sin låt «All by myself». Faktisk så mye at han har delt prosenter av royalteesene med familien Rakhmaninov. Finalesatsens innledning formelig bobler av energi og dansende folkloristisk vitalitet hvor solisten leder an i perlende virtuose kaskader i ivrig interaksjon med orkesteret. Satsens coda er uimotståelig vakker idet den stopper ørlite grann opp og dveler ved følelsesladede klanger, før den fortsetter ufortrødent mot en djerv og energisk avslutning.

Sjostakovitsj 5
Etter å ha skrevet sin eksperimentelle fjerde symfoni, gjorde Sjostakovitsj det Sovjet oppfattet som en helomvending. Den femte symfonien fikk sin urframføring i et tettpakket konserthus til øredøvende ovasjoner, og sensurbyråkratene til Stalin var tilfredse med det de oppfattet som en hyllest til samveldet. Men er nå denne symfonien egentlig det?

Gjennom sitt liv rakk Sjostakovitsj å oppleve den russiske revolusjon, to verdenskriger og den kalde krigen. I motsetning til mange av sine komponistkolleger i hjemlandet forble han, med unntak av noen PR-turnéer utenlands, værende i Sovjet. Dette gjorde at han så til de grader fikk kjenne kommunistveldets sensur og uforutsigbarhet på kroppen. Ingen skulle føle seg trygge, og Sjostakovitsj opplevde at både svigerfaren og en av svogerne plutselig bare forsvant.

Årene 1936-38, omtalt som «Den store terroren», var som en skrustikke for samfunnet. Stalin iverksatte massearrestasjoner, tortur, terror, tvangsarbeid og henrettelser. Målet var å eliminere enhver form for politisk motstand – til alle døgnets tider. Etter hvert ble det kjent at KGB kom i sine svarte biler og hentet folk om natten. Frykten for trampende støvler i trappeoppgavene nattestid gjorde folk søvnløse, og Sjostakovitsj, som hadde fått en datter i 1936, sov i perioder ute i trappen med vesken pakket for at ikke at familien skulle uroes hvis han ble arrestert.

Men han ble ikke det. I likhet med så mange andre i Sovjet ble han en del av det Sjostakovitsj-biografen Ian MacDonald kaller «et samfunn av masker». Denne masken tok man på seg på skole, jobb og i mange sosiale settinger. Bare hjemme kunne man til nød la den falle.

Det var også et publikum med «masken på» som møtte opp til Leningradfilharmonikernes konsert den 21. november 1937 for å høre urframføringen av symfoni nr. 5. Livet til Sjostakovitsj stod i praksis på spill, og han visste det.

Symfonien måtte falle i smak hos Stalins byråkrater. Den burde være melodiøs, forståelig og oversiktlig. Dissonanser, et musikalsk uttrykk for ustabilitet og konflikt, burde holdes til et minimum.

Publikum satt som fjetret. De skjønte budskapet. I løpet av den gripende tredjesatsen ble menn observert gråtende, og enkelte reiste seg fra stolen. Da finalesatsen var over brøt det ut en fullstendig øredøvende applaus som varte i en halvtime.

Sjostakovitsj hadde lyktes. Symfonien var konvensjonell nok til at han hadde strøket Stalin med hårene, men også skarp nok til at folk forstod en underliggende kritikk og sorg.

Den hadde unngått å være formalistisk, et begrep Stalins regime brukte om musikk som lignet for mye på den vest-europeiske. Den skulle være russisk! Men Sjostakovitsj er og forblir gåtefull, og hans musikk er full av ironi, sarkasme og dobbelthet. For ja, den femte symfoniens avslutning er storslått og med sine paukeslag er det noe «Also sprach Zarathustra» over den. Men mange har innvendt at den er for voldsom. Vulgær. Og kanskje er det Stalin oppfattet som en hyllest vel så mye et ekko av trampende KGB-agenter.

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN

Tekst: Frode Skag Storheim
Hovedbildet: Anna Berg, foto: Sara Angelica Spilling