Konsertprogram: BFUng 10 år - Jubileumskonsert
Onsdag 12. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Tomáš Netopil dirigent
Brage Sæbø fiolin
PROGRAM
Leoš Janáček (1854-1928)
Sokol Fanfare (4’)
Felix Mendelssohn (1809-1847)
Konsert for fiolin og orkester i e-moll op. 64 (27’)
Allegro molto
Andante
Allegretto non troppo
Brage Sæbø solist
Pause (25')
Gustav Mahler (1860-1911)
Symfoni nr.1i D-dur (54’)
I Langsam, schleppend. Immer sehr gemächlich
II Kräftig bewegt, doch nicht zu schnell, Recht gemächlich
III Feierlich und gemessen, ohne zu schleppen. Sehr einfach und schlicht wie eine Volksweise, Wieder etwas bewegter, wie im Anfang
IV Stürmisch bewegt - Energisch
OM DE MEDVIRKENDE
TOMÁŠ NETOPIL (foto: Marco Borggreve) er fra inneværende sesong sjefdirigent og musikksjef ved Praha Symfoniorkester. Han er også grunnlegger og kunstnerisk leder for det internasjonale sommerakademiet i Kroměříž, Tsjekkia. I perioden 2018-2024 var han første gjestedirigent ved Tsjekkias Filharmoniske Orkester. Han studerte fiolin og direksjon hjemme i Tsjekkia samt ved musikkhøgskolen i Stockholm med Jorma Panula som lærer. I 2002 vant han den første Sir Georg Solti Conductors Competition ved Alte Oper Frankfurt.
Netopil har dirigert en rekke operaproduksjoner, deriblant Janáčeks Jenůfa ved Hamburg Staatsoper og Dvořáks Rusalka ved nasjonalteatret i Praha. Forrige sesong dirigerte han blant annet Mozarts La Clemenza di Tito ved Grand Théâtre de Genève, Tryllefløyten med New National Theatre Foundation, Tokyo, og Don Giovanni med Oper Köln.
Netopil har et omfattende symfonisk repertoar, og har dirigert orkestre som Oslofilharmonien, symfoniorkestrene i Antwerpen, Kuopio og Sydney, Hong Kong Sinfonietta og Accademia Nazionale di Santa Cecilia.
Tomáš Netopils diskografi for Supraphon inneholder Janáčeks Glagolitiske messe, Dvořáks komplette verk for cello, Martinůs Ariane og Dobbelkonsert, og Smetanas Má vlast med Praha Symfoniorkester.
BRAGE SÆBØ (foto: Sveinung Hoel Bjorå) har spilt fiolin siden han var fire år gammel, først i Haugesund hos Susanne Helgeland og Ruth Henny Sandstad, og senere hos Per Gisle Haagenrud i Bergen. Han studerte på Norges Musikkhøgskole under professor Peter Herresthal, hvor han i juni 2020 fullførte sin mastergrad. Brage har siden januar 2020 vært ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester, og sommeren 2022 ble han også fast medlem i Ensemble Allegria.
OM PROGRAMMET
En sunn sjel i et sunt legeme
Tilbake i 1862 ble den såkalte Sokol-bevegelsen grunnlagt i Praha. Denne eksisterer i beste velgående i dag, og har som mantra å få mennesker i alle aldre til å bedrive gymnastikk. Sokol betyr falk, noe som gjenspeiles i organisasjonens logo.
Janáček skrev denne fanfaren til et Sokol-stevne i 1926, og den ble senere innlemmet som førstesats i hans Sinfonietta for orkester. Tanken bak fanfaren var å mane fram et bilde av den stolte fuglen der den stiller med sitt overblikk over landskapet. Dette reflekterer også et viktig ideal for Sokol-bevegelsen, som ønsker å være hevet over politikk.
Mendelssohns hjertejuvel
«Jeg vil definitivt også skrive en fiolinkonsert til deg den kommende vinteren; et verk i e-moll er allerede i hodet mitt, med en åpning som ikke lar meg være i fred». Dette skriver Mendelssohn til fiolinisten Ferdinand David i juli 1838, og legger senere i brevet til at «denne konserten vil få englene til å synge lovprisninger i himmelen».
Selv om Mendelssohn kunne arbeide utrolig raskt skulle det gå noen år før verket var ferdig. Først i 1844 skriver Mendelssohn til David fra sitt kuropphold i Bad Soden at han skal «ta med mange nye ting» tilbake til Leipzig. David var konsertmester i Gewandhausorkesteret der, og en respektert solist, kammermusiker og komponist.
Men som så ofte med verk av Mendelssohn var det ikke bare å trykke «ctrl + print»; isteden begynte nå en prosess med revideringer, og først i mars 1845 ble den urframført med David som solist. Dirigenten var Mendelssohn-disippelen og senere lærer for Edvard Grieg, danske Niels Wilhelm Gade.
Fiolinkonserten ble raskt en suksess, og selv om Robert Schumann rett nok allerede hadde skrevet en fiolinkonsert (som fiolinisten Joseph Joachim nokså galant avfeide), var det først nå at Beethovens fiolinkonsert endelig fikk sin oppfølger i tysk musikk.
Mye av grunnen til at Mendelssohns verk slo så godt an handler om hvor original den er. Ytre sett er den helt tradisjonelt oppbygget: Tre satser i hurtig-langsom-hurtig-skjemaet, men allerede ved åpningen bryter Mendelssohn med konvensjonene. I en førstesats med sonatesatsform ville normalt orkesteret ha spilt hele første del – eksposisjonen - før solisten gjør sin entre. Hos Mendelssohn skjer dette allerede i andre takt! Etter at en brutt e-mollakkord ruller forsiktig ut fra orkesteret presenterer solisten det besnærende vakre hovedtemaet, og det er virkelig til å begripe at Mendelssohn selv var oppspilt over det han hadde skapt.
1. satsen slynger seg elegant i inspirerte vendinger, og snart drar han et nytt ess (for ikke å si Eb) ut av ermet: Istedenfor å la solokadensen komme mot slutten, som var vanlig, kommer den her midtveis. Gjennom virtuose kaskader får solisten skinne, og det er bare å ta hatten av for hvor elegant Mendelssohn leker orkesteret inn igjen.
Overgangen til 2. sats skjer uten opphold ved at cello holder en lang tone som resten av orkesteret gradvis slutter seg til. Solisten legger sine strålende solskinnstoner over akkompagnementet, og i den tilforlatelige tonearten C-dur klinger alt som en fullkommen ro.
Finalesatsen springer ut av en kort overgangsdel i allegretto non troppo, og når messingsignalene påkaller oppmerksomheten og vi er over i E-dur er det ingen tvil: Her slippes den Mendelssohnske energi og vitalitet løs i et forrykende virtuoseri. Den store Joseph Joachim fremholdt at i den tyske litteraturen var nok Beethovens fiolinkonsert den største, «men den mest intime, hjertets juvel er Mendelssohns».
En symfoni må være som en verden!
Året er 1884. En 24 år gammel svært lovende dirigent fra Böhmen begynner å lage skissene til sin første symfoni. Når verket er ferdigstilt fire år senere er det et banebrytende stykke musikk som fremkalte både anerkjennelse, piping og tilrop. Gustav Mahler skulle bli en utfordrer av symfoniens konvensjoner, og som komponist turte og evnet han å fylle de gamle former med nytt innhold.
Mahlers første symfoni nevnes gjerne med tittelen «Titan». Dette skriver seg fra Jean Pauls (1763-1825) roman med samme navn, utgitt i fire bind mellom 1800-03. Mahler var en litterær og svært intellektuell person som ofte søkte inspirasjon til sine verk gjennom litteratur, men «Titan»-koblingen er likevel omdiskutert. Symfonien ble ferdigstilt i 1888 og urframført året etter. Da hadde den fem satser, og i konsertprogram stod «Titan» i parentes. Ved en fremføring i 1893 oppga Mahler at tittelen var «Titan – et tonedikt i symfonisk form».
Da den fikk sin endelige og nåværende fasong i 1899 var «Titan» tatt bort, og den opprinnelige 2. satsen med tittelen «Blumine» fjernet. Årsakene var nok flere, men Mahlers venninne Natalie Bauer-Lechner (1858-1921) skriver i sine memoarer at «det eneste Mahler hadde i tankene var et kraftfullt og heroisk individ, hans liv og lidelser, kamper og nederlag». Dessuten visste Mahler at «Titan» og dens handling ikke på noen måte var et litterært verk det tysktalende publikum hadde som en selvsagt referanse nesten 100 år etter at det ble skrevet.
Om vi skal peke på en gjennomgående rød tråd i Mahlers første symfoni, er det naturen. Bare ta åpningen: Han skriver selv på førstesiden av partituret at den unisone A-en spredt over syv oktaver skal låte som naturen selv. Det skal ikke høres ut som musikk.
Klangen av den gryende dagen og solstrålene som kysser skogens trekroner blir etter hvert til hovedtemaet som høres i celloene. Her siterer Mahler fra en av sine egne sanger, «Ging heut morgen übers Feld», som er en lykksalig vise sunget av den glade vandrer som lovpriser naturen.
2. sats gnistrer av livlige rytmer, og er symfoniens desidert korteste. Her hører vi en ländler, den bondske utgaven av en østerriksk pardans i 3-takt. Valsen var på denne tiden stort sett forbeholdt de høyere samfunnslag i de skinnende ballsaler.
I den tredje satsen så Mahler for seg gravferdsprosesjonen til en jeger, hvor følget bestod av dyr. Dette er et eksempel på hvordan Mahler kunne være både ironisk, bisarr og nesten sardonisk. Hovedtemaet er barnesangen «Fader Jakob», men siden dette er en begravelse spilles den selvsagt i moll. Senere får vi det enkelte forskere har hevdet er jødisk Klezmermusikk (Mahler var selv jødisk, men konverterte senere til katolisismen), men dette er det også uenighet om.
Muligens var dette impulser fra tsjekkisk folkemusikk, som Mahler hadde hørt i oppveksten.
I finalen bryter Mahler på mange måter med det som hadde vært symfoniens balansepunkt. I symfoniene til Haydn, Mozart og til dels Beethoven var det første sats som var mest vektig. Mahler snur nå på dette. Fra åpningens lynnedslag fra dunkle skyer følger vi symfoniens hovedperson gjennom hans personlige kamper, som til slutt munner ut i en storslagen seier.
Tekst: Frode Skag Storheim