Bruckners åttende symfoni

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent
Live de Lange kordirigent

Edvard Grieg Kor
Edvard Grieg Ungdomskor
Sangere fra Griegakademiet
Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Anton Bruckner (1824-1896)

Ave Maria (kor a capella) (3’)
Os justi (kor a capella) (5’)

Symfoni nr. 8 i c-moll WAB 108 (80’)

Allegro moderato
Scherzo: Allegro moderato – Trio: Langsam
Adagio: Feierlich langsam, doch nicht schleppend
Finale: Feierlich, nicht schnell

Konsertene arrangeres uten pause
Konserten fredag strømmes på Bergenphilive

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera.

Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam. Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023, samt Berlioz’ Romeo og Julie som utgis høsten 2026.

OM PROGRAMMET

– Jeg kjenner bare én mann som er i nærheten av Beethoven, og det er Bruckner.
Richard Wagner, 1882

Anton Bruckner: Den fromme katolikken fra Ansfelden i Østerrike. En gudbenådet organist, komponist av de skjønneste messer og lærer ved konservatoriet i Wien. Kunnskapsrik til fingerspissene, men ingen utpreget intellektuell. Han var nevrotisk og usikker; ble mobbet av sosieteten i Wien for sin klesstil og det de mente var manglende manerer. Fordi han var sårbar for kritikk reviderte han stadig sine symfonier i jakten på fullkommen form og uttrykk.

I en tid da mange store komponister var pianister, skiller Bruckner seg ut ved at hans hovedinstrument var orgel. Han var en hengiven katolikk som komponerte i de klassiske formene, og han ble sterkt influert av Richard Wagners kromatiske tonespråk.

Det er verdt å merke seg at den notoriske kritikeren i Wien, Eduard Hanslick, som kom med til dels radbrekkende karakteristikker av Bruckners symfonier, var meget begeistret for de kirkemusikalske verkene. Som organist var han også velrenommert, og holdt suksessrike konserter i Notre Dame i Paris og Royal Albert Hall i London. Han kunne improvisere dobbelfuger, og var en av de største organistene noensinne.

De to motettene vi hører på kveldens program er hjørnesteiner i korrepertoaret, og av disse er Ave Maria er et forholdsvis tidlig verk. Det skriver seg fra 1861, da Bruckner var domorganist i Linz. Det har klare impulser fra renessansens polyfoni, samtidig som de dramatiske utbruddene vitner om at Bruckner er romantiker.

Os justi ble komponert i 1879, og er tydelig påvirket av cecilianismen. Det var en katolsk reformbevegelse på 1800-tallet som arbeidet for å frigjøre seg fra en kirkemusikk de mente var blitt for symfonisk preget. De ønsket å finne tilbake til den polyfone korsangens røtter; den som ikke hadde orkesterakkompagnement, og det var særlig Palestrina man så opp til. I Os justi anvender Bruckner den lydiske skalaen (F til F på de hvite tangentene på pianoet). Dette bidrar til en kontemplativ modus hvor musikken i stor grad frigjøres fra epokemessige inndelinger.

Det gir oss også en pekepinn videre inn i Bruckners symfoniske verden. For selv om han er tydelig inspirert av renessansepolyfoni, barokke punkteringer og Beethovens symfonier, er det likevel lite «neo» over hans musikk. Den har snarere en tidløshet og en åndelighet. Den presser grensene for det symfoniske formatet, og ikke minst: Den tar tid.

Som nevnt var Bruckner en fabelaktig organist, og det gjenspeiles også i hans symfonier. Koraler, altså homofone satser med blokkakkorder, opptrer ofte og da gjerne i blåserne. I tillegg kan vi høre orgelimprovisatoren Bruckner; han som bygger sine linjer langsomt mot et klimaks, for så å bryte dem av med en generalpause. Orkesterets toner får god tid til å klinge, akkurat som når romklangen i en katedral absorberer orgelets kaskader fra galleriet.

Så kan det innvendes at symfonier ikke er religiøs musikk. Derfor er det også for snevert å bare snakke om det sakrale elementet. Men som det heter i Skriften: «Gud er midt iblant oss». I likhet med Bach klarte Bruckner å forene det verdslige og det guddommelige, for det dansbare elementet er nemlig også sentralt i symfoniene. Bruckner var en habil fiolinist, og spilte til dans i oppveksten. Han hadde vals, ländler og polka i blodet, og vi hører også påvirkningen fra Schuberts flørt med folkemelodier hos ham, særlig i scherzosatsene.

Symfoni nr. 8 er den siste Bruckner fullførte. Dette var et arbeid som, inkludert revideringer, tok åtte år. Den åpner med en tremolo som maner til oppvåkning. Dette var et grep han brukte i alle sine symfonier, og som skaper en sitrende forventning: Ørene våre spisses. Går det i dur eller moll?

Snart høres det første av tre hovedmotiv i satsen. Et distinkt tema i dype strykere svares av treblåsere. Så bryter en stor tutti løs hvor messing overtar, og vi er i et landskap som minner om Den flyvende hollender av Richard Wagner.

Neste tema er typisk Bruckner: Det har en gruppering på to pluss tre toner, som gir musikken fremdrift. Det tredje temaet er mer triolbasert og har til dels større sprang enn de foregående.

Som i Beethovens 9. symfoni følger scherzoen som sats nummer to. Hornsignal påkaller oppmerksomheten, og hovedtemaet annonseres. Det er i hovedsak bygget rundt en brutt stigende akkord som går om igjen og om igjen. Musikken får med dette en energisk og perpetuell retning.

Satsen er tradisjonelt bygget opp med ABA-form, og den kontrasterende midtdelen har et moderat preg hvor pizzicatostrykere tar initiativet. Dette avløses av bredere og åpnere partier.

Den stort anlagte og vakre adagiosatsen henter sitt hovedtema fra den langsomme delen av Franz Schuberts Wandererfantasi D760. Bruckner byr på en rekke nærmest åpenbarende øyeblikk, blant annet når dempede harper legger sine arpeggioer over de skimrende strykerne.

I finalen samler Bruckner alle trådene. En målrettet og intens puls åpner satsen, og et skarpt punktert tema i grovmessing formelig flommer utover salen. Så roer han det hele ned, og begynner å bygge opp. Langsomt, men likevel med en stoisk og sindig trygghet. På veien mot den grandiose avslutningen flettes alle temaene fra de foregående satsene sammen i en svær fuge, og vi når et storstilt klimaks hvor c-moll blir til C-dur.

Når en spør hva som kjennetegner Bruckners symfonier, eller hvordan vi kan forstå dem, er kanskje noe av svaret at selv om satsene og verkene i sin helhet er lange, er det likevel et mål der ute i horisonten. Et Soria Moria. Bruckner var kanskje usikker på om symfoniene hans fungerte, men han var like fullt trygg i sin gudstro. Og om satsene fabulerer aldri så mye, om de bygger seg opp og trekker seg tilbake, har de likevel en urokkelig understrøm mot et mål der framme i en bredere horisont, i en åpenbaring, i skyer som letter og i Guds uendelige nåde.

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN