Konsertprogram: Beethovens pastoralesymfoni
Torsdag 2. oktober kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Osmo Vänskä dirigent
Verneri Pohjola trompet
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Jean Sibelius (1865-1957)
Tuonelas svane (10’)
Kaija Saariaho (1952-2023)
HUSH. Trompetkonsert (Norgespremiere) (25’)
Make the thin air sing
Dream of falling
What ails you?
Ink the silence
Verneri Pohjola solist
Pause (25 min)
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Symfoni nr. 6 «Pastorale» (39’)
Allegro ma non troppo (Oppvåkningen av muntre følelser ved ankomsten til landet)
Andante molto mosso (Scene ved bekken)
Allegro (Landsbyfolkets muntre samvær)
Allegro (Tordenvær, storm)
Allegretto (Hyrdesang. Glade og takknemlige følelser etter stormen)
OM DE MEDVIRKENDE
OSMO VÄNSKÄ (foto: Joel Larson) kommer fra Finland og har en lang og innholdsrik dirigentkarriere bak seg. Han har vært sjefdirigent for Minnesota-orkesteret I USA, Seoul Philharmonic i Sør-Korea, Islands Symfoniorkester og Lahti-orkesteret i sitt hjemland. Han er internasjonalt anerkjent for sine overbevisende tolkninger av repertoar fra ulike epoker, samt sin energiske tilstedeværelse på dirigentpodiet. Vänskä ledet Minnesota-orkesteret på fem store turneer til Europa, en unik turné til Cuba i 2015 og en banebrytende turné til Sør-Afrika i forbindelse med en feiring av Nelson Mandela.
Vänskä dirigerer jevnlig orkestre som Cleveland Orchestra, Chicago Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Orchestre de Paris og Deutsches Sinfonie-Orchester Berlin. Han har ledet en rekke prisbelønnede innspillinger på plateselskapet BIS, deriblant en pågående serie med Mahlers symfonier samt komplettinnspillinger av Beethovens og Sibelius’ symfonier.
Vänskä studerte direksjon ved Sibelius-akademiet i Helsinki, men begynte sin musikalske karriere som klarinettist i Helsinki Filharmoniske Orkester. Han har vunnet en rekke priser og er tildelt flere æresposisjoner og doktorater. Musikal America kåret han i 2005 til årets dirigent og den tyske kritikerforeningen tildelte han sin årlige pris i 2013.
Vänskä har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester.
VERNERI POHJOLA (foto: Teemu Kuusimurto), den finske trompetisten og komponisten, er en anerkjent jazzmusiker i hele Europa. Hans komposisjoner er kraftfulle og kreative, og det sies at han har en unik even til å skrive mektige melodier som understreker hans individuelle og progressive stil. I 2021 ble han nominert til Nordisk Råds Musikkpris for sin store innsats på den nordiske musikkscenen. I 2017 ble han tildelt Finlands største anerkjennelse for jazzmusikere, Yrjö-prisen. Verneris album Bullhorn var en suksess både hos kritikere og hos kjøperne, og han vant en Emma-pris for beste jazzalbum i 2015.
Verneri ble født inn i en musikalsk familie, og det var nesten forutbestemt at han skulle bli musiker. Han har en tydelig og særegen klang i instrumentet, kjennetegnet av det rene og det lyriske. I 2020 slapp han albumet The Dead Don't Dream, og i 2022 dannet han en ny kvartett. Deres første plate ble publisert i 2023. Hans samarbeid med Kaija Saariaho var helt spesielt.
– Hvordan kan man spille på en trompet at noe faller ned i en dyp brønn og dunker borti brønnveggene underveis? Slike spørsmål fikk Verneri fra Saariaho. Samarbeidet mellom de to kulminerte i trompetkonserten HUSH, som Pohjola urframførte i 2023.
OM PROGRAMMET
Ved det hinsidige
I Finlands nasjonalepos, Kalevala, er det en mannsskikkelse som er noe av en Don Juan. Navnet hans er Lemminkäinen, og Sibelius skulle vie en hel suite med tonedikt til ham. Det mest kjente derfra er Tuonelas svane, hvor Sibelius maler et mørkt og tilslørt musikalsk landskap.
Da Sibelius skrev Tuonelas svane i 1896 var han således i godt selskap hva angår å skildre svaner i musikken. Vi finner den i Dyrenes karneval av Saint-Saëns, Tsjaikovskij har en hel sjø av svaner i sin ballett, Wagners Lohengrin er en svaneridder, ja endatil Grieg har en betagende sang om svanen med tekst av Ibsen. Historisk og mytologisk sett har den hvite og grasiøse fuglen med langt vingespenn hatt en sterk appell til mennesker: Den er usedvanlig vakker, i flukt så vel som flytende, samtidig som den er kjent for sitt temperament.
De finske innsjøene er et yndet tilholdssted for dem, og derfor er det forståelig at Finland i 1981 bestemte at sangsvane skulle være nasjonalfugl.
Kanskje vel så viktig i musikalsk sammenheng er det at svanen synger. Ifølge myten synger de før sin død – derav begrepet svanesang – men sannheten er at svaner vet å synge rikelig før den tid.
Svanen som stillferdig svømmer i Tuonela, dødsrikets elv, er en viktig trigger i legenden om Lemminkäinen. For å få datteren til Pohjola må han utføre tre heltemodige bragder, hvorav en av dem er å drepe Tuonela-svanen. Imidlertid er det slik at bare et forsøk på å spenne buen og rette en pil mot den straffes med døden, og så er også tilfellet med Lemminkäinen.
Musikken Sibelius har skrevet er preget av dunkle og tykt teksturerte strykere, og oppå dette folder en av de mest kjente melodier for engelsk horn seg ut. Den litt nasale klangen i mellomregisteret er bevisst valgt for å imitere svanen, der den flyter rundt i sine uforutsigbare sirkler – beundret, begjært og beskyttet.
Verdig punktum fra finsk pioner
Fra hun hadde sitt gjennombrudd på 1980-tallet var Kaija Saariaho en av de ledende modernistiske komponister, og hun hadde en helt egen evne til å skape spennende og finmaskede musikalske landskap. Kveldens trompetkonsert, HUSH, som også har sin Norgespremiere, ble skrevet da Saariaho visste hun skulle dø av hjernesvulst.
Da Saariaho i 1994 skrev sin fiolinkonsert med tittelen Gral Theatre, hadde trompeten en fremtredende rolle. Det var denne hun ønsket å utforske videre i det som skulle bli hennes siste konsert. Samarbeidet med Verneri Pohjola, som urframførte den, var meget tett og han kom med flere innspill.
Konserten er i fire satser, og den første har tittelen «Make the thin air sing». Den fungerer som en eksposisjon hvor mye av konsertens musikalske materiale presenteres, deriblant ordet «hush».
Andre sats heter «Dream of falling» og utforsker glissando, altså det å gli mellom en eller flere toner. Her var Pohjola selv en aktiv bidragsyter i komposisjonsprosessen ved å improvisere over ideen om en lyd som faller ned i en brønn.
I tredje sats, «What ails you», er det en utleverende komponist vi møter. Stemningen er dramatisk, men likevel kjølig avmålt. Rytmen er strikt, uten tempoendringer, og er inspirert av de månedlige MR-scannene hun gjennomgikk.
Fjerde sats, med tittelen «Ink in silence», beskrives av Saariaho som en reise hvor vi skjønner at det var landskapet som beveget seg – ikke den reisende. Vi får skue bak fasadens illusjon, inn i en stillhet fylt av minner.
En kjærlighetserklæring til naturen
Beethoven skrev «Skjebnesymfonien» og «Pastoralesymfonien», henholdsvis nr. 5 og 6, rett etter hverandre, og de ble også urframført på den samme konserten i Wien i 1808. De to verkene er likevel diametrale motsetninger; fra den dramatiske og personlige kampen mot skjebnen i den femte, til en fredelig og idyllisk takksigelse til naturen i den sjette.
Å skrive musikalske pastoraler var ikke nytt, men de historiske forløperne hadde stort sett vært kortere orkestrale mellomspill i større verk: Händel har en slik i «Messias», Haydn i oratoriene «Årstidene» og «Skapelsen», og J. S. Bach skrev en til Juleoratoriets 2. dagskantate.
Felles for alle er at de har et luftig og fredelig preg, forholdsvis enkel harmonikk, hint av folketoner og sekkepipedroner, samt at de som regel er skrevet i rund og svingende 6/8- eller 12/8-takt.
Beethoven ville overføre dette til en hel symfoni. Dette gjorde han ved å skape en serie musikalske vignetter som først og fremst prøver å vekke til live følelsen de pastorale idyllene gir – heller enn å faktisk beskrive dem i et detaljert narrativ.
Den første satsen er i sonatesatsform. Her ankommer vi landsbygden, kanskje i en karjol, mens sollyset siles gjennom eikeløvet, sauene beiter og en gjeter følger noen krøtter gjennom grinden. Her er det ikke noe drama. Ingen lidelse eller triumf. Det er knapt en sky på himmelen, bare dyptfølt glede. Folketoneaktige melodier bretter seg ut, og akkordoppløsningene skjer langsomt, noe som understreker den fredelige idyllen.
Satsen som følger, «Scene ved bekken», er en skildring av rennende vann; det evige og uendelige som bobler i den varme og deilige sommerdagen.
Men selv en symfoni som dette trenger en menuett eller en scherzo – en sats som løser opp litt. Her gir Beethoven oss et festlig tablå med folk som samles til dans på ettermiddagen når dagens dont er unnagjort.
I horisonten lusker det som blir symfoniens eneste dramatiske utbrudd: Stormen. For tross alt, værskifter inntreffer jo rett som det er (det vet nå bergensere alt om), og rent musikalsk står ikke egentlig stormen som en separat sats: Den avbryter den lekende dansen, og tvinger folk til å søke ly.
Det å beskrive uvær musikalsk har vært gjort en rekke ganger, men Beethovens forsøk er svært vellykket, skal vi tro meteorolog, astrofysiker og kontrabassist, Dr. Karen Aplin: «En storm med lyn og torden varer som oftest ikke så lenge, noe som underbygges av satsens lengde i forhold til resten.» Murrende strykere lager et «stille før stormen», før tordenskrall og lynnedslag bryter løs. Et særlig effektivt grep for å skape den ustabile og stormende buldringen gjør Beethoven ved å la kontrabass og cello spille notegrupper på henholdsvis fire og fem toner mot hverandre.
Etter stormen kommer solen fram igjen, og i en skisse til sistesatsen har Beethoven notert: «Å Herre, vi takker deg». Freden og roen vender tilbake, og kulokkmotivet vi kjenner så godt blir til en lang og vakker linje, som formelig svever over landskapet som svaner i flukt, og Beethovens inderlige kjærlighetserklæring til naturen er komplett.
Tekst: Frode Skag Storheim
Hovedbildet: Verneri Pohjola, foto: Teemu Kuusimurto