Konsertprogram: Lutosławskis konsert for orkester
Torsdag 11. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Tabita Berglund dirigent
Nicolas Altstaedt cello
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969)
Passacaglia (20’)
Grażyna Bazewicz (1909-1969)
Cellokonsert nr. 2 (21’)
Allegro
Adagio
Allegro
Nicolas Altstaedt solist
Pause (25’)
Witold Lutoslawski (1913-1994)
Konsert for orkester (29’)
Intrada: Allegro maestoso
Capriccio notturno ed Arioso: Vivace
Passacaglia, Toccata e Corale: Andante con moto – Allegro giusto
OM DE MEDVIRKENDE
TABITA BERGLUND (foto: Nikolaj Lund) er første gjestedirigent i Detroit Symphony Orchestra i USA, og fra inneværende sesong har hun samme tittel i Dresdner Philharmonie i Tyskland. Hun ble tilbudt begge stillingene etter bare én konsert med hvert av orkestrene. Fram til 2024 var hun første gjestedirigent i Kristiansand Symfoniorkester. I forrige sesong debuterte Berglund med flere internasjonalt anerkjente orkestre, som Los Angeles Philharmonic, Houston Symphony, Minnesota Orchestra, Göteborgs Symfoniker, Gürzenich-Orchester Köln og Lahti-orkesteret. Nevnes bør også hennes første uker med Detroit Symphony Orchestra som første gjestedirigent.
Berglund samarbeider jevnlig med anerkjente dirigenter og solister, som Jean-Yves Thibaudet, Leila Josefowicz, Truls Mørk, Nicolas Altstaedt, Håkan Hardenberger, Alexander Malofeev og Jussen-brødrene sor å nevne noen. Tabita er opptatt av den nordiske musikken og har dirigert musikkk av blant annet Thorvaldsdottir, Saariaho, Sibelius, Svendsen og Irgens-Jensen. I august 2024 ledet hun juryen for finalen Eurovisjonens store konkurranse for unge musikere.
Berglund studerte ved Musikkhøgskolen i Oslo, først som cellist med Truls Mørk, og senere direksjon med Ole Kristian Ruud. Hun var cellovikar i alle de norske orkestrene før direksjon ble hennes hovedaktivitet.
NICOLAS ALTSTAEDT (foto: Marco Borggreve) er kunstnerisk leder for Lockenhaus Chamber Music Festival i Østerrike, og i tillegg til å være cellist, dirigerer han også. Hans repertar spenner fra tidlig- til samtidens musikk, og han spiller både på original- og moderne instrumenter. I forrige sesong debuterte han med blant annet Royal Concertgebouw Orchestra (Pintscher), Deutsche Kammerphilharmonie Bremen (Adès) og Sveriges Radiosymfoniorkester (Emelyanychev). Som Kunstner i fokus hadde Altstaedt collaborates en rekke prosjekter med Münchener Kammerorchester gjennom hele sesongen. I etterkant av hans bemerkelsesverdige debut med Wiener Philharmoniker og Gustavo Dudamel ved Luzern-festivalen, fikk Altstaedt en rekke tilbud om samarbeidsprosjekter og residensopphold med orkestre og festivaler, som Budapest Festival Orchestra (Fischer), Helsinki Festival (Salonen), Deutsches Symphonie-Orchester Berlin (Ticciati), Tonhalle-Orchester Zürich, Royal Stockholm Philharmonic Orchestra (Herreweghe), London Philharmonic Orchestra (Gardner), BBC-orkestrene, og Orchestre National de France (Măcelaru).
Altstaedt spiller jevnlig på originalinstrument, og samarbeider med ensembler som Il Giardino Armonico med Giovanni Antonini, Orchestre des Champs-Elysées med Phillippe Herreweghe, og Arcangelo med Jonathan Cohen. Som dirigent samarbeider han med Orchestre Philharmonique de Radio France, Münchener Kammerorchester, Tapiola Sinfonietta, Scottish Chamber Orchestra og Les Violons du Roy. Han er også en fremragende utøver av samtidsmusikk, og samarbeider med komponister som Thomas Adès, Jörg Widmann, Thomas Larcher, Fazıl Say og Sofia Gubaidulina.
Altstaedt har vunnet flere priser for sine innspillinger, blant annet BBC Music Magazine 2020 Chamber Award og Gramophone Classical Music Award 2020.
OM PROGRAMMET
Moderne norsk mesterverk
Lørdag 19. januar 1929 ble en merkedag i norsk musikkliv, og selve evenementet var oppsiktsvekkende nok: Tre unge norske komponister; Pauline Hall, Arne Eggen og Ludvig Irgens-Jensen gikk sammen om å leie Oslofilharmonien til en lørdagskonsert i Universitetets Aula for å presentere nye verk. På programmet stod blant annet Passacaglia.
Det å leie et orkester, selv den gang, var en dyr og risikabel affære, og det å legge konserten til en lørdagskveld gjorde ikke saken bedre. Irgens-Jensen-biograf, Arvid O. Vollsnes, skriver at lørdag «var familiens dag og teatrenes, og Aulaen var ikke mer enn vel tredjedels full denne kalde januarlørdagen». Stemningen var likevel upåklagelig!
Passacaglia fikk strålende anmeldelser, og David Monrad Johansen skrev i Aftenposten at «førsteopførelsen av dette verk ble en begivenhet, og det står foreløbig som et unicum i norsk musikk».
Internasjonalt var det allerede berømt etter å ha fått 2. pris i en komposisjonskonkurranse i mai 1928, som markerte hundreårsjubileet for Franz Schuberts død. Videre utover på 30-tallet ble det fremført over store deler av Europa og i USA, og her hjemme var det, foruten verk av Grieg, det mest spilte norske orkesterverk helt fram til 60-tallet.
Men hva er en passacaglia? Opprinnelig en spansk dans, men i den klassiske musikken kjennes det først og fremst som et variasjonsverk i ¾-takt hvor en basslinje går om igjen og om igjen – et såkalt ostinat. Oppå dette folder en rekke variasjoner seg ut. Irgens-Jensens verk er fem-delt, og starter med en kort innledning før temaet presenteres og bearbeides i 12 variasjoner. Disse brytes opp av en fuge som danner verkets midtpunkt. Så kommer selve passacagliaen tilbake med ytterligere fire variasjoner som kulminerer i en storslått koral.
Til slutt følger en sart og himmelsk vakker neddempet koda, hvor koralen gjentas i fløyter og flageoletter, og formelig svever ut i eteren.
Virtuost fra kvinnelig pioner
Grażyna Bacewicz kom fra en veldig musikalsk familie, og faren insisterte på at søskenflokken på fire (hvor Grażyna var nest yngst) skulle lære musikkteori og å spille et instrument fra tidlig alder. For Grażyna ble det fiolin og komposisjon, og som foregangskvinne i Polen kom hun til å gjøre stor karriere som utøver, pedagog og komponist.
Hun begynte ved Warszawakonservatoriet i 1928, og dro senere til Paris for å studere med den legendariske Nadia Boulanger. Tilbake i Polen ble Bacewicz konsertmester i radiosymfonikerne, en post hun hadde fra 1936-38. Hun fortsatte å komponere og å konsertere under 2. verdenskrig, og da freden kom ble hun tilbudt et professorat ved konservatoriet i Lodz. Trass en nokså aktiv sensur fra myndighetene, som gjorde det vanskelig å få fremført en del av hennes verk, fortsatte hun å komponere. En tragisk bilulykke i 1954 førte til at hun måtte gi opp å konsertere som fiolinist, og dette gjorde at hun nå fullt og helt satte kreftene inn på komponeringen.
En stor del av Bacewicz sine verk involverer strykere, og hun skrev blant annet syv fiolinkonserter og en betydelig andel kammermusikk. Tidlig i karrieren beveget hun seg i et neo-klassisk tone- og formspråk, noe som blant annet er tydelig i hennes fire symfonier.
Cellokonsert nr. 2 er fra 1962, og ble bestilt av den spanske cellisten Gaspar Cassado. På denne tiden hadde hun orientert seg i en mer modernistisk retning, og var en eksponent for det vi kaller sonorisme, en stil hvor fokuset er på klangflater og -farger.
Konserten er klassisk oppbygget med tre satser i hurtig-langsom-hurtig, men uttrykket er derimot langt mer avantgardistisk. Det ovennevnte begrepet sonorisk henspiller her på at verket i liten grad har musikalske motiv som deles mellom solist og orkester. Isteden kan musikken sees som en mosaikk av objekter som er spredt rundt i lydbildet, og som dermed gir musikken både luft, transparens og letthet. 1. sats har et distinkt, fargerikt og harmonisk spennende driv, og temaet som celloen introduserer bruker alle tolv tonene i den kromatiske skalaen.
I midtsatsen, som har en mystisk og subtil stemning, spinner celloen ut en melodisk tråd som gradvis vokser seg til et nett som orkesteret fargelegger.
Siste sats er en scherzo, og her gir Bacewicz oss et kaleidoskop av spennende klanger og teksturer, og det er verdt å merke seg hvor luftig og «åpen» musikken er. Skarpe rytmer gir satsen retning, noe som særlig merkes etter det langsomme partiet midtveis hvor piano, cello og slagverk gjør musikken en nesten vektløs. Når solisten entrer banen igjen, styrer satsen ufortrødent mot et abrupt klimaks.
Med folkemusikalske forbilder
«Vi kjenner alle musikken fra tidlig 50-tall som reduserte utøveren til et lite hjul i en maskin. Det var et mareritt å telle alle kvintolene, å treffe den tredje eller fjerde noten, eller vente på det rette øyeblikket hvor du skulle spille én enkelt tone. Jeg ville gjerne gjeninnføre gleden ved å skape musikk, simpelthen ved å gi utøverne noen solopartier de skulle spille i ensemblet».
Ordene tilhører Witold Lutosławski, og kan sees som en stemme i debatten om hvilken rolle musikken skulle ha, og hva den skulle uttrykke. Rundt 1950 var det mange avantgardister som i praksis anså harmonikken for å være død.
Lutosławski stod for et helt annet syn.
Etter studier ved konservatoriet i Warszawa, samt en utdannelse i matematikk ved byens universitet, begynte han å skape en karriere som pianist og komponist. Han hadde også tenkt seg til Paris for å studere med Nadia Boulanger, som ovennevnte Grażyna Bacewicz gjorde, men det satte 2. verdenskrig en effektiv stopper for.
Gjennom den tyske okkupasjonen livnærte han seg som kafemusiker, og om nazistenes grep var sterkt (man fikk selvsagt ikke lov til å spille Chopin, siden det kunne styrke den polske moralen) var det også krevende å være komponist under Stalin-æraen som fulgte.
Konsert for orkester ble påbegynt på denne tiden, nærmere bestemt i 1950, men ble ferdigstilt først fire år senere. Et sentralt element i dette verket er bruken av folkemelodier, og disse bearbeider han i spenstige harmoniseringer, og bruker også tolvtone-kontrapunkt.
Verket er i tre satser, og starter med en marsjerende Intrada i Allegro maestoso. De insisterende paukeslagene kan gi assosiasjoner til innledningen av Brahms’ 1. symfoni, og etter at disse bøyer av for et rolig parti kommer det rytmiske tilbake. Nå er det enda mer insisterende, og de skarpe markeringene kan få en til å tenke på Stravinskys Vårofferet.
Den andre satsen er en virtuos og nesten eventyrlig scherzo i ABA-form hvor strykere, fløyter, harper, slagverk og tasteinstrumenter spinner ut noe som kan minne om «Humlens flukt». Midtveis avbrytes disse av majestetiske trompetfanfarer, før den luftige scherzoen kommer tilbake.
Vi innledet kveldens konsert med Irgens-Jensen sin Passacaglia, og med 3. sats av Konsert for orkester sluttes denne sirkelen. Finalen i Lutosławskis verk er nemlig også en passacaglia, og satsen er verkets lengste og mest tungvektige.
Den er tredelt, hvor første del er passacagliaen med dens variasjoner, del to er en energisk toccata, og tredje del er en storslått koral hvor orkesteret slipper seg løs. Lutosławski runder av verket med en koda som setter et fyrrig punktum.
Tekst: Frode Skag Storheim
Hovedfoto: Sarah Smarch, Detroit Symphony Orchestra
Publisert 20. august 2025