Konsertprogram: Sesongåpning. Beethovens niende
Torsdag 4. og fredag 5. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Jan Willem de Vriend dirigent
Mari Eriksmoen sopran
Marianne Beate Kielland alt
Eirik Grøtvedt tenor
Audun Iversen* baryton
Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Kor
Håkon Matti Skrede kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
*Audun Iversen erstatter Yngve Søberg som barytonsolist (oppdatert 7. august).
PROGRAM
Ørjan Matre (1979) (residenskomponist)
Freude (7’)
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 (70’)
Allegro ma non troppo, un poco maestoso
Molto vivace – Presto – Tempo I
Adagio molto e cantabile – Andante moderato
Presto – Allegro assai – Allegro assai vivace alla marcia – Andante maestoso – Allegro
energico, sempre ben marcato – Prestissimo
Konserten spilles uten pause
Konserten strømmes på bergenphilive.no
OM DE MEDVIRKENDE
JAN WILLEM DE VRIEND fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han er tilknyttet Bergen Filharmoniske Orkester som kunstnerisk partner.
Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden. Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum. 2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille.
Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet.
MARI ERIKSMOEN (foto: Francisco Munoz) har studert ved Musikkhøgskolen i Oslo, Conservatoire National Superieur i Paris og det Kongelige Danske Operaakademi i København. Umiddelbart etter at hun avsluttet sine studier fikk hun tilbud om å synge rollen som Zerbinetta ved Theater an de Wiens produksjon av Ariadne auf Naxos. Det var starten på et nært forhold til dette teatret. Hun er en hyppig gjest i Wien og har blant annet sunget rollen som Olympia i Hoffmanns Eventyr og Euridice i Monteverdis Orfeo. Hun ble kritikerrost for sine tolkninger av Susanna, Zerlina og Fiordiligi i en syklus bestående av Mozarts Da Ponte operaer. Av andre opptredener kan nevnes rollen som Pamina i Tryllefløyten i Aix-en-Provence og operahuset i Zürich.
Mari var solist med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester på en cd med sanger av Benjamin Britten og Canteloube, og har medvirket på Sir Andrew Davis og Bergen Filharmoniske Orkesters kritikerroste innspilling av Ralph Vaughan Williams’ Sinfonia Antartica. Hun medvirket også i Edward Gardners siste konsert som sjefdirigent for orkesteret, med Gustav Mahlers åttende symfoni på programmet.
MARIANNE BEATE KIELLAND (foto: Liv Øvland) er etablert som en av de fremste konserterende sangere i Europa, og hun er eneste norske sanger som har blitt nominert til US Grammy i kategorien Best Classical Vocal Solo. Hun startet sin internasjonale karriere som ensemblemedlem ved statsoperaen i Hannover i 2001. Siden da har hun jobbet jevnlig med ledende orkestre og ensembler med et bredt repertoar. Hun opptrer regelmessig med ledende orkestre og ensembler i Europa, som alle norske orkestre, Gøteborg Symfoniorkester, München Philharmoniker, Orchestre de Radio France, Wiener Symfoniker, Mahler Chamber Orchestra og flere av BBC-orkestrene, for å nevne noen. Innen tidligmusikkfeltet har hun markert seg som en glitrende utøver, og hun opptrer regelmessig med ledende barokkensembler som Freiburg Barockorchester, Akademie für alte Musik Berlin, Bach Collegium Japan, Le Concert des Nations og Jordi Savall, Concerto Italiano, Concerto Köln og Orchestra of the 18th Century.
Hun har samarbeidet med noen av vår tids fremste dirigenter: Herbert Blomstedt, Rinaldo Alessandrini, Fabio Biondi, Philippe Herreweghe, René Jacobs, Marc Minkowski, Christophe Rousset, Jordi Savall, Masaaki Suzuki, Fabio Luisi, Petr Popelka og Pablo Heras-Casado.
Kielland har også gestaltet utvalgte roller på operascenen, som Annio i Mozarts Clemenza di Tito, Cornelia i Händels Giulio Cesare, Giulio Cesare i Händels opera med samme navn, Messaggiera, Speranza og Proserpina i Monteverdis Orfeo, og Dido i Purcells Dido og Aeneas.
Marianne Beate Kielland har medvirket på mer enn 60 innspillinger av lieder, oratorier, operaer, kantater av komponister som Bach, Händel, Vivaldi, Scarlatti, Beethoven, Schumann, Mussorgskij, Korngold, Schönberg, Webern, Berg, Grieg og Mozart.
EIRIK GRØTVEDT (foto: Erik Berg) studerte ved Norges musikkhøgskole i Oslo, og i 2019 ble han medlem av Den Norske Operas program for unge sangere. Nå er han medlem av solistensemblet samme sted. Blant hans mange operaroller nevner vi Rinuccio i Gianni Schicchi, Don Ottavio i Don Giovanni, Ferrando i Cosi fan tutte, Chevalier de la Force i Carmelitterdialogene, Cassio i Otello og Steuermann i Den flygende hollender. Han sang Kyle Harris i verdenspremieren på Mazzolis The Listeners, samt Andreas / Scott Hansen i verdenspremieren på Synne Skouens opera Fram.
Hans konsertrepertoar er omfattende og innbefatter blant annet Mendelssohns Elias, Haydns Skapelsen, Händels Messias, Mozarts Requiem, Messe i c-moll og Kroningsmessen, Beethovens symfoni nr. 9, Dvořáks Stabat Mater, Bruckners Te Deum og Bachs Messe i h-moll. Høsten 2023 sang han Franz Lehárs sjeldent framførte symfoniske dikt FIEBER med Bergen Filharmoniske Orkester. Eirik har samarbeidet med dirigenter som Fabio Biondi, Daniel Cohen, Edward Gardner, Vincenzo Milletarì, Yi-Chen Nin, Carlo Rizzi, Graham Ross og Ilan Volkov.
Eirik er glad i lieder og har allerede et stort repertoar bestående av blant annet sanger av Alfvén, Beethoven, Brahms, Britten, Grieg, Liszt, Rangström, Schubert, Schumann, Sibelius, Stenhammar og Vaughan Williams. September 2024 sang Eirik Grøtvedt Steuermann i konsertframføringer av Den flygende Hollender med Lise Davidsen og Gerald Finley. Framføringen ble spilt inn for DECCA og utgitt i 2025. Grøtvedt har blitt tildelt to prestisjetunge musikkpriser; Den norske solistpris (september 2023) og Equinors talentpris (januar 2025).
AUDUN IVERSEN (foto: Gisle Bjørnebye) gikk helt til topps i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i 2007, og var også finalist i Hans Gabor Belvedere sangkonkurranse. Året etter fikk han den danske Reumert Talent Award og var HSBC-vinner på Aix-en-Provence-festivalen. Fra januar 2025 er han ansatt i en åremålsstilling ved Den Norske Opera & Ballett, og i inneværende sesong synger han der tittelrollen i Tsjaikovskijs Eugen Onegin. Iversen begynte å synge først i en alder av 22 år, og ble uteksaminert ved Norges musikkhøgskole i 2005. Han studerte videre ved Operaakademiet i København og Hochschule für Musik und Theater i Leipzig.
Audun Iversen opplever en stor internasjonal suksess. Han har sunget Figaro i Barberen i Sevilla (San Francisco Opera); Greven i Figaros bryllup (Den Kongelige Opera i København, Den Norske Opera & Ballett, Deutsche Oper Berlin og Glyndebourne-festivalen); tittelrollen i Eugen Onegin (Den Kongelige Opera, Opéra de Lille, Bolsjoj-teatret i Moskva, English National Opera og Den Norske Opera & Ballett); Don Giovanni med Glyndebourne-festivalen på turné i England; Sharpless i Madama Butterfly (Den Kongelige Opera og Teatro dell’Opera di Roma); Albert i Werther (Opernhaus Zürich og Royal Opera House Covent Garden, London); Marcello i La bohème (Covent Garden, San Francisco Opera og Den Kongelige Opera); Olivier i Capriccio (Lyric Opera of Chicago); Posa i Don Carlo ved Oper Frankfurt, og tittelrolleinnehaver i Wozzeck (Oper Frankfurt og Den Norske Opera & Ballett). Sesongen 2023/24 gjorde han blant annet rollen som Giorgio Germont i La traviata ved Nasjonalteatret i Praha, Gabriel von Eisenstein i Flaggermusen ved De Nationale Oper i Amsterdam, Albert i Werther ved Opernhaus Zürich, og tittelrollen i Eugen Onegin ved Gran Teatre del Liceu.
Dirigenter som Iversen har arbeidet med omfatter størrelser som Antonio Pappano, Christian Badea, Marc Soustrot, Riccardo Muti, Daniel Harding, Robert Ticciati, Sebastian Weigle og Thomas Søndergaard.
OM PROGRAMMET
Freude
Vi starter årets sesong med en urframføring av residenskomponist Ørjan Matre. Bestillingen fra Harmonien var et verk som kunne stå i sammenheng med Beethovens 9. symfoni, og Matre har brukt samme besetning som Beethoven, med unntak av sangsolister. I en tid med mye global uro og usikkerhet har Matre valgt å kun bruke det første ordet fra Schillers tekst: «Freude». Ikke som et jubelrop, men som et fjernt og åpent spørsmål. Fragmenter fra Beethovens 9. symfoni kan høres i korstemmene, mens alle blåserne kun spiller én eneste urovekkende akkord; den skjebnetunge åpningen av fjerde sats.
Symfonisk kulminasjon
Året er 1792, og en ung mann fra Bonn i Rhindalen ankommer musikkens hovedstad, Wien, klar for å gjøre sitt navn kjent som klaverløve og komponist. Den unge Ludwig van Beethoven skulle bli en av de mest revolusjonerende skikkelser musikkhistorien har sett, og han fikk et liv med store opp- og nedturer.
Beethoven hadde ingen enkel oppvekst. Han var ikke noe vidunderbarn, selv om Johann van Beethoven (1740-1792) – far i huset – gjorde det han kunne for å skape en ny Mozart. Johann var selv en godt skolert musiker, og arbeidet møysommelig og til dels brutalt med Ludwig. Dette inkluderte å dra ham ut av sengen midt på natten for å øve, og feilslag ble gjerne straffet med fysiske slag. Læringssituasjonen bedret seg vesentlig da den tyske operakomponisten Christian Neefe (1748-1798) kom til Bonn, og overtok veiledningen av Ludwig. Johann van Beethoven ble senere enkemann, og grunnet sin tungt alkoholiserte tilværelse evnet han ikke å ta vare på familien. Som 19-åring ble Ludwig pater familias, og fikk forsørgeransvaret for sine yngre søsken. For en aspirerende kunstner var dette åpenbart en klamp om foten. Heldigvis hadde Beethoven også gode hjelpere, og selv om Bonn var en provins, hadde kurfyrsten Maximilian Friedrich gått i bresjen for å styrke byen intellektuelt og kulturelt. Hans arvtager videreførte mye av denne linjen, og støttet Beethovens første reise til Wien i 1786. Det var da Beethoven, i alle fall ifølge soga, fikk møte og ikke minst imponere Mozart.
Da Beethoven kom tilbake til Wien i 1792, var det blant annet for å studere med Joseph Haydn. Mozart døde året før, men gjennom Haydn skulle Beethoven få veiledning i Mozarts ånd. Wien formelig sydet på denne tiden, og hadde et svært rikt musikkliv på alle nivå – og det var i stadig utvikling. Eksempelvis var det fjorten pianofabrikker bare i Wien i år 1790, og spoler vi ti år fram hadde dette steget til seksti.
Beethoven fikk et vell av impulser, og gjorde sitt navn kjent som pianist og improvisator. Men han ville mer – han ville slå seg opp som komponist! I 1793 skrev han sitt opus 1, som består av tre pianotrioer; kammerverk for piano, fiolin og cello. Selv om disse verkene står trygt i en wienerklassisk tradisjon og formspråk, staker de like fullt ut en helt ny kurs hva angår musikalsk drama og intensitet.
Fra samme år finnes også den første kjente kime til kveldens symfoni. I sine skisser har Beethoven notert en idé om å skrive musikk til Schillers dikt, «An die Freude», men uten at dette materialiserte seg i noe konkret. Så går det nesten 20 år. I et notat skriver han om en overtyre til fragmenter av «Schillers Freude», men igjen uten at det blir til noe håndfast. Så leker han seg med orkester, kor, solister og piano i «Korfantasi», op. 80 fra 1808, hvor noe som minner om «An die Freude»-temaet dukker opp. Så skal det gå mange år før hans siste symfoni blir en realitet. Først komponerer han nummer 7 og 8, hans siste «parsymfonier». Disse hører til det vi kaller for Beethovens andre periode, eller den heroiske. Hans siste periode er preget av mye kammermusikk og soloverk, og de har ofte en eksperimenterende og intellektuell kraft. Derfor er også den niende symfonien den eneste fra hans siste periode, og da den var ferdigstilt i 1824 var Beethoven fullstendig døv.
Men hvorfor var det så viktig for ham å skrive akkurat symfonier? Var symfonien det eneste gjeldende i musikkverden? På ingen måte. Det var fortsatt slik at mange helst ville slå gjennom med operaer, som Rossini hadde gjort. Publikummet var stort, og inntektene kunne være helt enorme. Og bevares, Beethoven skrev også en opera; Fidelio, men det ble med denne ene.
Skal vi forstå Beethovens musikk og ikke minst hans agenda med å skrive så mange instrumentale verker, gir musikkteoretikeren Heinrich Christoph Koch (1749-1816) oss noen ledetråder. I 1802 skrev han at «en sonate er en genre som uttrykker følelsene til én enkelt person eller noen få individ». Hva angår symfonien derimot, hevdet han at «siden instrumentalmusikk ikke er noe annet enn imitasjon av sang, er symfonien som et kor, og har derfor som funksjon å uttrykke følelsene til en hel menneskemengde». Når da Beethoven skrev sin niende symfoni, ble det vokale og menneskelige ekstra betonet.
For å starte med åpningen: Symfonien går i d-moll, men de innledende taktene er harmonisk sett «kjønnsløse» ved at de bare består av en tom kvint: A og E. Dette gjør at ørene våre blir ekstra oppmerksomme: «Hva kommer nå?» Grieg skulle brukes de åpne kvintene i rikt monn i sin musikk, men det skjedde ikke før rundt 50 år senere. I klassisismens Wien var dette høyst utradisjonelt.
Den første satsen er skrevet i tradisjonell sonatesatsform, som seg hør og bør, men kjennetegnes av sitt dramatiske uttrykk. Her møter vi komponisten med sin angst, uro og isolasjon.
Normalt sett ville en langsom sats nå stått for tur, men her gjør Beethoven et uvanlig grep: Han plasserer isteden en stort anlagt scherzo, og flere har pekt på at grunnen til dette kan være at verkets balanse ville blitt forrykket hvis den store førstesatsen ble etterfulgt av en like stor adagio. Scherzoen er lett gjenkjennelig, og består av et motiv med en fallende oktav etterfulgt av en trinnvis ornamentert melodi. Denne lar Beethoven vandre gjennom en lang rekke modulasjoner, og de karakteristiske paukeslagene er nok til å få noen og enhver til å hoppe i stolen. B-delen er mer sangbar, hvor hornet bretter ut en vakker og betagende linje.
Symfoniens langsomme sats er nesten sakral, med sin fromme og kontemplative karakter. Den har et lys og en fredsælhet i seg som gjør den nesten smertefullt vakker. Men den inderlige freden brytes fullstendig tvert av sistesatsens inntog, hvor et dramatisk utbrudd baner vei for bassolisten som synger «O, Freunde, nicht diese Töne!» - «Å, venner, ikke slike toner!» Dette er faktisk Beethovens egne tilføyelser til diktet, og er en oppfordring til alle: «Kom, la oss synge og spille noe mer festlig og gledesfylt!»
Temaet vi kjenner så godt, og som er blitt brukt (og misbrukt) av et bredt spekter av ideologier og politiske farger i årenes løp, folder seg ut i en intenst personlig og fullstendig makeløs sistesats: Fra det nesten hviskes av lavmælte strykere, til bearbeidelsen i den storstilte fugen, og avsluttes med en energi hvor musikken tar fart og svever ut i evigheten i storstilt ekstase!
Den gresk-russiske dirigenten, Teodor Currentzis kaller det for «den største symfonien noensinne», Richard Wagner forgudet den, og da Johannes Brahms skrev sin første symfoni, var det med et tydelig nikk til sitt forbilde fra Bonn. For Beethoven var dette kronen på verket i hans symfoniske virke. Vel var han både døv, kronisk syk og isolert fra det meste av omverdenen, men gjennom musikken brøt han isolasjonen og nådde – og når fortsatt – hver og en av oss med sin åndelige oppfordring om evig brorskap og fred.
Tekst: Frode Skag Storheim
Publisert 7. august 2025