Konsertprogram: Bartóks konsert for orkester
Torsdag 18. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Dinis Sousa dirigent
Isabelle Faust fiolin (residensmusiker)
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Ørjan Matre (1979) (residenskomponist)
preSage (13’)
Antonin Dvořák (1841-1904)
Fiolinkonsert i a-moll, op. 53 (31’)
Allegro ma non troppo
Adagio ma non troppo
Allegro giocoso ma non troppo
Isabelle Faust solist
Pause (25 min)
Béla Bartók (1881-1945)
Konsert for orkester (39’)
Introduzione. Andante non troppo – Allegro vivace
Presentando le coppie. Allegro scherzando
Elegia. Andante non troppo
Intermezzo interrotto. Allegretto
Finale. Presto
OM DE MEDVIRKENDE
DINIS SOUSA (foto: Sim Canetty-Clarke) er sjefdirigent for Royal Northern Sinfonia (RNS), Assosiert dirigent ved the Monteverdi Choir and Orchestras (MCO), og grunnlegger og kunstnerisk leder for Orquestra XXI, et prisvinnende orkester som bringer sammen de beste unge portugisiske musikerne fra hele verden. I 2023 vant han the Critics’ Circle Young Talent (Conductor) Award for 2023. I forrige sesong ledet Sousa Royal Northern Sinfonia i konserter med Víkingur Ólafsson, Stephen Hough, Benjamin Grosvenor, Pierre-Laurent Aimard og Kristian Bezuidenhout i en feiring av Maurice Ravels jubileum. Sousas arbeid med Monteverdi-orkesteret er kritikerrost, ikke minst for en syklus med alle Beethovens symfonier i London og Paris i mai 2024. I sesongen 23/24 debuterte Sousa som gjestedirigent for Concertgebouworkesteret i Amsterdam, og i sesongen 24/25 fikk han ikke bare sin debut med Bergen Filharmoniske Orkester (i J S Bachs juleoratorium), men også med BBC Symphony Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic og City of Birmingham Symphony Orchestra, for å nevne noen. Sousa har også erfaring fra opera, og han har blant annet dirigert Rossinis Barbern i Sevilla og Debussys Pelléas og Mélisande. Sistnevnte opera dirigerer han her i Bergen i november.
ISABELLE FAUST
Sesongens residensmusiker (foto: Felix Broede) begynte å spille da hun som femåring slo følge med sin far som ville ha fiolin som ny hobby. Isabelle tok fiolinen på alvor, suste fort forbi sin far, og flyttet til Paris for å lære mer i nye omgivelser. Hun bestemte seg for å vinne den internasjonale Paganini-konkurransen, og gjorde det, som første tyske fiolinist noensinne, i 1993. Hun ville vise at teknikken var på plass.
Faust spiller på en Stradivarius fra 1704, kjent som Tornerose. Fiolinen fikk sitt navn fordi den «sov» i omtrent 150 år på et loft uten å bli spilt på. Instrumentet ble gjenfunnet rundt 1900, og havnet senere i en safe i Sveits. Faust kjøpte så instrumentet, og forteller at det var som å spille på en helt ny fiolin. Det tok henne seks år å få instrumentet til å blomstre igjen, som hun selv uttrykker det. Instrumentet for henne er som en malerpensel eller penn, et verktøy som skaper klang som er større enn både instrumentet og henne. For Faust er det avgjørende å skaffe seg en dyp forståelse av musikken hun framfører. Derfor går hun til kildene, til manuskripter og kjærlighetsbrev. Gjennom letingen etter «sannheten», kommer hun nærmere verkets opphav. Dette inderlige engasjementet for historiske sammenhenger er viktig for hennes overbevisende musikalske tolkninger.
Faust er opptatt av den nye musikken, og mener at publikum har rett til å bli kjent med et bredt bilde av det musikalske landskapet, og ikke bare få servert pynten på kaken.
- Vi må gjøre det klart at den klassiske musikken er viktig. Den er ikke her bare for å gjøre verden vakrere, men for å gi ånd til menneskene. Musikk kan virvle opp så mange komplekse følelser i et menneske som andre kunstarter sjelden makter å gjøre. Derfor har den klassiske musikeren en viktig rolle i dag.
Isabelle Faust samarbeider med ledende dirigenter og orkestre. Blant dirigenter kan vi nevne Andris Nelsons, François-Xavier Roth, Sir John Eliot Gardiner, Daniel Harding, Edward Gardner og Philippe Herreweghe. I sesong 2025-26 er hun solist med orkestre som Luzern Festival Orchestra, Orchestre de Paris og Staatskapelle Drsden. I tillegg til å være residensmusiker her i Bergen, har hun samme status i Muziekgebouw Amsterdam og WDR Sinfonie Orchester.
Isabelle Faust har gitt ut en rekke prisbelønte cder, og hun har blant annet vunnet Diapason d’Or, Gramophone Award og Choc de l’année. Hun har blant annet spilt inn fiolinkonserter av György Ligeti, Benjamin Britten, Ludwig van Beethoven og Alban Berg samt sonater og partitaer av Johann Sebastian Bach.
OM PROGRAMMET
Med bro til Stravinsky
ØRJAN MATRE (foto: Sunniva Øiestad) sin preSage ble bestilt av Oslofilharmonien og urframført i august 2023 med Vasily Petrenko som dirigent. Matre forteller selv om verket at det fikk sin premiere på en konsert hvor også Vårofferet av Igor Stravinsky stod på programmet: «Jeg har forsøkt å etablere en vag, men forhåpentligvis sansbar forbindelse til Stravinsky, selv om de åpenbare referansene er forholdsvis få». Fra det korte mellomspillet, The Sage, bruker Matre en enkel rytme med to toner og en strykeakkord som danner basisen for stykkets videre utvikling og struktur.
Bøhmiske impulser
Johannes Brahms sa en gang at «jeg ville vært glad om noe kom til meg som en hovedidé til et verk; slike idéer som hos Dvořák dukker opp hele tiden». Denne affiniteten var høyst gjensidig. De to komponistene så veldig opp til hverandre, og deres respektive fiolinkonserter står i en nær senromantisk forbindelse.
Våren 1879 var Anton Dvořák i Berlin, hvor han møtte datidens store fiolinvirtuos, Joseph Joachim. Bare noen måneder i forveien hadde Joachim vært solist da fiolinkonserten til Brahms fikk sin verdenspremiere. Det ene tok det andre, og fra sin forlegger fikk Dvořák i oppdrag å skrive en fiolinkonsert, og denne skulle også urframføres av (og tilegnes) Joachim. Arbeidet gikk svært raskt, og allerede i september 1879 forelå første versjon av konserten, etter at Joachim hadde kommet med noen innspill underveis. I november sendte Dvořák en utgave til solisten, men svaret lot vente på seg. Lenge.
På våren 1880 fikk Dvořák endelig Joachim i tale i Berlin, noe som førte til en betydelig omskriving av konserten. Denne sendte han så av gårde i mai, og ventet spent på hva Joachim mente.
Det varte og rakk. Det tok over to år før Dvořák fikk svar, og etter mye om og men ble konserten endelig ferdigstilt til jul 1882.
Så kan man lure på hvorfor Joachim drøyde så mye, men faktum er antagelig at konserten kan ha skremt ham grunnet sine nyvinninger og tekniske utfordringer. Ta bare det faktum at når 1. sats går mot slutten, musikken roer seg ned og alle forventer en stor solokadens, da får vi isteden en overgang til den rolige mellomsatsen.
Åpningssatsens karakter har noe «brahmsisk» over seg; etter orkesterets dramatiske åpningsakkorder entrer solisten manesjen med en gang og svarer med virtuose kaskader.
2. sats, som går i F-dur, er betagende vakker og lyrisk, og står som en fredelig kontrast til den tumultfylte åpningssatsen. Den har rett nok sine små utbrudd, men det er den varme og lyse idyllen som blir stående. Bare lytt til hvor sjarmant det låter når fløytene svarer solisten tidlig i satsen.
En dansende finalesats vekker oss fra dvalen, og her henter Dvořák rytmer fra den tsjekkiske folkedansen furiant, som veksler mellom to og tre slag i takten. Når det er sagt, dette er ikke noen folketone, men snarere en stilisert melodi i folketonestil. Den livlige karakteren og fargerike orkestreringen gir assosiasjoner til hans Slaviske danser, og avslutningen er energisk og full av vitalitet og glede.
Når hele orkesteret er solist
I 1881, samme år som Dvořák ventet på svar fra Joseph Joachim om sin fiolinkonsert, ble Béla Bartók født i Sannicolau Mare. I dag er byen rumensk, men den gangen var den underlagt keiserdømmet Østerrike-Ungarn, noe Tsjekkia også var. På papiret var dermed Bartók og Dvořák landsmenn. Begge skulle få mye å si for sine nasjoners kulturelle oppvåkning, og begge reiste – med varierende hell – til «den nye verden».
Béla Bartók, med sine karakteristiske intense øyne og stilige dresser, var en pioner i det moderne arbeidet med å samle inn ungarsk folkemusikk. Han mente musikken hadde en klar sammenheng med språket, og som ung voksen tok han i bruk det siste nye innen teknologiske framskritt for å dokumentere tradisjonsmusikken. Med sin fonograf, et apparat som for alvor kom i sirkulasjon ved århundreskiftet, fartet han rundt på landsbygden i Ungarn for å forevige og hente inspirasjon til sin egen musikk.
Men skiftende tider og opptakten til andre verdenskrig tvang ham og konen på flukt, og i 1940 emigrerte de til Amerika. Dette var en meget vanskelig tid for Bartók. I hjemlandet var han viden kjent som en stor komponist, pianist og musikalsk folklorist. I USA var det få som visste hvem han var, og i de tre første årene skrev han ingen nye verk. Ei heller ble hans gamle verk fremført av amerikanske orkestre. Bartóks helse ble også kraftig forverret disse årene.
Heldigvis tok den kreative tørken slutt da han i 1943 fikk en bestilling fra Bostonsymfonikerne og deres dirigent, Serge Koussevitzky. Resultatet ble verket med den noe selvmotsigende tittelen «konsert for orkester». Tradisjonelt sett hadde en konsert som regel én, kanskje to eller tre, solister. Men Bartók sa eksplisitt at dette ikke er en symfoni: Isteden får hver av instrumentgruppene boltre seg i en synlighet og et virtuoseri som gjør hele orkesteret til solisten.
Konsert for orkester er et fargerikt, underholdende og svært kreativt verk, og benytter symfoniorkesteret på et vis som til da ikke hadde vært gjort. En av måtene Bartók får alle instrumentene til å skinne, er ved å skrive noen av partiene kammermusikalsk; altså at det er færre instrument som spiller samtidig, noe som gjør musikken transparent og skaper en betydelig kontrast til de store tutti.
Åpningssatsen starter rolig og alvorlig. Her introduseres hovedelementene i stykket, blant annet mye bruk av kvartintervaller, passasjer som gjentas speilvendt og en del skalafragmenter. Den langsomme innledningen blir til en allegro hvor Bartok inkluderer en rekke såkalte fugatoparti, som er mindre deler hvor stemmene hermer etter hverandre, akkurat som i en fuge eller en kanon.
Sats nummer to heter «Presentando le coppie». På norsk kan det oversettes til «parlek», og rent musikalsk handler satsen om å presentere instrumentgrupper parvis.
Tredje sats, en elegi (klagesang), er et eksempel på Bartóks «nattmusikk». Han likte selv svært godt å gå ut i naturen, særlig om natten, for å lytte til alle lydene fra gresset og trærne. Denne litt mystiske og eteriske stemningen er det han forsøker å fange i orkesterets klanger.
Fjerde sats, «Intermezzo interrotto», betyr «avbrutt intermezzo». I sin essens er dette en humoristisk scherzo med en nesten sarkastisk undertone. Særlig bemerkelsesverdig er den for sitt sitat som Bartók enten har tatt fra «Den glade enke» av Franz Lehár eller fra den syvende symfonien til Sjostakovitsj. Men som dirigent og komponist Pierre Boulez så treffende kommenterer: «Det er vanskelig å vite til hvem eller hvorfor han gjør dette humoristiske peket».
I finalen slipper Bartók alle kreftene løs i et fyrverkeri av en sats hvor et hovedtema i perpetuum mobile-stil avløses av flere fugatoparti og folketoner.
Konsert for orkester står som et av de viktigste verkene til Bartók, og er en hjørnestein i den klassiske musikken fra 1900-tallet. Urframføringen i Boston i 1944 var en suksess, noe den leukemirammede komponisten heldigvis fikk overvære. Han døde i september 1945.
Tekst: Frode Skag Storheim
Hovedbildet: Residensmusiker Isabelle Faust, foto: Felix Broede
Les mer om residenskomponist Ørjan Matre
Les mer om residensmusiker Isabelle Faust