Konsertprogram: Bruckners romantiske symfoni
Torsdag 25. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Andris Poga dirigent
Ilze Klava bratsj
Liene Klava bratsj
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Sofia Gubaidulina (1931-2025)
Two Paths, for to bratsjer og Orkester (Norgespremiere) (24’)
Ilze Klava og Liene Klava solister
Pause (25 min)
Anton Bruckner (1824-1896)
Symfoni nr. 4 i Ess-dur, «Den romantiske» (65’)
Allegro
Andante quasi allegretto
Scherzo
Finale
OM DE MEDVIRKENDE
ANDRIS POGA (foto: Janis Deinats) kommer fra Latvia og har vært sjefdirigent for Stavanger Symfoniorkester siden sesongen 2021/22. I perioden 2013 til 2021 var han musikksjef ved det latviske nasjonale symfoniorkesteret, og fortsetter samarbeidet med LNSO som kunstnerisk rådgiver. Poga har ledet en rekke ledende europeiske orkestre, deriblant NDR Elbphilharmonie Orchester Hamburg, Gewandhausorchester Leipzig, Wiener Symphoniker og Orchestre National de France. Forrige sesong fikk Poga sin debut med orkestre som Island Symfoniorkester, Turku Filharmoniske Orkester og Düsseldorf Symphoniker. Blant solister han har samarbeidet med kan vi nevne Frank Peter Zimmermann, David Fray, Jan Lisiecki og Jean-Guihen Queyra.
Andris Poga vant førstepris i Evgeniy Svetlanov Internasjonale dirigentkonkurranse i 2010, et resultat som gjorde han internasjonalt kjent. I perioden 2011 til 2014 var han assistent for Paavo Järvi ved Orchestre de Paris, og fra 2012 til 2014 var han assistentdirigent for Boston Symphony Orchestra. Poga har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester i et program som blant annet inneholdt symfoni nr. 10 av Dmitri Sjostakovitsj.
ILZE KLAVA (foto: Magnus Skrede) Kommer fra Riga i Latvia hvor hun studerte ved det latviske nasjonalakademiet for musikk. Ilze har vært prisvinner i den latviske nasjonale konkurransen for unge instrumentalister, og i tilsvarende konkurranse i Moldova. Samtidig som hun var musiker i det latviske Nasjonale symfoniorkesteret, var hun solobratsjist i musikkfestivalen Schleswig-Holsteins kammer- og symfoniorkestre.
Som solist har spilt med det latviske kammerorkester, St Petersburg Camerata, Sinfonietta Riga og Bergen Filharmoniske Orkester, hvor hun fikk posisjonen som solobratsjist i 1996. Etter den tid har Ilze vært solist og urframført bratsjkonserter av Ketil Hvoslef, Olav Berg, Peteris Vasks og Phillipe Hersant. I 2024 ble Ilze belønnet med den store latviske musikkprisen (Latvian Grand Music Prize) for hennes fremragende tolkning av Vasks bratsjkonsert.
Hun er medlem av pianokvartetten RIX, som hun regelmessig spiller med. Kvartetten (også mottaker av den store latviske musikkprisen) turnerer jevnlig i USA og i Europa.
LIENE KLAVA (foto: Linn Heidi Stokkedal) er født i Riga, Latvia, og kommer fra en stor og rik musikerfamilie. Hun representerer tredje generasjon med bratsjister i familien. Liene studerte ved musikkakademiene i Riga og Vilnius, og hun har deltatt i mesterklasser med anerkjente utøvere som Julia Gartman, Gidon Kremer, Lawrence Power og Dmitry Bashkirov, for å nevne noen. Liene var også aktiv som solobratsjist i ulike ungdomsorkestre i studietiden.
Tyve år gammel vant hun sitt første prøvespill og fikk jobb som solobratsjist i Latvian State Chamber Orchestra og i Sinfonietta Riga. Hun har også hatt sin egen strykekvartett. Liene har også spilt med Kremerata Baltica, City of Birmingham Symphony Orchestra, Royal Concertgebouw Orchest og Trondheim Symfoniorkester. Hun har vært alternerende solobratsjist i Bergen Filharmoniske Orkester siden 2011, og ble medlem av samtidsmusikkorkesteret BIT20 Ensemble i 2015. Siden 2022 har hun spilt i Bergen String Quartet sammen med venner og kolleger fra Bergen Filharmoniske Orkester.
Liene spiller på en Joannes Christophorus Leidolff Fecit Vienna 1761. I tillegg til hennes mange orkesterengasjementer, har Liene de siste 15 årene hatt egne solo- og kammermusikkprosjekter.
OM PROGRAMMET
Bratsjkonsert med bibelske undertoner
Kveldens åpningsverk, Two Paths av Sofia Gubaidulina, er virkelig noe av en sjeldenhet: Dobbeltkonsert for bratsj og orkester. Vel finnes det eksempler på dette fra barokken; Telemann har blant annet verk i denne formen, men musikkhistorisk er dette likevel rimelig unikt. Konserten som sådan er en gripende vakker musikalsk reise i sju variasjoner hvor de to solistene utfolder seg med bibelske undertoner.
Urframføringen i 1999 med New York Philharmonic og dirigent Kurt Mazur (som også bestilte verket) var en sensasjon, og det med rette. De dramatiske kontrastene og bruken av bratsjregisterets ytterpunkter er med på å gjøre dette til et svært virkningsfullt verk. Gubaidulina sier selv at hun så for seg to identiske strykeinstrumenter som manifesterte seg gjennom to kvinneskikkelser. Hun trekker inspirasjon fra Bibelen og historien om søstrene Marta og Maria. Da Jesus besøkte dem brukte Marta sin energi på å stelle huset og være vertinne, mens Maria satte seg ned og hørte på hva Jesus sa. «Dette er grunntemaet i konserten; to forskjellige typer kjærlighet. Den ene setter søkelys på de praktiske oppgavene og gjennomføringen av dem, mens den andre er vendt mot det sublime», sier Gubaidulina.
Rent musikalsk kommer dette til uttrykk i klanger som beveger seg i forskjellige retninger, oppover eller nedover, og blir på den måten en metafor for to motstridende psykologiske veier.
Orkesteret har rollen som initiativtager, og dets utbrudd er som spørsmål solistene må svare på. I den første variasjonen responderer første solist med oppadgående bevegelser, mens den andre beveger seg nedover. I variasjon to byttes dette ut med en mer jevnbyrdig dialog. Denne intensiveres i tredje variasjon ved at solister fra orkesteret blander seg inn i samtalen. I fjerde variasjon blir dette enda tettere, men løser seg ved at førstesolisten beveger seg oppover i lyst register, mens andre solist søker nedover. I den femte variasjonens intense pianissimo forsøker solistene å møtes, men ender opp med å krysse hverandre: Solist 1 går nedover, mens solist 2 stiger opp. Dette utløser den sjette variasjonen, hvor også orkesteret blir todelt: Det øvre registeret beveger seg nedover og det nedre kryper oppover, og de to møtes som i et musikalsk tordenskrall. Så trekker stormen seg tilbake, og den syvende variasjonen slutter sirkelen ved at førstebratsj svever oppover i det lyse registeret, mens andrebratsj faller til ro i dypt leie.
Romantisk aksept
«Musikken avdekker for menneskene et ukjent rike: en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir det, og hvor det legger bak seg alle de følelser som lar seg bestemme begrepsmessig for å hengi seg til det uutsigelige», skrev E. T. A. Hoffmann (1776-1822). Han var blant pådriverne for den romantiske tanken hvor musikk ble ansett som helt enestående: Den eneste kunstform som ikke kan erstattes med noe annet.
Ordet «lengsel» er sentralt innenfor romantikken. Geir Uthaug (f. 1950) betoner at det romantiske vesen handler om å flykte fra noe. Man strekker seg etter noe fjernt og uoppnåelig som kanskje ikke finnes andre steder enn i fantasien. Derfor, skriver han, får lengselen en verdi fordi den ikke kan innfris.
Et annet uttrykk for dette kom poeten Percy Shelley (1792-1822) med da han sa at «vi søker i vår streben de ting som ikke er». Men det trenger ikke å være en melankolsk resignasjon over en tapt verden eller en tid man er født for sent til å oppleve: Det kan også sees som en oppfordring til å skape det som menneskene enda ikke har hørt. Sagt med John Keats’ (1795-1821) ord, fra «Ode til en gresk urne»:
«Heard melodies are sweet, but those unheard
Are sweater; therefore, ye soft pipes, play on”.
Da Anton Bruckner skrev sine symfonier mot slutten av 1800-tallet og søkte sine «uhørte» melodier, hadde begrepet «romantisk» fått et vel så mye nasjonalt innhold. Folkeeventyr, folketoner og nasjonaldrakter var identitetsmarkører for unge nasjoner på jakt etter seg selv. Men det er ikke en slik romantikk han gir oss i sin fjerde symfoni. Dette er en musikalsk skildring av møtet med den sublime og den storslagne naturen, men også gotiske middelalderfantasier, i alle fall om vi skal tro hans egne ord om verket. Her er det riddere med lanser, borger med spir og ikke minst: Jakthorn!
Åpningen av symfonien er som føde for fantasien: Strykernes dempede tremoloer illuderer et stille morgengry hvor tåken ligger duggvåt over engene. Og så! – «Di-dam-pam-di!» - hornet maner til oppvåkning. Dette er vakten i en middelalderby som vekker borgerne fra utkikkstårnet. Dette temaet kommer tilbake gjennom hele satsen, og naturmystikken forsterkes når hornet får selskap av fløytene; det klinger formelig som fuglekvitter når de svinger seg rundt messingfanfarene.
Andre sats går i moll, og her får cellistene male ut et tema som er beslektet med hovedtemaet i åpningssatsen. Den elegiske melodien former basisen i det som er en begravelsesmarsj, og som stiger til et vakkert høydepunkt hvor c-moll blir til C-dur.
I tredje sats lar Bruckner nok en gang hornene skinne, som typisk er i slike hurtige scherzoer. Temaet har flittig bruk av trioler, og med sin spretne karakter maner den frem bilder av et jaktlag i skogen som blåser i jakthornene.
Finalen bruker en variant av hovedtemaet fra første sats, men her er det en fallende oktav istedenfor en kvint. Det Bruckner selv kalte «en romantisk svanesang» innledes av horn og tromboner mot slutten, og blir til en triumferende og virkelig betagende avslutning hvor musikken ikke bare kan sies å være en feiring av naturen, men vel så mye den store Skaperen.
For Bruckner var en gudfryktig katolikk, og sterk i sin tro. Men han var også en mann av motsetninger: Som landsens «bonde i byen» følte han seg ofte forkleinet i møte med wienersk sosietet og urbanisme, og han var følsom for kritikk. Dette ser man blant annet gjennom de utallige revideringer han lot sine symfonier gjennomgå. Kveldens verk foreligger i hele tre utgaver.
Heldigvis var den fjerde symfonien et definitivt lyspunkt for Bruckner: Bare det at Wienerfilharmonikerne godtok å spille den var en seier i seg selv, og dirigenten ved uroppførelsen i 1881, Hans Richter, sa med tårer i øynene til Bruckner: «Noe slikt som dette er ikke blitt skrevet siden Beethoven!»
Tekst: Frode Skag Storheim
Foto: Lars Svenkerud