Konsertprogram: Mozart, Beethoven og Rossini
Fredag 9. mai kl. 19.30 i Håkonshallen
MEDVIRKENDE
Alexander Kagan spillende leder
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Gioachino Rossini (1792-1868)
Silkestigen, ouverture (6’)
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur (25’)
Allegro
Andante cantabile
Rondeau
Alexander Kagan solist
Pause
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Symfoni nr. 7 i A-dur, op. 92, versjon for ni blåsere fra 1816 (38’)
Poco sostenuto – Vivace
Allegretto
Presto – Assai meno presto
Allegro con brio
OM PROGRAMMET
Énakter fra smilets komponist
Da Gioachino Rossini nådde 20-årene skrev han flere énaktere for San Moséteatret i Venezia. Her fikk han utforske sitt talent for musikalske komedier. Disse operaene hadde stort sett 5-7 solistroller, og foruten god sangteknikk var evnen til å kunne improvisere med humoristiske fakter en forutsetning.
En av disse operaene het La Scala di Seta – Silkestigen. Stykket er basert på en fransk farse med samme navn, og hadde premiere 9. mai 1812. Selve operaen spilles svært sjelden i våre dager, men ouverturen er stadig å høre i verdens konsertsaler. Med sin fargerike og briljante orkestrering er det en sikker vinner, og står seg som et av de fineste orkesterforspill fra hans tidlige karriere.
Marsjerende Mozart
Åpningen av Mozarts fjerde fiolinkonsert er som en fanfare som maner til musiserende dyst. Å starte et verk unisont, altså at alle spiller melodien, gjør Mozart også i pianokonsert nr. 9 og 21, samt i den udødelige Eine kleine Nachtmusik.
Skjønt, den fjerde fiolinkonserten skriver seg fra før alle de ovennevnte, og er et produkt av en mann sent i tenårene på jakt etter sin musikalske identitet.
Da Mozart kom tilbake til Salzburg i mars 1773 etter å ha vært på sin tredje Italiatur, var hans dager belagt med utøving og skriving for hoffet i hjembyen, hvor han var tredje konsertmester i orkesteret. Det lille vidunderbarnet var nå blitt voksent, og tiden hvor han kunne sjarmere og blende europeiske hoff med spille-i-blinde-triks var definitivt forbi.
Det er på denne tiden han begynner å skrive det som skal bli totalt 5 fiolinkonserter, og trolig har han i alle fall fremført noen av dem selv også.
Nr. 4, som vi hører i kveld, har høyere teknisk vanskelighetsgrad enn sine forløpere, og Mozart reviderte den også da han hans etterfølger i orkesteret, Antonio Brunetti, skulle spille den. Grunnet sin fanfareåpning har konserten fått tilnavnet «Den militære», og her leker Mozart seg med de klassisistiske rammene for konsertformen, og solisten får blomstre i akrobatiske løp og passasjer.
Det operatiske er fremtredende i midtsatsen; Mozart hadde på denne tiden allerede skrevet 8 operaer eller scenemusikalske verk. Denne langsomme satsen er som en arie hvor solisten synger om kjærlighetens mysterier.
Konserten rundes av med en livlig rondo i 6/8-takt som danser av gårde med en sorgløs og nesten folkemusikalsk panasj.
Demokratisert Beethoven
Da den syvende symfonien til Ludwig van Beethoven ble skrevet i 1811-12, var det fortsatt rundt 100 år igjen til innspilt musikk ble tilgjengelig for de store massene gjennom f. eks voksruller. For å få verkene spredt i en tid hvor musikken bare var øyeblikkets kunst, var arrangement og transkripsjoner av store verk helt vanlig. Liszt skrev pianoutgaver av alle Beethovens symfonier, og i sin egen levetid opplevde Beethoven at en rekke arrangement ble utgitt for forskjellige besetninger. Og når et klaver kan spille en hel symfoni, ja da kan så visst en kammergruppe med blåsere gjøre det også!
Beethoven levde i en tid med store omveltninger. Komponister gikk fra å være ansatte med mer eller mindre samme rang og stand som tjenere, til å bli frie og selvstendige kunstnere. Verkene de skapte var da heller ikke lenger oppdragsgivers eiendom. Nå tilhørte de komponistene, de klarsynte geniene, som ser det vi andre ikke kan se, og som viste vei mot en ny tid. Med sin 7. symfoni utforsket Beethoven et musikalsk territorium hvor det rytmiske elementet var det førende.
Etter 1. satsens langsomme introduksjon kommer det dansende hovedtemaet med den underliggende rytmen som kan synges på ordet «Amsterdam, Amsterdam, Amsterdam».
Det å bruke 6/8-takt i en 1. sats er ganske uvanlig i en symfoni. Som regel brukte komponistene 4/4- eller ¾-takt. Disse er mer «stødige» og jordnære, og passer godt til det vektige uttrykket en åpningssats med sonatesatsform skulle ha.
2. sats drives i det store og hele av det rytmiske. Her er det melodiske lite fremtredende, det harmoniske likeså. Men i sum blir det en insisterende og stødig sørgemarsj med en uimotståelig kraft.
Scherzosatsen gnistrer av energi, det er nesten som et tordenskrall når den smeller av gårde fra start. Musikken vil hele tiden fremover, fremover, fremover, og satsen viderefører og understreker hvor viktig det rytmiske elementet er i denne symfonien. Selv ikke i den noe mer tilbaketrukne B-delen får det sangbare og melodiske nevneverdig spillerom.
Finalen lar symfoniens energi spinne videre i et forrykende driv som formelig tar pusten fra en, og satsens coda plukker opp tråden fra den fyrrige avslutningen av 1. sats.
Tekst: Frode Skag Storheim