Konsertprogram: Romeo og Julie

MEDVIRKENDE

Sir Mark Elder dirigent
Jess Dandy alt
Pierre Derhet tenor
Bryn Terfel bass

Edvard Grieg Kor
The Royal Northern College of Music Opera Chorus
Bergen Filharmoniske Kor
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

PROGRAM

Hector Berlioz Romeo og Julie, dramatisk symfoni

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Tarjei Hummelsund) er første gjestedirigent for Bergen Filharmoniske Orkester, og har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000, og dirigerte sin siste konsert som sjefdirigent der i mai 2024. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993, første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra. Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester har spilt inn Frederick Delius’ Messe for livet, som vant Spellemannpris 2023.

JESS DANDY (foto: Clare Park) regnes som den ledende britiske alt i sin generasjon. Hun har studert ved, og er tilknyttet, Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har samarbeidet med en rekke ledende orkestre og ensembler, som Orchestre Révolutionnaire et Romantique og Sir John Eliot Gardiner, Minnesota Orchestra og Osmo Vänskä, The English Concert og BBC Philharmonic og Sir Trevor Pinnock. Hun har opptrådt på flere store, internasjonale scener og festivaler, som Edinburgh International Festival, Carnegie Hall i New York, Philharmonie de Paris og Royal Albert Hall. Hun har medvirket på innspillinger av Händel sammen med Dunedin Consort og English Concert, og begge ble nominert til BBC Music Magazine og Gramophone-priser. I 2023 debuterte hun i Salzburg Grosses Festspielhaus og i Amsterdams Concertgebouw. Dandy medvirket i avskjedskonserten for sjefdirigent Edward Gardner i juni 2024, med Gustav Mahlers symfoni nr. 8 på programmet.

Den belgiske tenoren PIERRE DERHET har studert sang ved Institut Supérieur de Musique et de Pédagogie i Namur, og hatt mesterklasser med blant annet Christophe Rousset, Andrea Marcon og Marie-Nicole Lemieux. Han ble hyppig brukt i ulike Mozart-roller tidlig i sin karriere. Han sang Ottavio i Don Giovanni, Belmonte i Bortføringen fra Seraillet og Ferrando i Cosi fan tutte. Senere har Derhet medvirket i blant annet Brittens Peter Grimes, Spoletta i Puccinis Tosca, Bardolfo i Verdis Falstaff og prinsen i Prokofievs Kjærligheten til de tre appelsiner. Han har medvirket på flere innspillinger, og er samtidig en mye brukt konsertsanger som har medvirket i blant annet Mozarts rekviem og Brittens Les Illuminations.

SIR BRYN TERFEL (foto: Mitch Jenkins) kommer fra Wales, og har hatt en helt ekstraordinær karriere gjennom sitt liv. Terfel fikk sin profesjonelle operadebut i 1990 (i Mozarts Cosi fan tutte ved Welsh National Theatre) etter at han vant sangprisen ved BBC Cardiff Singer of the World i 1989. Han fikk sin internasjonale debut i Mozarts Tryllefløyten i 1991. Terfel har vunnet en rekke platepriser, deriblant Grammy, Classical Brit og Gramophone Awards. Hans diskografi er svært omfattende og innbefatter Mozarts, Wagners og Strauss’ operaer, samt mer enn femten soloalbum. Repertoaret på soloalbumene varierer fra lieder til walisiske sanger og amerikanske musikaler. Terfel ble i 2003 utnevnt Commander of the British Empire (CBE) for sin innsats for opera, og ble i 2017 slått til ridder for sin innsats for musikk. Publikum i Bergen kjenner han blant annet fra sin medvirkning i rollen som Scarpia i Tosca under Festspillene i 2023.

OM PROGRAMMET

Europeiske impulser
En gang på vinteren 1845-46 var Hector Berlioz på vei fra Wien til Praha da toget hans plutselig stoppet. Flommen hadde oversteget viadukten, og skinnene lå under vann. Passasjerene måtte ut. Noen gikk, mens andre, som Berlioz, var så heldig å få skyss av en lokal bonde.

Stivfrossen ankom han stasjonen hvor de skulle inn på et korresponderende tog. Venterommet var overfylt, og i et hjørne stod en harpist og klunket noen toner. Åpningen av dronning Mabs scherzo fra Romeo og Julie fylte rommet.

Berlioz tenkte at det sikkert var tilfeldig, men da de fire første taktene var spilt, nynnet Berlioz videre på melodien for å teste den fremmede musikanten. Og jammen meg, da komponisten hadde nynnet fire takter, tok harpisten over igjen.

Slik beskriver i alle fall Berlioz dette selv, og full av begeistring tok han med seg den vandrende harpisten på lunsj før toget til Praha gikk. Soga sier videre at harpisten hadde hørt Romeo og Julie i Wien, og at mye av scherzoen festet seg etter én gangs lytting – i alle fall nok til å kunne imponere komponisten på et venterom i en tid da buss for tog ikke fantes.

Dette litt sødmefylte møtet er, sant eller ikke, uansett betegnende for Berlioz. Han elsket gode historier, og som komponist var han svært litterær. Han elsket verk med narrativ, og han elsket å fortelle om seg selv – og å iscenesette seg selv.

Han var sønn av en lege og spilte knapt noe særlig instrument, og det var ikke noen enkel sak for ham å slå seg opp som komponist da han ankom Paris i 1827.

En helt avgjørende hendelse i hans liv fant sted dette året da Hamlet ble vist på Odéon-teateret i den franske hovedstaden. Oppsetningen var på engelsk, og Berlioz forstod ikke et kløyva ord av hva de sa. Bergtatt var han åkkesom, både av dramaet, men ikke minst av damen som spilte Ophelia, Harriet Smithson.

I Paris ble hun raskt kjent som «La Belle Irlandaise» - den vakre iren – og Berlioz ble umiddelbart forelsket. Han dro tilbake for å se flere forestillinger med henne, og det stod klart for ham: «Henne skal jeg gifte meg med!» Han fulgte etter henne på gaten, leide seg inn i bopeler i nærheten av henne, og da han skrev sin Symphonie fantastique i 1830 var hun en betydelig inspirasjonskilde. De to ble senere gift, men ekteskapet var mer eller mindre en fadese.

Berlioz fikk også oppleve Smithson gestalte Julie i 1827, og ifølge eget utsagn skal han umiddelbart ha uttalt planer om å skrive sin største symfoni med Romeo og Julie som tema. Skjønt, akkurat det stemmer nok ikke. For Berlioz’ dramatiske symfoni er ikke bare et resultat av kjærlighet til Shakespeare og Harriet Smithson. Dette handler nemlig vel så mye om Ludwig van Beethoven.

Da den 17 år gamle Berlioz ankom Paris fra provinsen nær de franske alper, hadde han aldri hørt et stort symfoniorkester. Den klassiske musikken han kjente til, var franske operaer og kirkemusikk. Først i 1828 hørte han en Beethoven-symfoni for første gang.

Etter hvert fikk han kjennskap til alle, og studerte partiturene flittig på Pariskonservatoriets bibliotek. Da åpnet en ny verden seg for ham hva angår instrumentering, form og musikalske narrativ. Dette var helt essensielt i arbeidet med nevnte Symphonie fantastique, og skulle ikke minst bli det med Romeo og Julie.

Beethoven hadde utfordret symfoniens sjanger og konvensjoner ved å bruke både kor og solister sammen med orkester i sin 9. symfoni. Det var dette formatet Berlioz ønsket å koble seg på med sitt verk, og skrev at «selv om jeg bruker stemmer, er ikke dette en konsertant opera eller en kantate. Det er en korsymfoni!»

Verket skulle imidlertid ta lang tid å fullføre. Fra han opplevde Harriet Smithson i Romeo og Julie i 1827, til symfonien hadde sin urpremiere gikk det tolv år. Først i 1839 kunne han mønstre et stort orkester, kor og solister i Pariskonservatoriets konsertsal.

Underveis hadde han sparret med en annen komponist som hadde betydelig forkjærlighet for Shakespeare, nemlig Felix Mendelssohn. De to møttes i Roma i 1831, og diskuterte sågar at dronning Mab ville bli et fabelaktig emne for en scherzo. Til Berlioz’ glede gjorde ikke Mendelssohn noe mer med saken. Kanskje var han tilfreds med allerede å ha skapt en fe(i)ende flott scherzo til En midtsommernattsdrøm fem år tidligere.

Berlioz’ Romeo og Julie er på mange måter et felleseuropeisk verk, og ville neppe blitt til uten kulturell eksport på tvers av landegrensene. Fra Shakespeares elisabethanske England hentet han en klassisk kjærlighetshistorie fra Italias Verona. Den musikalske historiefortellingen bygger på en tysk-østerriksk symfonisk tradisjon, muliggjort ved at en franskmann med kolossale vyer levendegjorde sin Julie i dette storslagne verket – hvis frø ble sådd av en vakker irsk kvinne på gjestespill i Paris.

Versene som brukes i Romeo og Julie-symfonien er ikke en direkte oversettelse. De er friere gjendiktet og skrevet av en annen Shakespeare-entusiast, Émile Deschamps. Berlioz bygger også på den versjonen av skuespillet han så Harriet Smithson opptre i. Her hadde man blant annet utelatt karakteren Rosaline, som gjorde at Julie er Romeos første og eneste kjærlighet.

Verket åpner med et fugert parti – et musikalsk bilde på de rivaliserende familiene Montecchi og Capuleti som krangler med hverandre, før resitativiske passasjer leder over i den første delen med vokalmusikk. Berlioz omslutter symfonien med korsatser, men lar orkesteret spille hovedrollen i kjærlighetsscenen midtveis i stykket. Hadde dette vært en ren opera, ville definitivt Romeo og Julie ha sunget til hverandre her.

Feen, dronning Mab, som Mercutio forteller om, tilfører stykket et smått absurd og nesten magisk element. Denne scherzoen er brilliant instrumentert, og viser hvilket grep Berlioz hadde om orkesterets fargepalett.

I begravelsesscenen går koret fra å være observatører til å bli deltagere, noe Berlioz betraktet som en del av «crescendoens lov»: Aktørene forandres fra å være passive til å bli aktive, noe som også gjør dem mer emosjonelt involverte. De musikalske temaene er tett sammenvevd, og bruken av stemmer i verket er bevisst; først i finalen får koret virkelig blomstre, og balansen i historiefortellingen mellom instrumenter og sang fungerer strålende.

Richard Wagner var til stede under urframføringen i Paris i 1839, og etter eget utsagn følte han seg som en læregutt i møte med denne symfonien, som virkelig var et høydepunkt innen fransk romantikk. Romeo og Julie ble det verket av Berlioz Wagner kom til å kjenne aller best, og dets innflytelse kan ikke undervurderes.

Da Wagner i 1860 fikk utgitt sin storslagne opera, Tristan og Isolde, sendte han en kopi til Berlioz med følgende inskripsjon: «Til den store og kjære forfatter av Romeo og Julie fra den takknemlige forfatter av Tristan og Isolde.»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN