Konsertprogram: Mozarts store messe
Torsdag 4. desember kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Matthew Halls dirigent
Julie Roset sopran
Miah Persson sopran
Bror Magnus Tødenes tenor
Ludvig Lindström bass
Johannes Wik harpe
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Kor
Håkon Matti Skrede kormester
PROGRAM
Francis Poulenc (1899-1963)
Fire julemotetter a cappella (11’)
Ørjan Matre (Residenskomponist)
«… yet from these flames no light …»
Pause (25')
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Store messe i c-moll K 427 (62’)
Kyrie
Gloria
Credo
Sanctus
Benedictus
OM DE MEDVIRKENDE
MATTHEW HALLS er sjefdirigent for Tampere-filharmonien i Finland. I tillegg til å dirigere konserter der, gjestedirigerer han orkestre som Atlanta Symphony, Royal Liverpool Philharmonic og SWR Symphonieorchester. Halls har tidligere dirigert det finske radiosymfoniorkesteret, Chicago Symphony, Wiener Symphoniker, Mozarteumorchester Salzburg og Houston Symphony.
Med sin bakgrunn i bruk av originalinstrumenter var Halls en av de første som fikk gjestedirigere Niklaus Harnoncourts Concentus Musicus Wien. På hans diskografi inngår Bachs cembalokonserter og Händels Parnasso in Festa.
JULIE ROSET (foto: David Noles) kommer fra Frankrike og ble tidligere i år kronet som ''Révélation Lyrique'' under Les Victoires de la Musique Classique. I 2022 vant hun Metropolitan Opera Laffont-konkurransen, og i 2023 fikk hun førstepris ved Plácido Domingos Operalia. I inneværende sesong demonstrerer hun sin store fleksibilitet i en serie av viktige debuter - ved Metropolitan som Fiakermilli i Arabella, ved Opéra Comique som Sophie i Werther og som Blonde i Bortførelsen fra Seraillet ved Glyndebourne Festival Opera.
Hun har medvirket i Mahlers symfoni nr. 2 ledet av Esa-Pekka Salonen ved påskefestivalen i Salzburg, og er i ferd med å utvide sitt konsertrepertoar med Bachs juleoratorium, Händels Messias og Haydns Skapelsen. Roset synger også med ledende barokkensembler, som Les Arts Florissants.
MIAH PERSSON (foto: Reka Choy) kommer fra Sverige og markerte seg internasjonalt som en ledende tolker av Mozart i en rekke av hans operaer, som Don Giovanni, Figaros bryllup og Cosi fan tutte. Nå har hun, ifølge The Sunday Times, markert seg som en ledende Strauss-sanger. I januar 2025 sang hun Strauss' Vier letzte Lieder med Bergen Filharmoniske Orkester og Sir Mark Elder i Muziekgebouw Eindhoven.
Hun har gitt en rekke recitaler, deriblant i Londons Wigmore Hall, Wiener Konzerthaus, Amsterdams Concertgebouw og i Berlins Pierre Boulezsaal. I inneværende sesong medvirker hun blant annet i Mozarts Don Giovanni med Budapest Festival Orchestra dirigert av Iván Fischer, og Mahlers Das klagende Lied med Stockholmsfilharmonikerne ledet av Ryan Bancroft. I 2011 ble Miah Persson utnevnt til Hovsångerska av Kong Carl XVI Gustav.
BROR MAGNUS TØDENES (foto: Bertil E. Tødenes) fikk sin profesjonelle operadebut som 21-åring. I 2015 fikk han sitt gjennombrudd, da han vant 1. prisen og publikumsprisen ved Renata Tebaldi Konkurransen. Samme år debuterte han ved festspillene i Salzburg. I 2016 ble han tilknyttet Wiener Staatsoper.
Han debuterte i Den Norske Opera & Ballett i 2018, som Rinuccio i Gianni Schicchi. Samme år gjestet han Bergen Nasjonale Opera, som Styrmannen i Den flyvende hollender. Og på åpningskonserten for Festspillene i Bergen samme år var han solist i Berlioz Grand messe des morts. Våren 2021 tolket han tittelrollen som Tito i La clemenza di Tito ved Bergen Nasjonale Opera, og sang deretter for første gang Rodolfo i La bohème, ved Den Norske Opera & Ballett. I 2022 sang han Narraboth i en konsertversjon av Salome under Festspillene i Bergen og Edinburgh International Festival, med Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av Edward Gardner. Sesongen 2023/24 sang han Alfredo Germont i La traviata ved Den Norske Opera & Ballett, i tillegg til rollen som Alfredo i Flaggermusen ved Bergen Nasjonale Opera.
LUDVIG LINDSTRÖM (foto: Anna Maria Viksten) studerte ved Musikkhøgskolen i Göteborg og Operaakademiet i København. I 2006 debuterte han på Den Kongelige Opera i København som Vægter i Carl Nielsens Maskarade. Deretter fulgte Il Commendatore i Don Giovanni på samme scene, hvor han senere har hatt flere engasjement. Internasjonalt har han blant annet sunget på Staatsoper Berlin og Musikfestspiele Potsdam.
Han var solistpraktikant i Nasjonaloperaen sesongen 2016/17, og har sunget blant annet Sciarrone i Tosca, Morales i Carmen, Yamadori i Madama Butterfly og Novisens venn i Billy Budd ved Den Norske Opera & Ballett. Høsten 2022 var han med i to ulike produksjoner ved Bergen Nasjonale Opera: Først Tryllefløyten og deretter som Melchior i familieoperaen Amahl og de tre vise menn. På Festspillene i 2023 sang han Sciarrone i Tosca, med Bryn Terfel som Scarpia og Lise Davidsen i tittelrollen, og høsten 2023 var han Kuligin i Katja Kabanova ved Bergen Nasjonale Opera.
JOHANNES WIK (foto: Oddleiv Apneseth) Johannes Wik er fra Trondheim og ble ansatt i Bergen Filharmoniske Orkester i 2008. Han er medlem av BIT20 Ensemblet og underviser ved Bergen kulturskole. Han har sin utdannelse fra Trondheim kommunale musikkskole.
Johannes var solist også i urframføringen av Ørjan Matres harpekonsert i 2015. Liveinnspillingen kan du fremdeles se i Bergenphilive.
OM PROGRAMMET
Den religiøse Poulenc
Musikken til Francis Poulenc blir ofte ansett for å ha en tydelig dualisme: Han kunne være humoristisk, og skrive energiske og melodisk iørefallende komposisjoner som spenner fra klavermusikk og sanger, til kammermusikk og orkesterverk. Men han har også en annen side: Den religiøse mystikeren. Han som, med katolsk etos, blant annet skrev noen vidunderlige julemotetter.
Poulenc ble født i 1899, og i det glade 20-tallets Paris var han en toneangivende komponist, og en av De seks (Les Six). Dette var en gruppe unge, franske tonekunstnere som utfordret modernismens idealer, ledet an av kulturkoryfeen Jean Cocteau. Han tok til orde for at musikken måtte være tonal, melodisk og forståelig for folk flest. Poulenc brukte de gamle formene som sonate, konsert og sinfonietta, og beskrives derfor som en neoklassisist.
Når det gjelder hans fire juemotetter, er disse skrevet i 1951-52. Den første, O magnum mysterium, er en dempet skildring av det store mysteriet med Jesusbarnet i krybben. Akkordene ligger tett og beveger seg lite, og rent dynamisk er det en nokså lavmælt sats. I Quem vidistis pastores dicite blir gjeterne spurt hva de så ute på markene. Denne satsen er det også mer bevegelse i, og vi får høre om englene som sang og lovpriste Gud. I den tredje, Videntes stellam, berettes det om den store stjernen som viste vei til Jesusbarnet, hvor det bryter ut energisk og jublende korsang for å feire at Herren er født – Hodie Christus natus est!
Himmel på jord og helvetets flammer
Fra orkesterets residenskomponist Ørjan Matre kommer verket “…yet from those flames no light…” Det henter sin tittel fra åpningen av John Miltons episke dikt Paradise Lost, der Satan og hans engler nettopp er blitt styrtet fra himmelen ned i helvetets mørke.
Matre forteller at i enkelte bibeloversettelser beskrives dette fallet ledsaget av harpespill, og den falne engel blir et bilde som danner det symbolske utgangspunktet for verket. Harpisten sitter omgitt av mørke strykeinstrumenter og fremfører et materiale preget av dunkle, buldrende pizzicatofigurer og såre kvarttoner. Resten av orkestersatsen har et helt annet musikalsk utgangspunkt, nemlig en bearbeidelse av Johann Sebastian Bachs versjon av Luther-koralen «Vom Himmel hoch, da komm ich her» (Fra himlen høyt jeg kommer her). Harpekonserten ble urfremført av Bergen Filharmoniske Orkester i 2015 og er tilgjengelig i Bergenphilive – i den nye versjonen vi hører i kveld er det også lagt til korstemmer.
Den store messen
I det habsburgske Wien ble durtonalitet ansett som balansert, og i tråd med klassisismens idealer om stabilitet og harmoni. Et verk i moll var derimot noe ganske annet. Slike forekom gjerne i unntakstilfeller, noe Mozarts symfonier er et godt eksempel på: Av 41 verk er bare to i moll. Det samme gjelder hans 27 pianokonserter og 18 klaversonater: Det er kun to i moll i begge disse sjangrene.
Og så er det messene hans. De to største, c-mollmessen og rekviemmessen har ikke bare det til felles at de er ufullendte. De har også et alvor og en mystikk i seg – og de går i moll.
Omstendighetene rundt c-mollmessen er riktig nok vesentlig mindre dramatiske enn dødsmessen. Mozart begynte arbeidet med førstnevnte i 1782, og vi har gode kilder på at hans kone Constanze var tiltenkt rollen som solist. Satsen Solfeggio, K. 393, som han tidligere hadde skrevet til henne, var antagelig en slags oppvarmingsøvelse til soloen i Kyrie-satsen, for disse har et klart slektskap.
Messen skulle oppføres i Salzburg i forbindelse med et besøk Mozart og konen hadde i 1782. Mozart hadde bosatt seg i Wien året før og giftet seg – uten sin fars godkjennelse – så kanskje var besøket til Salzburg ment som en slags signingsferd: Et forsøk på forsoning med faren, og ikke minst en anledning til å vise sin fødeby hva han hadde oppnådd som komponist, og hvilken strålende kone han hadde.
Det er likevel en del ubesvarte spørsmål rundt dette verket. Det ene er messens uttrykk og tonalitet: Hvis Mozart var så lykkelig og forelsket, hvorfor skrive et verk i moll? Rett nok var Mozart sjelden selvutleverende i sine verk, og den gangen blandet man helst ikke musikken og privatlivet. Men hvorfor ikke skrive et mer utadvendt verk, gitt hans liv som nygift? Dessuten, c-mollmessen overgår med god margin alle hans foregående kirkemusikalske verk. Kan motivasjonen bak det ha vært andre årsaker? Forelå det en bestilling vi ikke har visst om, eller ville Mozart skrive et digert konsertant verk i tradisjonen fra Bachs h-mollmesse? Noen har reist spørsmålet om ikke forholdet til Constanze allerede var i ferd med å kjølne noe, som igjen kan forklare hvorfor messen ikke ble fullført. Vi vet at en fremføring fant sted i St. Peterskirken i Salzburg den 26. oktober 1782, men da har antagelig Mozart brukt satser fra tidligere verk for å få den komplett. For slik det var, og fortsatt er, ble messen liggende med en fullført Kyrie og Gloria. I Credo-satsen kom han til og med teksten «Et incarnatus», og i Benedictus-satsen skrev han ferdig den store solokvartetten. Men også her er det mangler: Fra Credo-arien foreligger kun selve sangsoloen, og de firstemte dobbelkorene i Sanctus og Hosanna ble bare delvis fullført. Siste del av Credo og hele Agnus Dei mangler.
I 1783 skrev Mozart et brev til sin far hvor han forteller om «halvparten av en messe…som stadig ligger her håpefull». Det er meget mulig at det var c-mollmessen han siktet til. Forskjellige omstendigheter gjorde at dette arbeidet aldri kom i gang igjen. Kanskje er det et symptom på at Mozart var mer en teaterets, klaverets og etter hvert også frimurerlogens mann, enn en kirkens mann. På den annen side, det vi faktisk har fra hans hånd og som ble fullført, er direkte mesterlig. Bare legg merke til åpningen: En dempet, mystisk og fallende c-molltreklang i strykerne svares med en stigende treklang av koret, og skaper en nesten symmetrisk effekt. Musikken spenner fra den lange og inderlig vakre sopransoloen i Kyrie, til den himmelropende Gloria, og den nesten vektløse mezzosoloen i Laudamus te. Barokke punkteringer og dramatiske akkorder setter farge på Gratias agimus tibi og Qui tollis, noe som kan være et nikk til Händels Messias. Det intenst pågående og dramatiske i Domine Deus har aner hos Bach, mens den majestetiske Credo, med sine fanfarer og dialog mellom kor og orkester, må være en av de mest utadvendte trosbekjennelsene noensinne. Sanctus står fjellstøtt i sin lovprising av jorden, som er fylt av Hans herlighet. Til slutt skaper de polyfone linjene, hvor vi feirer Han som kommer i Herrens navn, en feststemt og høytidelig avrunding på et ufullendt verk.
Tekst: Frode Skag Storheim
Bildet: Sopran Julie Roset, foto: David Noles