Konsertprogram: Tsjaikovskijs fiolinkonsert med Johan Dalene
Torsdag 6. februar kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Osmo Vänskä dirigent
Johan Dalene fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Lotta Wennäkoski (1970)
Flounce (5’)
Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Konsert for fiolin og orkester i D-dur, op. 35 (34’)
Allegro moderato
Canzonetta: Andante
Finale: Allegro vivacissimo
Johan Dalene, solist
Pause
Sergej Prokofiev (1891-1953)
Symfoni nr. 6 i ess-moll, op. 111 (43’)
Allegro moderato
Largo
Vivace
OM DE MEDVIRKENDE
OSMO VÄNSKÄ (foto: Joel Larson) kommer fra Finland og har en lang og innholdsrik dirigentkarriere bak seg. Han har vært sjefdirigent for Minnesota-orkesteret i USA, Seoul Philharmonic i Sør-Korea, Islands Symfoniorkester og Lahti-orkesteret i sitt hjemland. Han er internasjonalt anerkjent for sine overbevisende tolkninger av repertoar fra en ulike epoker, samt sin energiske tilstedeværelse på dirigentpodiet.
Vänskä ledet Minnesota-orkesteret på fem store turneer til Europa, en unik turné til Cuba i 2015 og en banebrytende turné til Sær-Afrika i forbindelse med en feiring av Nelson Mandela. Vänskä dirigerer jevnlig orkestre som Cleveland Orchestra, Chicago Symphony Orchestra, London Philharmonic Orchestra, Orchestre de Paris og Deutsches Sinfonie-Orchester Berlin. Han har ledet en rekke prisbelønnede innspillinger på plateselskapet BIS, deriblant en pågående serie med Mahlers symfonier samt komplettinnspillinger av Beethovens og Sibelius’ symfonier.
Vänskä studerte direksjon ved Sibelius-akademiet i Helsinki, men begynte sin musikalske karriere som klarinettist i Helsinki Filharmoniske Orkester. Han har vunnet en rekke priser og er tildelt flere æresposisjoner og doktorater. Musikal America kåret han i 2005 til årets dirigent og den tyske kritikerforeningen tildelte han sin årlige pris i 2013. Vänskä har tidligere dirigert Bergen Filharmoniske Orkester.
JOHAN DALENE (foto: Mats Bäcker) er født i 2000 og begynte å spille fiolin som fireåring. Kun tre år senere hadde han sin debutkonsert med Norrköping symfoniorkester. Norsk-svenske Dalene har vunnet første pris i Carl Nielsen internasjonale fiolinkonkurranse i Odense (2019), og han har også vunnet førsteplass i en rekke andre internasjonale konkurranser, inkludert The Thomas and Evon Cooper International Violin Competition, der han fremførte Tsjajkovskijs fiolinkonsert med The Cleveland Orchestra.
I 2022 kåret bladet Gramophone han til Young Artist of the Year, og i 2019 ble han tildelt Den norske solistpris på en konsert med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Dalene har allerede spilt inn flere cder for selskapet BIS, deriblant Tsjaikovskijs, Barbers, Sibelius’ og Nielsens fiolinkonserter. Innspillingen av Nielsen og Sibelius, med John Storgårds og Stockholmsfilharmonien, ble plukket ut som Editor’s Choice av Gramophone.
Johan Dalene spiller på en Antonio Stradivari, generøst utlånt fra Anders Sveaas’ Allmennyttige Fond.
OM PROGRAMMET
Drivkraft
Ordet flounce kan bety flere ting: Fra stoff som er sydd i folder for å gi et luftig uttrykk, til det å være utålmodig – gjerne med et underliggende raseri.
Nettopp denne variasjonen i språklig uttrykk var det som fascinerte og inspirerte den finske komponisten, Lotta Wennäkoski, da hun i 2017 skrev dette verket på bestilling fra BBC Radio 3. Hun sier selv at hun har forsøkt å kombinere en energisk puls med følelsen av rom i orkestreringen, for derigjennom å skape spennende motsetninger i komposisjonen.
Med hjertet på ermet
Etter å ha skrevet den første klaverkonserten, balletten Svanesjøen og den fjerde symfonien er det en ganske annen Tsjaikovskij vi møter i fiolinkonserten fra 1878.
Den er mer intim, lyrisk og ikke minst hører vi hint av forførende middelhavsrytmer.
Sommeren 1877 inngikk Tsjaikovskij ekteskap med Antonina Miljukova. Skjønt, det hele var noe av et skalkeskjul. Hun hadde studert på konservatoriet i Moskva, og sendte flere hengivne brev til Tsjaikovskij. Smigret og forledet av denne oppmerksomheten fridde han til henne, trolig for å dekke over ryktene om at han var homofil. Det hele ble en katastrofe, og han innså at han måtte vekk fra henne for enhver pris. Med penger fra sin søkkrike velgjører, Nadezhda von Meck, begynte en omflakkende tilværelse på kontinentet mellom byer som Paris, Roma, Venezia, Berlin, Wien og Firenze, før han endelig slo seg til ro en periode ved Genfersjøen i Sveits.
Her var han sammen med fiolinisten og den tidligere studenten, Iosef Kotek. De to fant tonen på flere plan, og Tsjaikovskij skriver til von Meck at «jeg er forelsket, som jeg aldri noensinne før har vært det.» Da er det heller ikke så rart at denne konserten er så inderlig og ærlig romantisk, eller som den store fiolinist, Itzhak Perlman, sier det: «Her har Tsjaikovskij hjertet på ermet.»
Den første satsen er melodisk besnærende med sine vakre hoved- og sidetema. Den er mer eller mindre skrevet i sonatesatsform, og har en innledning og coda i tillegg til eksposisjon, gjennomføring og reprise. I tillegg er det elementer av tema med variasjoner bygget inn i den.
Sats nummer to, Canzonetta, åpner med, som tittelen antyder, en korallignende melodi. Lavmælte treblåsere setter en rustikk tone, og når solisten sniker seg inn er det sentimentale etablert. Tchaikovsky trengte åpenbart å komme seg bort fra sitt ekteskap, men her hører vi at han savnet sitt Russland.
Finalen sprudler av livsglede og virtuoseri, og den russiske koloritt er svært fremtredende i de dansbare og spretne rytmene. Stedvis legger Tsjaikovskij inn rolige lyriske parti hvor solist og orkester, så vel som publikum, får noen hvileskjær og sjansen til å trekke et lettelsens sukk eller to. Uansett er det aldri noen tvil om at denne konserten skal avsluttes med klassisk grandios bravur, og i det avrundende coda formelig springer musikken av gårde i vill befriende livslyst.
Symfonisk uro fra den kalde krigen
Det er noe mørkt og urolig ved åpningen av Prokofievs 6. symfoni. De spisse, mutede trompetene er som illevarslende signaler, og verkets toneart, ess-moll, er uvanlig i litteraturen. Verket ble urframført i 1947, i etterkrigstidens Stalin-velde, og trass i sin temmelig klare vestlige forankring ble det i starten tatt godt imot av Sovjets kulturkommissærer.
Prokofiev hadde hatt en mangslungen karriere: Fra gjennombrudd i Russland til han i 1918 dro til USA og senere til Paris for å søke lykken, og deretter returnerte til sitt moderland i 1932. Da var tsarriket borte, og Sovjetunionen et faktum.
Stalin skulle etter hvert utøve streng sensur for hva som var akseptert kunst og ikke, og trass i at Prokofievs 6. symfoni ble hyllet, også av pressen, til å begynne med, skulle dette endre seg. Komponisten ble sågar anklaget for å ha skrevet musikk som var «anti-sovjetisk.»
Symfoniens 1. sats er urolig, og forblir urolig. Den er ikke blant Prokofievs mest krasse hva angår tonalitet, men de dunkle og elegiske melodiene er heller ingen idyllisk propaganda for det sosialistiske regimet.
Verkets midtsats åpner med et skjærende smerterop som får oss til å tenke på hans musikk til Shakespeares Romeo og Julie. Mellomdelen i denne satsen, med tempoangivelse largo, byr vel å merke på en viss oppløsning av spenningene.
I finalen er vi nesten over i en annen verden. Moll er blitt til dur, et freidig rytmisk driv gir musikken en befriende retning og besluttsomhet, og anført av klarinetten er det ikke til å komme fra at det er visse paralleller til Peter og ulven her.
Mot slutten av satsen roes tempoet ned, og vi får sågar dramatiske utbrudd som leder tankene tilbake til 1. og 2. sats. Musikken driver så marsjerende videre, og selv om Prokofiev avslutter med en brå Ess-durakkord, etterlater symfonien oss likevel med noe uforløst og urolig.
Tekst: Frode Skag Storheim