Konsertprogram: Tsjaikovskijs Pathetique
Torsdag 14. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Maxim Emelyanychev dirigent
Christian Tetzlaff fiolin
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Edward Elgar (1857-1934)
Konsert for fiolin og orkester i h-moll, op. 61 (45’)
Allegro
Andante
Allegro molto
Christian Tetzlaff solist
Pause
Peter Tsjaikovskij (1840-1893)
Symfoni nr. 6 i h-moll, op. 74 «Pathetique» (45’)
Adagio – allegro non troppo
Allegro con grazia
Allegro molto vivace
Adagio lamentoso
OM DE MEDVIRKENDE
MAXIM EMELYANYCHEV (foto: Andrej Grilc) er hoveddirigent for det skotske kammerorkester, sjefdirigent for Il Pomo d’Oro (fra 2013), og fra sesong 25/26 første gjestedirigent for det svenske radiosymfoniorkesteret.
Emelyanychev (1988) kommer fra Nizhny Novgorod i Russland, hvor han fikk sin første musikkundervisning i piano og direksjon. Senere studerte han direksjon med Gennady Rozhdestvensky ved Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva. Han debuterte som dirigent da han var tolv år gammel, og ble allerede da invitert til å dirigere andre orkestre. Emelyanychev har ledet en rekke prisbelønte innspillinger. Med Il Pomo d’Oro ledet han innspillingen In war and Peace, Harmony through Music med Joyce DiDonato, som vant Gramophone Award 2017. Et annet prisvinnende Prosjekt er Händels opera Agrippina, som vant Gramophone Opera Award i 2020.
Han har også ledet flere innspillinger med det skotske kammerorkesteret, blant annet symfonier av Schubert og Mendelssohn. Med Il Pomo d’Oro kommer Mozarts komplette symfonier, og de første utgivelsene har fått fantastisk mottakelse. Han dirigerer jevnlig orkestre som Concertgebouw, Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Royal Liverpool Philharmonic og Berlinfilharmonikerne.
CHRISTIAN TETZLAFF (foto: Giorgia Bertazzi) er en av de mest etterspurte fiolinsolistene i dag. Han spiller et bredt repertoar og er like komfortabel i både det klassiske, romantiske og samtidige repertoaret. I inneværende sesong (2024-25) er han Focus Artist ved Rheingau-festivalen og Artist-in-Residence ved Kammerakademie Potsdam.
Tetzlaff er også kjent for å hente fram glemte mesterverk, slik som Joseph Joachims fiolinkonsert, samtidig som han framfører nye verk, for eksempel Jörg Widmanns fiolinkonsert fra 2013. Tetzlaff har gitt ut flere prisvinnende cder, som Bartóks fiolinkonserter som ble belønnet med Gramophone Classical Music Award og hans innspilling av Beethovens og Sibelius’ fiolinkonserter som ble kåret til månedens utgivelse av Gramophone.
Han spiller også kammermusikk, og etablerte Tetzlaff Quartett i 1994. Tetzlaff er særlig kjent for sine innovative kammermusikkprosjekter og framføringer av Bachs solorepertoar. Han spiller på en fiolin laget av Peter Greiner og underviser i dag ved Kronberg Akademie ved Frankfurt.
OM PROGRAMMET
Tsjaikovskijs Pathetique
«Jeg er for tiden oppslukt av arbeidet med mitt nye verk… det er vanskelig å løsrive seg fra det. Jeg tror dette kommer til å bli det beste jeg har laget,» skrev Peter Tsjaikovskij til sin bror Modest, og siktet til arbeidet med sin 6. symfoni.
Han dirigerte selv urframføringen av den bare dager før han døde, og komponistkollega Nikolai Rimskij-Korsakov, som overvar premieren, spurte ham om symfonien hadde et programmatisk innhold. Til dette svarte Tsjaikovskij ja – men han ville ikke røpe noe om hva dette innholdet var.
Legg så til at Tsjaikovskij døde bare dager etter urfremføringen, og vips har historien rikelig med romantisk materiale å spekulere i: Var symfonien en illevarslende svanesang? Er det en sorg fra en mann som har måttet undertrykke sin legning, og som følte han ikke ble sett og verdsatt som kunstner? Er sistesatsens langsomt hendøende avslutning et omen?
Vi mennesker har kanskje en iboende trang til å forklare enkelte mesterverk ut fra biografiske hensyn. Da passer det å se for seg den lidende kunstner, der han setter seg ned for å skrive det han vet er hans siste og avgjørende verk – hans postulat, musikalske arv og testamente.
Skjønt, Tsjaikovskij kunne da vel ikke vite at han kom til å drikke kolerainfisert vann en uke etter premieren på sin siste symfoni? Og var det forresten det som skjedde? Tsjaikovskij hadde nylig innledet et forhold til nevøen til en russisk aristokrat. Homofili var forbudt, men Tsjaikovskij var en nasjonal figur øvrigheten ikke turte å røre. Han var også en hardtarbeidende sjel som kjederøykte, hadde høyt alkoholkonsum, og klagde på kontinuerlige hodepiner. Helsen var skral i utgangspunktet.
Og midt i alle myter og spørsmål vi antagelig aldri får et entydig svar på, er det heller et poeng å studere selve musikken, og se på hvilke fantastiske nyvinninger han gjør.
Den langsomme åpningen vokser fram fra dypet, med mørke og sonore røster på let etter tonalitet og melodisk følelse. Adagio-introduksjonen er veldig lang, og vi rives ut av den såre freden av et nesten hjerteskjærende drønn som innleder satsen hurtige del.
I 2. sats møter vi den sjarmante melodikeren Tsjaikovskij. Han som tidligere i livet trillet ut det ene besnærende tema etter det andre i sine balletter, serenader og konserter. Denne haltende valsen i 5/4-takt smiler til oss av barnlig naivitet, men det er likevel noe modent og reflektert over den, som en eldre herre som forteller eventyr: Historien er forståelig for barneører, men berettes av en mann med alderdommens innsikt.
Marsjen i tredje sats bryter totalt med de foregående. Selv den smilende 2. satsen er å regne som innadvendt og hjemlig i forhold til denne briljante marsjen, som definitivt har et anstrøk av parade og fest. Satsens coda er noe av det mest utadvendte han noensinne komponerte, og det er ikke til å undres over at mang et konsertpublikum har brutt ut i spontan applaus ved satsens slutt.
Og hvordan i all verden skal man følge opp noe slikt? En finale i en symfoni er jo tradisjonelt nettopp slik vi nettopp har hørt: Hurtig, festlig og full av dynamisk liv.
Hvordan kan man endre på dette? Jo, ved å la musikken vende tilbake til der den kom fra: Dypet.
Siste sats er påfallende. De klagende strykerne i åpningen, som svares av blåsere, og med fagotten som gradvis forsvinner ned i mørket – og her vil Tsjaikovskij ha ikke mindre enn seks p-er: pianissississimo.
Melodiene og basslinjene preges av nedadgående bevegelser. Fra affektlæren i barokken vet vi at nedadgående bevegelser = resignasjon, nederlag og til og med død.
Er dette da en musikalsk død?
Kanskje. En musikalsk hjerterytme høres i alle fall flere ganger gjennom satsen: Bam-bamm, bam-bamm, bam-bamm.»
Men det vi definitivt kan si med sikkerhet, er at måten Tsjaikovskij strekker og strekker i tiden, er med på å berede grunnen for både Mahler og Sibelius.
De siste taktenes stadige morendo er så langsomme og sarte at den klingende musikk og øredøvende stillhet på et punkt smelter sammen til ett.
Kanskje ikke så rart da at Tsjaikovskij mente dette var det beste han hadde skrevet.
Fra den modne Elgar
Edward Elgar var glad i koder, og det er ikke bare i hans Enigmavariasjoner at dette er tydelig. I kveldens verk, som er den første solokonserten han skrev som moden tonekunstner, er det en inskripsjon på tittelsiden av originalmanuskriptet: «Aqui esta encerrada el alma de…» som betyr «Heri ligger sjelen til…»
Dette sitatet hadde han funnet i forordet til en roman som heter Gil Blas, skrevet av forfatteren Alain-René Lesage (1668-1747). I den boken står setningen på gravsteinen til en poet, mens Elgar har utelatt navnet i sin versjon. At en slik gåtefull gest avstedkom spekulasjoner, er fullt forståelig.
Det var virtuosen Fritz Kreisler som bestilte konserten av Elgar. Komponeringen begynte i 1909, og da Kreisler fikk se partituret i juli 1910, utbrøt han: «Den vil ryste Queen’s Hall!» Ryktet gikk om at Elgar hadde et mesterverk i kjømda, og orkestrene i London kjempet om retten til å urframføre det. I november 1910 stod Elgar selv på podiet da Philharmonic Society fikk æren av å fremføre det for første gang, og Kreisler var selvsagt solist. Han uttalte at «konserten muligens er den vanskeligste av alle hva angår utholdenhet.» Teknisk er den svært krevende, samtidig som verkets poetiske ånd alltid må ivaretas.
Elgar hadde antagelig Brahms og Bruch sine konserter som modell for sin, og han sa selv om verket at «det er bra. Forferdelig følelsesladet! For følelsesladet, men jeg elsker det!»
Konsertens førstesats er i tradisjonell sonatesatsform, men Elgar holder seg ikke bare til et hoved- og sidetema. Hele seks forskjellige tema introduseres for oss før fiolinen gjør sin entré. Elgar lar fiolinen skinne som den romantisk-heroiske helten.
2. sats er langt mer fredelig i karakteren, og selv om denne også har dramatiske utbrudd er det likevel noe mer åpent og luftig over den.
Finalen starter med å kaste solisten rett ut i virtuose dobbelgrepspassasjer, og tema fra de to foregående satsene gjenintroduseres. Blant dem er det såkalte «Windflower-temaet.» Windflower er kallenavnet han hadde på en dame som het Alice Stuart-Wortley. Hun var datter av en britisk maler, og det har vært spekulert i om ikke det er hennes sjel som ligger i dette verket.
Satsen rundes av med en spennende kadens, hvor orkesteret akkompagnerer, hvilket er nokså uvanlig. Fra en langsom og utholdt innledning vokser virtuoseriet og fyker av gårde, mens strykerne spiller spretne pizzicati under.
En kort coda avslutter verket, og tonene flommer som fra en elv ut i det store og åpne havet.
Tekst: Frode Skag Storheim