BFUng 10 år – Vårofferet
Fredag 22. november kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Fabien Gabel dirigent
Nikolaj Szeps-Znaider fiolin
Edvard Grieg Ungdomskor
Sangstudenter fra Griegakademiet
Live de Lange dirigent
PROGRAM
Anton Bruckner (1824-1896)
To motetter for a cappella kor:
Locus Iste (3’)
Virga Jesse (3’)
Max Bruch (1838-1920)
Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i g-moll, op. 26 (24’)
Vorspiel (Allegro moderato)
Adagio
Finale (Allegro energico)
Nikolaj Szeps-Znaider solist
Pause
Igor Stravinsky (1882-1971)
Vårofferet (1947) (33’)
I. Jordens tilbedelse - dag
Forspill - Vårens bebudelse - Ynglingedans - Bortførelsens lek - Vårlig runddans -
Klanenes kappestrid - Den vises prosesjon - Jordens tilbedelse - Jordens dans
II. Offeret - natt
Forspill - Pikenes mystiske sirkler - Forherligelse av den utvalgte -
Forfedrenes ånder manes fram - Rituell dans - Offerdans
OM DE MEDVIRKENDE
FABIEN GABEL (f. 1975) kommer fra Frankrike og begynte å spille trompet som seksåring. I 2025 overtar han som musikksjef for Tonkünstler-Orchester Niederösterreich. Gabel har spilt i flere orkestre i Paris før han startet studier i direksjon med Bernard Haitink, Sir Colin Davis og Paavo Järvi.
Gabel har hatt en sensasjonell fremgang siden han tidlig på 2000-tallet slo gjennom med franske orkestre og ble assistentdirigent ved London Symphony Orchestra i perioden 2004-2006. Fra 2012 til 2021 var han kunstnerisk leder for Québec Symphony Orchestra og for Orchestra Francais des Jeunes (2017-2021). Han samarbeider jevnlig med orkestre som London Symphony Orchestra, NDR Elbphilharmonie Orchester, Orchester de Paris, Tonkünstler-Orchester, The Cleveland Orchestra og Seoul Philharmonic Orchestra.
NIKOLAJ SZEPS-ZNAIDER (foto: Lars Gundersen) er en internasjonalt anerkjent fiolinist og dirigent.
Han er i dag musikksjef ved Orchestre National de Lyon. Som dirigent samarbeider han med flere av de store internasjonalt anerkjente orkestrene, som for eksempel New York Philharmonic og Chicago Symphony Orchestra. Szeps-Znaider dirigerer også opera, og gjorde en kritikerrost debut ved Dresden Semperoper for noen år siden. Han har nå også gjestet Den kongelige opera i København og operahuset i Zürich. Samtidig opprettholder han sin posisjon som en ledende fiolinist.
I inneværende sesong er han solist med blant annet London Philharmonic Orchestra og Leipzig Gewandhaus. Szeps-Znaider har medvirket på en rekke innspillinger, deriblant alle Mozarts fiolinkonserter med London Symphony Orchestra, Carl Nielsens fiolinkonsert med Alan Gilbert og New York Philharmonic samt prisvinnende utgivelser av Brahms’ og Korngolds fiolinkonserter med Valery Gergiev og Wienfilharmonikerne.
Han er opptatt av talentutvikling og er president for Nielsen-konkurransen som finner sted hvert tredje år i Odense. Han spiller på en Kreisler Guarnerius del Gesu 1741, som lånes ut til han fra flere fond – VELUX-stiftelsen, Villum Fonden og Knud Højgaard Foundation.
OM PROGRAMMET
Motetter fra jubilanten
Det er 200 år siden Anton Bruckner ble født, og selv om vi nok først og fremst forbinder ham med sine ni symfonier, skrev han også en rekke sakrale verk for kor. Som en hengiven katolikk og organist var det naturlig for ham å vende sitt blikk mot latinske kirketekster som kunne tonesettes. Locus iste ble komponert i 1869, og første verselinje lyder «Locus iste a Deo factus est» - Dette sted ble skapt av Gud.
Virga Jesse er fra 1885, og teksten omhandler Jesse, eller Isai, far til Kong David og Jesu stamfar. Derfra skriver det språklige bildet seg om at Jesus stammer fra Isais stubbe eller Jesse rot. Sistnevnte kjenner vi fra en kjær julesalme: «Det hev ei rosa sprunge ut av ei rot so grann. Som federne hev sunge: Av Jesse rot ho rann.»
Romantisk favoritt
Max Bruch traff blink så det sang etter med sin første fiolinkonsert, og trass i at han skrev to til, er det den første som stadig fremføres. Slik var det også i hans egen levetid, og til sin forlegger Simrock skrev han at «jeg orker ikke å høre den lenger. Kan ikke noen snart spille de andre konsertene mine? De er like gode, om ikke bedre!»
Man kan saktens forstå Bruch på én måte, for han ble noe av en «one hit wonder.» Skjønt, hans opusliste skulle ikke tilsi dette, for med en ouvre på nesten hundre verk utgitt i sin levetid samt en rekke posthume mangler det ikke på musikk. Han skrev blant annet fire operaer, tre symfonier, tre fiolinkonserter, en konsert for to piano og orkester, suiter og serenader.
I tillegg strømmet det korverk, lieder, klaverstykker og en rekker kammerverk. Men likevel, om vi ser bort fra stykket Kol Nidrei for cello og orkester, er det hans første fiolinkonsert som er blitt stående.
Når det er sagt, er det slett ikke rart at dette verket slo så godt an. Det har dette litt udefinerbare «noe» som bergtar stadig nye generasjoner av lyttere – og utøvere. Men ikke minst hjalp det at Joseph Joachim, en av datidens ledende fiolinister, trykket konserten til sitt bryst og skrøt av den. Han skal ha satt den høyere enn både Beethoven, Brahms og Mendelssohn sine konserter, og det sier litt.
Bruchs første fiolinkonsert ble fullført i 1866, og 1. sats bærer tittelen Vorspiel. Til å være førstesats i en romantisk konsert er den påfallende kort, men er likevel spekket med vakre melodier, melankolske harmonier og et lidenskapelig, nesten forførende driv.
Med en slik åpning må det selvsagt komme en rolig andresats, og for en sats det er! Det er så besnærende vakkert når den kryper ut av ingenting, og solisten utfolder seg over orkesterets milde akkompagnement.
I finalen får vi en skikkelig flørtende og forførerisk dans, hvor Bruch har hentet inspirasjon fra sigøynermusikk. Det virtuose får fritt spillerom, og mot slutten er det en helt uimotståelig accelerando som fører an mot en briljant avslutning.
Og så får det bare være at Max Bruch følte på en viss sårhet over at ingen av hans andre verk oppnådde samme suksess. For tross alt, han skrev i alle fall en av tidenes mest spilte fiolinkonserter.
En skillelinje i musikkhistorien
Det er ikke til å komme fra at enkelte verk i musikkhistorien er mer epokegjørende enn andre. Da Beethoven fikk den klassisistiske verden til å skjelve med sin Eroicasymfoni uttalte Joseph Haydn at «ingenting blir det samme etter dette.» Det samme kan med rette sies om Igor Stravinskys ballett Vårofferet, som skapte furore fra første stund.
I musikkhistorien lærer vi at rundt 1910 var det begynt å utkrystallisere seg en uunngåelig estetisk fundert debatt som gjerne kalles tonalitetskrisen. Enkelt forklart gikk dette ut på at mange mente at den tonale musikken, altså den som er bygget på dur- og mollakkorder, i praksis hadde utspilt sin rolle. Denne type tonalitet vokste for alvor fram i renessansen, og man kan forstå de som mente at 500 år med samme musikalske språk får være nok: «Nå må vi prøve noe nytt, dere.»
Løsningene var flere. Arnold Schönberg begynte først med sin pantonalitet, altså at musikken i praksis inneholdt alle toneartene, før han lanserte sine idéer om 12-tonemusikk, og tonaliteten slik vi kjente den, ble oppløst. Bela Bartok gikk veien om folkemusikken: Istedenfor å tilpasse folkemusikken til kunstmusikken, slik man hadde gjort store deler av 1800-tallet, ville han la folkemusikken ligge i bunnen, og bygge kunstmusikken oppå.
Stravinskys løsning handlet kort fortalt om at han brukte virkemidler som ostinat, altså gjentagende rytmiske mønstre; clusterakkorder, som er tette harmonier med sterkt dissonerende intervall, samt sentraltoner. Dette er gjennomgående toner som ligger der store deler av tiden, og skaper en slags tonal livbøye for ørene våre.
Vårofferet, eller Le Sacre du printemps, er en av flere balletter som Stravinsky skrev for koreografen Sergei Diaghilevs kompani Ballets Russes. Trass i navnet, opptrådte de aldri i Russland.
Før Vårofferet hadde Stravinsky skrevet to verk for dem: Ildfuglen i 1910 og Petrusjka i 1911. Begge verkene bygger på fortellinger fra russisk folklore, noe også Vårofferet gjør. Likevel skiller sistnevnte seg radikalt ut som et mye mer moderne verk, og mottagelsen ble deretter.
Urframføringen skjedde på Théâtre des Champs-Élysées i Paris den 29. mai 1913, og her er det verdt å nevne at da publikum i den franske hovedstaden den gang gikk for å se ballett, ja da forventet de å få servert vakker og grasiøs dans med dertilhørende musikk, gjerne i lekre formsydde kostymer.
Vårofferet bød ikke på noen av delene. Stykket handler om hedenske urfolk som utfører sitt årlige offer til våren, hvor en ung jomfru danser seg selv til døde.
Et slikt plot måtte nødvendigvis ha en djerv og rå musikk for i det hele tatt å kunne fungere, og det hadde Stravinsky skapt. Men for det parisiske publikum rant begeret over da danserne, med sine lange fletter og kostymer inspirert av gamle folkedrakter, entret scenen. Hva var dette for slags barbarisk ikonoklasme?
Musikkens makabre energi, skarpe harmonier og uvanlige rytmer var én ting, men denne redselsfulle dødsdansen de så utspille seg på scenen kunne da umulig kalles ballett?
Det oppstod kaos i salen. Folk sloss, og politiet måtte tilkalles.
Ganske raskt spredte nyhetene seg ute i verden om dette nye verket av Stravinsky som var så provokativt at lovens lange arm måtte bryte inn for å roe gemyttene. Stravinsky kunne egentlig ikke håpt på bedre reklame.
Og i dag, 111 år senere, klinger hans musikkhistoriske milepæl fortsatt ungdommelig friskt – helt perfekt for en vital 10-årsjubilant fra Bergen!
Tekst: Frode Skag Storheim