Konsertprogram: Tour de France
Torsdag 3. oktober kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE OG PROGRAM
Anja Bihlmaier dirigent
Mao Fujita piano
Bergen Filharmoniske Orkester
Louise Farrenc (1804-1875)
Ouverture nr. 2 i Ess-dur, op. 24 (12’)
Camille Saint-Saëns (1835-1921)
Konsert for piano og orkester nr. 2 i g-moll, op. 22 (23’)
Andante sostenuto
Allegro scherzando
Presto
Mao Fujita solist
Pause (25')
Hector Berlioz (1803-1869)
Symphonie fantastique, op. 14 (49’)
Drømmer og lidenskaper: Largo – Allegro agitato e appassionato assai
Et ball: Valse, allegro non troppo
På landet: Adagio
Marsj til skafottet: Allegretto non troppo
Heksesabatt: Larghetto – Allegro
ANJA BIHLMAIER (foto: Marco Borggreve) kommer fra Tyskland og er sjefdirigent for Residentie Orkest i Nederland (siden 2021). Hun er fra september 2024 første gjestedirigent for BBC Philharmonic i Manchester.
Bihlmaier studerte med Scott Sandmeier ved Hochschule für Musik i Freiburg, og fikk så et stipend som gjorde det mulig for henne å studere med Dennis Russel og Jorge Rotter ved Salzburg Mozarteum. Hun ble så tatt opp ved det tyske dirigentforum. I inneværende sesong dirigerer hun blant annet NDR Elbphilharmonie, WDR Köln, Göteborgs Symfoniker og det svenske radiosymfoniorkesteret.
Sommeren 2025 vil hun dirigere ved Staatsoper Berlin. Bihlmaier dirigerte første gang på BBC Proms i 2023, og var tilbake allerede sommeren 2024. Blant andre orkestre hun har dirigert, kan nevnes London Philharmonic, Wiener Symphoniker og National Symphony Orchestra Washington. Hun har et bredt repertoar som går fra Haydn, via Strauss og Mahler, til Unsuk Chin. Bihlmaier har også rik erfaring fra opera.
MAO FUJITA (foto: Dovile Sermokas) kommer fra Japan, begynte å spille piano som treåring, og studerte ved Tokyo College of Music. Han vant sin første internasjonale pris i 2010, og har siden vunnet en rekke priser, inklusive sølvmedalje i den berømte Tsjaikovskij-konkurransen i 2019.
25-åringen har allerede vært solist med flere internasjonalt anerkjente orkestre, som for eksempel Concertgebouw, Gewandhaus Orchester, Los Angeles Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra og Orchestre Philharmonique de Monte Carlo. Blant dirigenter han har samarbeidet med kan nevnes Andris Nelsons, Marek Janowski, Riccardo Chailly og Vasily Petrenko. Fujita har en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Sony, og hans debutalbum med Mozarts klaversonater ble lansert i 2022.
OM PROGRAMMET
Fransk lekenhet
Kvinnelig pionér
Louise Farrenc: Konsertpianist, komponist og pianoprofessor ved Paris-konservatoriet i 31 år. Gjennom store deler av 1800-tallet var hun en viktig figur i det franske musikkliv, men da først og fremst som pianist. Det er først i de senere år, i takt med nysgjerrigheten på kvinnelige komponister og kunstnere generelt, at hun har fått større oppmerksomhet. Dette er også helt fortjent, for i sin levetid ble hennes verk, med sin brilliante orkestreringskunst, hyllet av Hector Berlioz.
Hennes to overtyrer fra 1834 var høyst trolig tenkt som forspill til operaer som aldri ble skrevet. Stilmessig kan hennes musikk plasseres i et tidligromantisk klima, med klare røtter i tysk-klassisistiske etterdønninger. Hennes pianolærere var Cecile Soria, som hadde studert med Muzio Clementi, og Ignaz Moscheles som var elev av Salieri. I komposisjon hadde hun Anton Reicha, en disippel av Johann Nepomuk Hummel, som igjen hadde vært Mozarts elev. Kort sagt: Hun fikk solid skolering, og lærte håndverket til fingerspissene.
Overtyren vi hører starter i et dramatisk mollandskap, men det mer lystige og utadvendte tar etter hvert over for de skarpe og tunge punkteringene. Lekre, lyriske parti veksler med større utbrudd, og det orkestrale mesterskapet er i høysetet. Og for de som nå tenker at «jeg vil høre mer av denne «franske Clara Schumann,» så kan hennes tre symfonier og kammermusikken varmt anbefales!
Fransk med tyske impulser
Camille Saint-Saens’ kunstneriske virke står kanskje litt på siden av det vi ellers forbinder med andre halvdel av 1800-tallet i Frankrike. Dette skyldes nok flere ting. For det første er han en av de mest «tyske» av de franske komponistene. Han skrev symfonier og konserter, og behersket de klassisistiske formene – som tross alt hadde en sterk tysk forankring. I tillegg skrev han fuger, og var en mester ved orgelet (Liszt kalte ham datidens største organist). Hans oppvekst som vidunderbarn frambragte komposisjoner allerede ved 2-3 års alderen, og fra ungdomsårene fortelles det at hans partytrick nr. 1 ved de parisiske salonger var å spille en hvilken som helst av Beethovens 32 klaversonater fra hukommelsen.
Kanskje led han av allsidighetens forbannelse, eller kanskje passet han ikke inn i de A4-rammene som både samtiden og ettertiden har tegnet opp: Hans verk har ikke den impresjonistiske luftigheten og fargene til Debussy, og ikke de store linjene til Brahms. Virtuos organist, ja, men ingen Widor-symfoniker. Han har heller ikke Cesar Franck sitt alvor eller Fauré sin nøkternhet. Så hva er han? Og hvordan kan vi kjenne ham igjen?
Camille Saint-Saens var enormt virtuos, og veldig leken. Og han kunne kunsten å skrive gode melodier: Ta finalen i symfoni nr. 3, bedre kjent som orgelsymfonien. Den sikrer ham en plass i parnasset til evig tid.
Han hadde enormt stilmessig overskudd, og evnet å integrere musikalske impulser fra mange hold. Nettopp det er gjeldende for klaverkonsert nr. 2 også.
Sitatet om at «den starter med Bach og slutter med Offenbach» er velkjent, men det er likevel flere lag i dette. For oppbygningen er temmelig genial: Istedenfor det klassiske hurtig-langsom-hurtig-skjemaet vi kjenner, begynner han med en moderat og ganske dramatisk 1. sats, går videre med en aldeles hysterisk vittig scherzo, til den virtuose tarantellen til slutt. Og ja, finalen har absolutt et visst Offenbach-propellpreg over seg, men tankene kan vel så gjerne gå til Mendelssohns italienske symfoni, med sin avsluttende saltarello.
Åpningen av konserten minner absolutt om Bach: De improvisatoriske gestene plukker opp tråden fra en orgelfantasi eller en cembalotoccata. Og selv om 1. sats har sine dramatiske utbrudd, er det innadvendte, dels resitativiske og improvisatoriske de førende ingredienser.
2. sats er veldig leken, og har en melodisk vakker snert. Her står også det virtuose i høysetet, og de springende løp og kaskader svares av fløyter og pauker – ofte i pianissimo. Og denne tette interaksjonen er typisk for den «symfoniske konserten» som Saint-Saens her prøvde å skape – i motsetning til verk av typen «concerto brillante» som var førende i Frankrike på 1860-tallet.
Finalen feier av gårde i tempo presto (svært hurtig) med kaskader av løp og oktaver som knapt gir solisten noe tidspunkt til å ta igjen pusten.
Banebrytende symfonisk historiefortelling
Når Hector Berlioz skriver sin Symphonie fantastique er det ikke bare enda et verk i det som allerede da var blitt en ganske gammel musikalsk sjanger. Gjennom symfonien, med undertittelen «En episode i en kunsters liv… i fem deler», vil Berlioz at vi skal tenke og føle det samme som ham, og verket er et strålende eksempel på den tidligromantiske tanken om det storslåtte kunstnergeniet som ser horisonter vi andre ikke aner eksisterer.
Helt enkelt var det imidlertid ikke. Vi skriver år 1830, og folk i Frankrike levde enda med revolusjonen og det påfølgende skrekkveldet i minnet. Paris var musikkhovedstad hvor bal canto-opera av blant andre den tyskfødte Meyerbeer var det hippeste på plakatene. Beethoven-kulten begynte å etablere seg, og verk som Eroica-symfonien ble spilt i gode fremførelser, og ellers gikk Rossinis solfylte operaer og salongenes klavermusikk sin seiersgang. Så dukker denne unge og svært ekstroverte Hector Berlioz dukker opp – en legesønn fra Alpene med gitar (!) som hovedinstrument – og prøver å ta Paris med storm. Noen så på ham som et geni, mens andre mente han var en ikonoklast. Hans brudd med konvensjonene, bruk av enorme orkesterbesetninger og nye farger var vulgært effektjageri, mente noen. Andre derimot, så ham som en innovatør.
Når det gjelder Symphonie fantastique, kan man tydelig se at de litterære impulsene tidlig på 1800-tallet var med på å sette sitt preg på Berlioz. 1700-tallets opplysningstid fikk sitt endelikt, og folk søkte vekk fra fornuften og til det mystiske, sublime, overnaturlige – det fantastiske.
Og her er det viktig å fremheve at Berlioz var en litterær person. Hans memoarer er aldeles kostelig lesning, og hører til noen av de fineste kunstnererindringer vi har. Han leste Lord Byron og ikke minst Shakespeare. Franskmennene hadde i stor grad hatt sin egen klassiske, litterære kanon, og for Berlioz var verk som En midtsommernattsdrøm og Romeo og Julie døråpnere til fascinasjonen for det mystiske og overnaturlige.
Symphonie fantastiques inndeling er da også på sett og vis mer likt et skuespill enn en tradisjonell symfoni, siden det har 5 satser (mot 4, som var vanlig). Og Berlioz bruker den såkalte «Idée fixe», en slags forløper til Wagner ledemotiv. Dvs et musikalsk motiv som dukker opp igjen og igjen i verket, men i ulike instrumenter og klanglige forkledninger.
I den første satsen, «Rêverie. Passions», er det en kunstnerskikkelses drømmer og følelser vi presenteres for. Han er i dyp kjærlighetssorg, og ruser seg på opium. Til grunn for dette ligger også en hendelse fra hans egen kjærlighetsliv: I 1827 var det et britisk Shakespeare-gjestespill i Paris, og Berlioz falt pladask for den irske skuespillerinnen Harriet Smithson. De to ble senere gift. Da trer en kvinneskikkelse fram for ham, og vi blir presentert for hans lengsler og følelser. Satsens idée fixe, eller kjærlighetstema, er med hele tiden.
Så følger ballscenen. Kanskje er det sjalusien som våkner når den unge kunstneren forfølger sin flamme inn i ballsalen, og andre kavalerer får geleide henne i dansen?
I tredje sats er vi på landet, og her aner vi en parallell til Beethovens Pastoralsymfoni. To gjetere kaller på hverandre, den ene er plassert utenfor scenen for å illudere avstanden. Mot slutten høres bare den ene, før tordenskrall ulmer i det fjerne.
Den berømte marsjen til skafottet følger i 4. sats. Kunstneren drømmer at han har drept sin kjære, og står utenfor seg selv og opplever sin dødsdom. Like før straffen skal fullbyrdes høres kjærlighetstemaet igjen. Lokker hun på ham?
Finalen, «En sabbatsnatts drøm», er en til tider grotesk dans hvor hekser og monstre er samlet i kunstnerens begravelse. Kjærlighetsmotivet har mistet sin mildhet og ynde, og alt tiltar i makaber villskap. Dommedagshymnen Dies irae siteres, bare for å understreke håpløsheten.
Besetningen bryter klart med datidens symfoniske standard som vi finner hos Beethoven. Berlioz bruker 4 harper, kornetter, 4 fagotter, engelsk horn og såkalte ofikleider. Dette er et messinginstrument som har form som en fagott.
Han var bare 27 da han skrev dette verket, og en mann som bifalt det var Robert Schumann. Han skriver blant annet at «jeg har studert den utallige ganger. Først ble jeg forbauset. Så skremt. Til slutt var jeg stum av beundring.
Tekst: Frode Skag Storheim