Konsertprogram: Dvořáks cellokonsert
Torsdag 19. september kl. 19.30 i Grieghallen
MEDVIRKENDE
Aziz Shokakimov dirigent
Pablo Ferrández cello
Bergen Filharmoniske Orkester
PROGRAM
Antonin Dvořak (1841-1904)
Konsert for cello og orkester i h-moll, op. 104
Allegro
Adagio, ma non troppo
Finale: allegro moderato – andante – allegro vivo
Pablo Ferrández solist
Pause
Sergej Prokofjev (1891-1953)
Symfoni nr. 5 i B-dur, op. 100
Andante
Allegro marcato
Adagio
Allegro giocoso
AZIZ SHOKAKIMOV (foto: Mischa Blank) er musikalsk leder for Strasbourg Filharmoniske Orkester og kunstnerisk leder for Tekfen Filharmoniske Orkester i Tyrkia. I perioden 2015 til 2021 var han kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein. Blant andre orkestre han har dirigert, kan nevnes Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, NDR Elbphilharmonie Orchester, WDR Sinfonieorchester Köln, Orchestre Philharmonique de Radio France, og hr-Sinfonieorchester. In Nord-Amerika har han dirigert symfoniorkestrene I Houston, Toronto og Seattle.
Shokhakimov dirigerer også opera, og i sesong 2022/23 debuterte han ved Opera National de Paris hvor han dirigerte Donizettis Lucia de Lammermoor. I sesongen 2023/24 debuterte han ved Bayerischer Staatsoper med Tsjaikovskijs Spar Dame. Som kapellmester ved Deutsche Oper am Rhein dirigerte han en produksjoner av Madame Butterfly, Salome, Tosca og flere.
Shokhakimov har et nært forhold til festspillene i Salzburg, hvor han blant over hundre kandidater vant den prestisjetunge Salzburg Festival Young Conductors Award i august 2016. I 2019 dirigerte han festspillenes åpningsseremoni med Patricia Kopatjinskaja som solist.
Shokakimov ble født i 1988 i Tasjkent, Uzbekistan. Allerede som trettenåring debuterte han med National Symphony Orchestra of Uzbekistan, da han dirigerte Beethovens symfoni nr.5 og Liszts første pianokonsert. I 2006 ble han sjefdirigent for orkesteret.
PABLO FERRÁNDEZ (foto: Kristian Schuller) kommer fra Madrid og ble født inn i en musikalsk familie i 1991. Som trettenåring begynte han ved den prestisjetunge Escuela Superior de Música Reina Sofía for å studere med Natalia Shakhovskaya. Deretter fullførte han sine studier ved Kronberg Academy med Frans Helmerson og ble student ved Anne-Sophie Mutter Foundation. Ferrández omtales som det nye cello-geniet, ikke minst etter at han ble prisvinner ved den femtende internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen. I dag er han eksklusiv musiker for plateselskapet SONY Classical. Han har allerede spilt inn flere kritikerroste album, og det første ble tildelt den høythengende Opus Klassik Award.
Ferrández har vært solist med en rekke ledende orkestre og dirigenter, som for eksempel Los Angeles Philharmonic, London Philharmonic Orchestra og Bayerischen Rundfunk Orchester. Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Edward Gardner, Manfred Honeck og Myung-whun Chung. Ferrández spiller på en Stradivarius ‘’Archinto’’ 1689, et livslangt lån fra et medlem av Stretton Society.
OM PROGRAMMET
Mesterverk i eksil
Grunnleggeren av The National Conservatory of Music i New York City, Jeannette Thurber, hadde selv studert i Paris, og ville bygge institusjonen i «den nye verden» etter europeisk modell. For å signalisere at satsingen virkelig var reell, trengte de å importere en komponist med både ry og pondus. Valget falt på Anton Dvořák, som høsten 1892 tok med seg kone og barn over dammen for å ta fatt på jobben som leder for konservatoriet. Lønnen som ventet ham, var 40 ganger høyere (!) enn den han hadde hjemme i Praha.
Dvořák kom til New York City midt i en gedigen ekspansjonstid, og byen nærmet seg to millioner innbyggere. Det første Hotel Waldorf-Astoria åpnet sine dører i 1893, samme år som Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden» ble uroppført. Det skjedde i legendariske Carnegie Hall, som ble innviet bare to år tidligere.
Dvořák elsket å reise, og stillingen ved konservatoriet innebar også dirigering, samt mulighet for å oppdage mer enn bare New York som by. Sammen med sin fru og deres seks barn dro han blant annet til den lille byen Spillville i Iowa sommeren 1893, hvor det bodde svært mange tsjekkiske emigranter.
Det ble ikke så mye tid til komponering som Dvořák kanskje hadde håpet på, men den ovennevnte symfoni nr. 9 så dagens lys, det samme gjorde strykekvartetten i F-dur, som fikk tilnavnet «Den amerikanske.»
Men det siste verket han skulle skrive før han satte kursen hjem igjen i 1895 var, overraskende for både ham selv og andre, en cellokonsert.
Dvořák likte godt celloen som orkesterinstrument, men som solistinstrument kom det til kort: «Den klynker i høyden, og knurrer i dybden» sa han. Men da hans kollega ved konservatoriet, Victor Herbert (1859-1924) fikk fremført sin cellokonsert nr. 2 i 1894, gjorde den dypt inntrykk på Dvořák. Herbert sa selv at Dvořáks 9. symfoni hadde vært til stor inspirasjon, og cellokonserten hans går i samme toneart, e-moll. Dvořák hørte konserten igjen dagen etter urframføringen, og ba sågar om å få låne partituret.
Enden på visen, eller skal vi si konserten, ble at Dvořák gikk i gang med å skrive en cellokonsert.
Verket, som vi i kveld hører, ble en stor suksess. Johannes Brahms, som selv hadde skrevet en dobbelkonsert for fiolin og cello, sa selv at «hadde jeg visst at det gikk an å skrive en cellokonsert på denne måten, skulle jeg ha gjort det for lenge siden.»
Dvořák skapte en konsert som, må det kunne hevdes, har en melankolsk tone. Men når det er sagt, melankolien glir aldri over i resignert håpløshet.
1. sats åpner med hovedtemaet i klarinett, og karakteren kan så smått minne om en begravelsesmarsj. Ganske snart tar orkesteret over, og verkets storslagne symfoniske lerret kommer til syne. Satsens sidetema, som høres i hornet, er – ja, kan det bli stort vakrere, egentlig? Celloen gjør så etter hvert sin entré, quasi improvisando.
2. sats åpner stille og fredelig, nok en gang med en uendelig vakker Dvořák-melodi. Det lyrisk-idylliske bretter seg ut, nærmest som en stilt flytende elv, før denne fosser ut i et klimaks. Så siterer Dvořák en av sine egne sanger, «Lasst mich allein» op. 82. Dette er en direkte hilsen til hans svigerinne, Josefina Kaunitzova. Hun likte denne sangen svært godt, og som ung mann var Dvořak forelsket i henne, men endte opp med å gifte seg med søsteren. Josefina ble alvorlig syk etter at Dvořak-familien flyttet til USA, og døde like etter at de returnerte.
Finalens dansbare kvaliteter er kanskje et utslag av bøhmisk hjemlengsel. Her er det også melankoli, men det er like fullt et underliggende håp og en optimisme, bare hør hvordan solisten leker seg!
Satsen siterer igjen «Lasst mich allein,» men denne gangen i dur, som for å understreke optimisme og glede. Så roer satsen seg ned helt ned. Faktisk er det så man lurer på om hele denne storslagne konserten skal svinne hen som et skimmer i horisonten. Men da kommer et nydelig tutti-crescendo, og verket formelig tar til vingene av glede!
«Denne symfonien er kulminasjonen av en lang periode i mitt kreative liv!»
En annen europeer som prøvde lykken i USA, dog noe senere, var Sergei Prokofjev. Og oppsiktsvekkende nok dro han fra Sovjetunionen i 1917 med folkekommissær Anatoly Lunacharskys hele og fulle velsignelse: «Du er revolusjonær i musikken, vi er revolusjonære i livet. Vi burde arbeide sammen, men dersom du ønsker å dra til USA, skal jeg ikke stå i veien for det.»
Det å få luft under vingene på denne måten betød enormt mye for Prokofjev. Han fikk besøke spennende byer, møte nye mennesker, og debuten hans i New York City dro flere engasjementer med seg, blant annet bestillingen av operaen The Love for Three Oranges for et operakompani i Chicago. Skjønt, oppdragsgiver Cleofonte Campanini (1860-1919) ble syk og døde, og oppsetningen ble utsatt. Ting gikk trått, og i frykt for å bli stemplet som en fiasko dro ikke Prokofjev hjem, men satte i stedet kursen for Paris i 1920. Her gjenopptok han kontakten med Sergei Diaghilevs kompani Ballets Russes, og året etter var han tilbake i USA for å dirigere oppførelsen av The Love for Three Oranges. Han fullførte sin tredje pianokonsert, skrev symfoni nr. 2, og på det personlige plan var ting også bedre: Han giftet seg med sin første kone, den spanske sangerinnen Carolina Nemisskaia (1897-1989) i 1923, og de fikk to sønner.
Men så kom mellomkrigstidens krakk og inflasjon, og mulighetene for jevnt tilsig av verkbestillinger var høyst usikre. Dessuten måtte Prokofjev forholde seg til en musikkoffentlighet hvor debatten dreide seg om tonalitet, innhold og form. Å vende hjem til Sovjetunionen virket forlokkende, selv om det også for ham skulle innebære tidvis klam sensur fra Stalins regime.
Under 2. verdenskrig var imidlertid ikke tilstandene like ille, og Sovjetunionen hadde sågar ordnet en slags kunstnerleir for sine komponister i byen Ivanovo, nord for Moskva. Her kunne blant andre Prokofjev, Sjostakovitsj og Katsjaturjan arbeide i ly av både krigen og politiske dogmer.
Prokofjevs 5. symfoni, som var hans første verk innen genren på 14 år, ble uroppført i Moskva i januar 1945. Han dirigerte oppførelsen selv, og det hele fikk noe av et politisk tilsnitt: Den sovjetiske hæren hadde akkurat slått tyskerne ved Vistula-elven, og i anledning premieren uttalte Prokofjev at symfonien var skrevet som «en hymne til den frie og glade mann.» Et anstrøk av politisk korrekthet hadde dette utvilsomt, all den tid verket var skrevet sommeren 1944.
Symfonien er i fire satser, og starter med en andante som ikke er like opprørsk som man kanskje skulle forvente av en krigssymfoni. Skjønt, den triumferende coda fremkalte spontan applaus under uroppførelsen – forståelig nok!
Så følger en energisk scherzo, stilmessig beslektet med 3. sats av Sjostakovitsj’ åttende symfoni (skrevet i 1943), som med sin intense vektighet og skarpe farger har en frenetisk energi.
Den langsomme tredjesatsen åpner lyrisk, med iørefallende melodisk materiale, men satsen er mer enn som så. Prokofjev gir oss store linjer, med en dramatisk mellomdel, som så roer seg og rundes av med klarinetten arpeggioer.
Finalen har herlige motsetninger: Den er vittig og ertende, nesten burlesk, så søt og yndig, deretter slagferdig og vilter.
Satsens oppbygning, med stadige utbrudd i slagverk og blåsere, tiltar i en jagende og intens avslutning, som brått rives vekk foran nesen vår.
Tekst: Frode Skag Storheim