Mahlers åttende – Avskjedskonsert for Edward Gardner

Edward Gardner dirigent
Emma Bell* sopran 1 (Magna Peccatrix)
Marita Sølberg sopran 2 (Una Poenitentium)
Mari Eriksmoen sopran 3 (Mater Gloriosa)
Stefanie Irányi* alt 1 (Mulier Samaritana)
Jess Dandy alt 2 (Maria Aegyptiaca)
David Butt Philip tenor (Doctor Marianus)
Yngve Søberg baryton (Pater Ecstaticus)
John Relyea bass (Pater Profundus)

Bergen Filharmoniske Kor
Edvard Grieg Guttekor
Edvard Grieg Jentekor
Edvard Grieg Kor
Operakoret ved Den Norske Opera & Ballett
Collegium Musicum Kor
Georgia Boy Choir (David R. White, kunstnerisk leder og dirigent)
Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Gustav Mahler: Symfoni nr. 8 i Ess-dur
Del I: Veni creator spiritus
Del II: Sluttscenen fra Goethes Faust

*Emma Bell erstatter Elisabeth Teige som sopran 1 (Magna Peccatrix). Oppdatert 2. juni.
*Stefanie Irányi erstatter Wiebke Lehmkuhl som alt 1 (Mulier Samaritana). Oppdatert 3. juni.

EDWARD GARDNER (foto: Benjamin Ealovega) er Bergen Filharmoniske Orkesters sjefdirigent, internasjonalt anerkjent som en av de fremste orkesterledere i sin generasjon. Hans kontrakt varer til sommeren 2024. Han er sjefdirigent for Edvard Grieg Kor. Gardner ble i 2019 utnevnt til sjefdirigent for London Philharmonic Orchestra fra 2021, og i august 2024 tar han over som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett.

Gardner er født i 1974, og fikk sin utdannelse ved universitetet i Cambridge og ved Royal Academy of Music i London. Etter avlagt eksamen ble han assistent for Sir Mark Elder ved Hallé-orkesteret i Manchester før han ble utnevnt til musikksjef ved Glyndebourne Touring Opera i 2004. Tre år senere fikk han den tilsvarende stillingen ved English National Opera, hvor han ble til våren 2015. I 2012 ble han tildelt Order of the British Empire for sin innsats for britisk musikkliv.

Gardner dirigerer jevnlig i store operahus som Metropolitan i New York, La Scala i Milano, Paris-operaen og ved Glyndebourne Festival Opera. Han har eksklusiv kontrakt med plateselskapet Chandos, og hans innspillinger har fått strålende kritikker. Med Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn flere, blant annet en kritikerrost cd med Benjamin Brittens opera Peter Grimes (kåret til Gramophone Recording of the Year), en serie med musikk av Leoš Janáček, lovpriste innspillinger av Schönbergs Gurrelieder, Pelleas und Melisande og Erwartung, sanger av Sibelius med Lise Davidsen og Gerald Finley, Grieg med Jean-Efflam Bavouzet, Berlioz’ Grande Messe des Morts, Bartóks Ridder Blåskjeggs borg, symfonier nr. 1 og 3 av Brahms, og en egen cd med musikk av og med Marius Neset.

Gardner har ledet Bergen Filharmoniske Orkester på flere suksessrike internasjonale turneer, med konserter på Edinburgh International Festival, BBC Proms, Royal Festival Hall samt i Hamburgs Elbphilharmonie og Amsterdams Concertgebouw. Framføringen av Gustav Mahlers 8. symfoni er Gardners avskjedskonsert som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester.

EMMA BELL (foto: Paul Foster-Williams) (https://www.harrisonparrott.com/artists/emma-bell)

MARITA SØLBERG (foto: Sussie Ahlburg) fikk sin profesjonelle debut ved Den Norske Opera og Ballett i 2002, da i rollen som Pamina i Mozarts Tryllefløyten. Hun studerte ved musikkonservatoriet i Trondheim, ved Norges Musikkhøgskole og ved Operahøgskolen. I 2011 mottok hun Tom Wilhelmsens pris, og året etter ble hun tildelt Den norske kritikerprisen for sin tolkning av rollen som Mimi i La bohème ved Den Norske Opera og Ballett.

Hun har opptrådt med Bergen Filharmoniske Orkester en rekke ganger, blant annet i rollen som Solveig i Bergen Filharmoniske Orkesters innspilling av Griegs Peer Gynt på plateselskapet BIS i 2005, samt i Mahlers andre symfoni i 2022. Sølberg har opptrådt på en rekke store opera- og konsertscener, deriblant Royal Opera House, Wiener Staatsoper og Komische Oper Berlin. Blant hennes roller kan nevnes Antonia i Hoffmanns eventyr, Donna Elvira i Don Giovanni og Mimi i La bohème.

Hun har samarbeidet med dirigenter som Marc Minkowski, Zubin Mehta, Rinaldo Alessandrini, Manfred Honeck, Neeme Järvi, Phillip Herreweghe og Raphael Frühbeck de Burgos.

MARI ERIKSMOENs (foto: Renate Torseth) store internasjonale gjennombrudd kom da hun på kort varsel overtok rollen som Zerbinetta i Strauss’ Ariadne auf Naxos i Wien for verdensstjernen Diana Damrau ved Theater and der Wien. Etter dette har hun vært tilbake ved den historiske scenen i Wien en rekke ganger, blant annet som Olympia i Hoffmanns eventyr, Euridice i Monteverdis Orfeo, Servilia i Mozarts La clemenza di Tito, og som Susanna, Zerlina og Fiordiligi i Mozart/Da Ponte-trilogien.

Eriksmoen har utmerket seg som Mélisande i Pelléas og Mélisande, Pamina i Simon McBurneys anerkjente oppsetning av Tryllefløyten (Festival d'Aix-en-Provence, Opernhaus Zürich og Bergen Nasjonale Opera), Marzelline i Fidelio (Opéra Comique), og Skogsfuglen i Daniel Barenboims Nibelungens ring ved Teatro alla Scala.

På konsertscenen har hun opptrådt med Gewandhausorchester Leipzig i Schumanns Das Paradies und die Peri under Philippe Herreweghe, Orchestre de Paris i Mahlers symfoni nr.2 under Klaus Mäkelä, både ved Philharmonie de Paris og Elbphilharmonie, Hamburg.

Med Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner har hun spilt inn Brittens Les illuminations og Canteloubes Chants d'Auvergne, samt medvirket på innspillingen av Vaughan Williams’ Sinfonia Antarctica med Sir Andrew Davis og en innspilling av Griegs Foran Sydens kloster med Edward Gardner. Alle innspillingene finner du i vår musikkbutikk.

STEFANIE IRÁNYI (https://stefanieiranyi.com/)

JESS DANDY (foto: Clare Park) regnes som den ledende britiske alt i sin generasjon. Hun har studert ved, og er tilknyttet, Guildhall School of Music and Drama i London. Hun har samarbeidet med en rekke ledende orkestre og ensembler, som Orchestre Révolutionnaire et Romantique og Sir John Eliot Gardiner, Minnesota Orchestra og Osmo Vänskä, The English Concert og BBC Philharmonic og Sir Trevor Pinnock. Hun har opptrådt på flere store, internasjonale scener og festivaler, som Edinburgh International Festival, Carnegie Hall i New York, Philharmonie de Paris og Royal Albert Hall. Hun har medvirket på innspillinger av Händel sammen med Dunedin Consort og English Concert, og begge ble nominert til BBC Music Magazine og Gramophone-priser. I 2023 debuterte hun i Salzburg Grosses Festspielhaus og i Amsterdams Concertgebouw.

DAVID BUTT PHILIP (foto: Andrew Staples) regnes som en av de mest spennende tenorene i Storbritannia i dag, og har en stor internasjonal karriere. Hans opptreder de siste årene er kritikerrost. Av roller kan følgende trekkes fram; Stolzing i Mestersangerne fra Nürnberg ved Wiener Staatsoper, Florestan i Fidelio og Prinsen i Rusalka ved Royal Opera House, Bacchus i Ariadne auf Naxos ved Edinburgh International Festival og Bayerische Staatsoper, og tittelrollene i Der Zwerg og Lohengrin ved Deutsche Oper Berlin. I inneværende sesong medvirker han også i Mahlers 8. symfoni, ikke bare i Bergen, men også med Staatskapelle Dresden med Christian Thieleman som dirigent.

Butt Philip studerte ved Royal Northern College of Music, Royal Academy of Music og National Opera Studio. Han vant den prestisjetunge John Christie Award i 2012.

YNGVE SØBERG (foto: Max Emanuelson) debuterte i rollen som mandarin i Turandot ved operaen i København, etter studier ved Norges musikkhøgskole og Det Kongelige Danske Operaakademi. Ved Den Norske Opera & Ballett var hans første rolle sakristanen i Puccinis Tosca i 2007. Fra 2010 har han vært en av de faste solistene der og har sunget roller som  Angelotti i Tosca, Amonasro i Aida, Germont i La traviata, Sharpless i Madama Butterfly, Alfio i Cavalleria Rusticana, Marcello i La bohème, Escamillo i Carmen, tittelrollen i Figaros bryllup og Masetto i Don Giovanni.

Sesongen 18/19 debuterte han i rollen som Rigoletto i Firenze under ledelse av dirigent Fabio Luisi, og som Sharpless i Madama Butterfly i Zürich, også med Luisi som dirigent. Samme sesong sang han også rollen som Alfio i Cavalleria rusticana og Tonio i I Pagliacci i Graz, og sommeren 2019 sang han rollen som Amonasro i Aida på OscarsborgOperaen og tittelrollen i Rigoletto ved Festspillene i Bregenz i Østerrike.

Søberg har gjort seg bemerket i flere sangkonkurranser og var en av finalistene i Belvedere Competition i 2007. Han også en ettertraktet konsertsanger. Søberg medvirker på Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardners konsertfremføring og innspilling av Carl Nielsen symfoni nr. 3 «Sinfonia espansiva». Se opptak av konserten i Bergenphilive.

JOHN RELYEA (foto: Shirley Suarez) er en av verdens ledende bassangere, og har i løpet av sin omfattende karriere medvirket på de fleste av verdens store operascener og konserthus, deriblant Metropolitan Opera i New York, Lyric Opera of Chicago, La Scala, Royal Opera House Covent Garden, Wien Staatsoper og Parisoperaen. Siden hans debut i 2000 har Relyea medvirket i over 240 operaer bare på Metropolitan alene.

Han er også en svært etterspurt konsertsanger, og medvirker jevnlig med orkestre som Chicago Symphony Orchestra, Cleveland Orchestra, New York Philharmonic, London Symphony Orchestra og Berlinfilharmonien.

Blant dirigenter han har samarbeidet med, kan nevnes Sir Colin Davis, Gustavo Dudamel, Edward Gardner, Sir Neville Marriner og Sir Simon Rattle.

Han medvirket på Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardners konsertframføring og innspilling av Bartóks Ridder Blåskjeggs Borg i 2019. Du kan se opptak av konserten i Bergenphilive.

OM PROGRAMMET

Gud, Goethe og det evig-kvinnelige
«De siste tre ukene har jeg jobbet med skissene til en helt ny symfoni som gjør at alle mine tidligere verk nærmest blir som forspill å regne. Jeg har aldri skrevet noe slikt som dette. I innhold og stil er det helt forskjellig fra mine tidligere verk, og helt klart det beste jeg har komponert til nå. Jeg kan ikke huske å ha jobbet under en slik impuls noen gang, det var som om et lyn slo ned i meg. Verket stod foran meg, og jeg trengte bare å skrive det ned, som om jeg fikk det diktert.»

Disse betraktningene delte Mahler med musikkritikeren Rudolf Specht (1870-1932) sommeren 1906, og Specht skrev dem senere ned i en biografi om ham. Nå var det for så vidt ikke uvanlig for Mahler å være euforisk når han stod midt oppi realiseringen av et nytt verk, og da kreativiteten slo inn for fullt. En lignende åpenbaring forekom da han skjønte hvordan symfoni nr. 2, Oppstandelsessymfonien, skulle få sin avslutning: I begravelsen til Hans von Bülow hørte han en tonesetting av Friedrich Klopstocks dikt «Die Auferstehung» - Oppstandelsen. Da skildret han også i begeistrede ordelag hvordan den kreative rusen fylte ham og hans skaperevner.

Når det gjelder symfoni nr. 8 og dens kreative gnister, ble de i hovedsak tent av at Mahler kom over en pinsesalme fra det 9. århundret; Veni Creator Spiritus – den finner vi i dag som nr. 512 i Den norske salmeboken: Kom hellig ånd med skapermakt. For Mahler var den opprinnelig tenkt å utgjøre den første av fire satser i verket.

Det var på ingen måte nytt for Mahler å bruke menneskestemmen i en symfoni, men tidligere var kor- og solistpartiene i hovedsak brukt for å understreke musikalske poeng. I symfoni nr. 8 er bruken av sang gjennomgående og en langt større integrert del av komposisjonen.

Mahler døde forholdsvis ung, han ble bare 50 år gammel. Hele sitt yrkesaktive liv ble han dratt mellom kallet som komponist, og jobben som dirigent. Sistnevnte var der han hovedsakelig tjente til livets opphold. Komponering var noe han gjerne bedrev i sommerferiene – da han hadde tid til slikt - og her er den 8. symfonien intet unntak. Ved den pittoreske innsjøen Wörthersee helt sør i Østerrike ligger den lille byen Maiernigg. Dit kom Mahler mange av sine somre mot slutten av livet, og der ble den 4., 5., 6., 7. og deler av 8. symfonien skrevet. Angående sistnevnte ble skrivingen midlertidig avbrutt av at Mahler måtte av gårde til Salzburg for å dirigere oppsetninger av Mozarts Figaros bryllup, men i august dette året var det aller meste av symfonien ferdig. Kun små endringer ble lagt til i partituret etterpå.

Strukturmessig fikk symfonien sin forløsning og noe ukonvensjonelle form ved at Mahler lot Veni Creator Spiritus stå som 1. del. Del 2 av symfonien henter det tekstlige grunnlaget er fra Faust. Goethes drama er også i to deler, utgitt i henholdsvis 1808 og -32, og Mahler benytter seg av utdrag fra den 2. delen. Gjennom 1800-tallet dannet tekster fra Faust utgangspunkt for en rekke musikalske verk: Den første var trolig Beethoven, med sine sanger op. 75 fra 1809. Senere fulgte Schuberts Gretchen am Spinnrade, Schumanns musikkdrama for orkester, kor og solister, Gounods opera, Liszts symfoni, samt Fausts fordømmelse av Berlioz. I tillegg skrev Wagner tidlig i sin karriere en overtyre inspirert av dramaet.

Det er Fausts siste scene Mahler har brukt, og her er handlingen ute i ødemarken. Pater Ecstaticus, Profundis og Seraficus synger om og lovpriser naturen og den evige kjærligheten. Flere stemmer slutter seg til, blant annet et engle- og guttekor. Sammen med Doctor Marianus, som besitter dyp kunnskap om jomfru Maria, synger de om Fausts udødelighet, og at hans sjel skal stige til himmelen. For trass i at Faust inngikk en pakt med djevelen, eller Mefistofeles, og egentlig er dømt til evig fortapelse, blir hans synder tilgitt. Fausts mål var hele tiden å forøke sin kunnskap og viten, og han strevde etter å bli et opplyst og edelt menneske. Gretchen ber nå også om at han skal bli tilgitt:

«Min ungdoms hjertevenn
har vunnet,
ny klarhet og er ny-gjenfunnet
vendt hjem igjen»

Symfonien avrundes med Chorus Mysticus; en gåtefull og betagende tekst, som sier at alt det forgjengelige skal forgå, og at det evig-kvinnelige skal løfte oss hjem.

Musikken
Alle Mahler-symfonier begynner forskjellig, og i nummer 8 kastes vi rett ut i den ekstatiske euforien. Orgel, orkester og et svært kor forener sine krefter, og det er virkelig som om ånden kommer over dem.

Tar man det religiøse, åndelige, filosofiske og eksistensielle tekstinnholdet i betraktning, er det ikke rart at Mahler spant opp et kolossalt lerret både hva angår besetning og musikalske former. Siden dette gjennomgående er en korsymfoni, hvor menneskestemmen er et bærende element, er det ikke rart at del 2 er en syntese av kantate og oratorium, arier, barnlig korsang, lied og strenge koraler.

I den første delen er Mahlers forkjærlighet for Bach høyst til stede, og flere har påpekt slektskapet med motetten «Singet dem Herrn ein neues Lied.»

Når det gjelder betegnelsen «de tusendes symfoni», som den fikk etter urframføringen i München i 1910, var det noe Mahler likte dårlig: «En slik tittel får bare stykket til å høres ut som en Barnum and Bailey-produksjon» sa han, og siktet til de legendariske «The Greatest Show on earth.»

Skjønt, det skal sies, for mange musikkelskere er Mahlers 8. nettopp å anse som «det beste showet på jorden.» Besetningsmessig stiller den krav som ligger langt forbi vanlige senromantiske verk, blant annet er det 6 fløytestemmer, fire fagotter pluss kontrafagott, åtte horn, åtte trompeter, orgel, celesta, piano, harmonium, harper og mandolin. Dette var da også helt i tråd med hans grunntanke om å skape «et nytt symfonisk univers.»

I nummer 8 stilet han svært høyt - og innfridde. Verket forener det sakrale og religiøse, den hellige ånd og universell frelse, men ikke minst: Det er det kvinnelige som redder oss.
Kanskje er det ikke så rart da at han dedikerte dette storslagne verket til sin kone, Alma. Den 4. september 1910, åtte dager før urframføringen, skrev han til henne fra München: «Den ligger alltid latent i meg, denne lengselen etter deg – Freud har helt rett – du var alltid lyset i livet mitt.»

Symfoni nr. 8 ble en ubetinget suksess for ham, og ovasjonene skal ha vart i 20 minutter. Mange kunstnere og betydningsfulle navn i tiden var til stede under premieren, blant dem den store tyske sanger, Lilli Lehmann (1848-1929). Hennes gripende erindring finner vi i selvbiografien Mein Weg fra 1913, hvor hun skriver: «Jeg så Mahler igjen, og for siste gang, da han dirigerte sin 8. symfoni i 1910. (…) Mahler var blitt svært gammel; jeg ble sjokkert. Verket hans, som ble fremført av rundt 1000 utøvere, lød som om det kom fra ett instrument, fra én strupe. Den andre delen av symfonien, som er basert på den andre delen av Faust, grep meg smertelig. Var det ham, hans musikk, hans fremtoning, et forvarsel om døden, Goethes ord, reminisenser av Schumann, min ungdom? Jeg vet ikke; jeg vet bare at gjennom hele den andre delen slapp jeg løs følelser jeg ikke kunne kontrollere.»

Tekst: Frode Skag Storheim