Rakhmaninovs andre pianokonsert

MEDVIRKENDE 

Sir Mark Elder dirigent
Sir Stephen Hough piano

PROGRAM

Johan Halvorsen (1864-1935): Norsk rapsodi nr. 1 i A-dur (12’)

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Pianokonsert nr. 2 i c-moll, op. 18 (35’)
Moderato
Adagio sostenuto – Più animato – tempo I
Allegro scherzando

Pause (25')

Sergej Rakhmaninov (1873-1943): Symfoni nr. 2 i e-moll, op. 27 (55’)
Largo – Allegro moderato
Allegro molto
Adagio
Allegro vivace

Pianoforspill med elever fra Bergen kulturskole i foajeen kl. 18.30 torsdag

Konserten torsdag strømmes på bergenphilive.no

OM DE MEDVIRKENDE

SIR MARK ELDER (foto: Benjamin Ealovega) er første gjestedirigent ved Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært kunstnerisk leder for Hallé-orkesteret siden september 2000. Han var musikksjef ved English National Opera i perioden 1979 til 1993), første gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra fra 1992 til 1995 og kunstnerisk leder for Rochester Philharmonic Orchestra, USA fra 1989 til 1994. Han har også vært første gjestedirigent for BBC Symphony Orchestra og London Mozart Players.

Elder har samarbeidet med en rekke av verdens ledende orkestre, som Berlinfilharmonien, Orchestre de Paris, Chicago Symphony, Boston Symphony, Los Angeles Philharmonic og Royal Concertgebouw, i tillegg de engelske London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra.

Elder er også en svært anerkjent operadirigent og gjester ofte Royal Opera House Covent Garden, Metropolitan Opera New York, Opéra National de Paris, Lyric Opera Chicago og Glyndebourne Festival Opera. Han har ledet en rekke kritikerroste og prisvinnende innspillinger med flere ulike orkestre, blant annet hele Ring-syklusen med Hallé-orkesteret og Lohengrin med Concertgebouworkesteret i Amsterdam.

Sir Mark Elder ble adlet i 2008, ble tildelt CBE (Commander of the Order of the British Empire) i 1989 og utnevnt som Companion of Honour i 2017. Han vant en Olivier Award i 1991 som belønning for sin innsats for the English National Opera, og i 2006 ble han kåret til Årets Dirigent av the Royal Philharmonic Society og ble tildelt æresmedlemskap av samme forening i 2011.

SIR STEPHEN HOUGH (foto: Jiyang Chen Photography) er en av verdens ledende pianister som kan se tilbake på en karriere som strekker seg over førti år. Han har spilt recitaler og vært solist med ledende orkestre over hele verden. Han har medvirket på hele tredve konserter på BBC Proms, nå senest med Rakhmaninovs første pianokonsert med BBC Philharmonic Orchestra.

Hough er denne sesongen også Artist in Residence ved Orquestra Sinfônica do Estado de São Paulo, og på programmet inngår blant annet alle Rakhmaninovs pianokonserter. I 2024 vil Houghs egen pianokonsert få sin urpremiere med komponisten selv ved pianoet. Den europeiske premieren finner sted i Manchester, med Hallé-orkesteret under ledelse av Sir Mark Elder. Verket er inspirert av Stefan Zweigs bok, Verden av i går.

Hough har en omfattende diskografi bestående av rundt 70 cder, hvorav svært mange er prisbelønnet og kritikerrost med Diapason d’Or de l’Année, flere Grammy-nominasjoner og åtte Gramophone Awards inklusive pris for årets cd. Sammen med Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester har han spilt inn Edvard Griegs ene, og Franz Liszts to pianokonserter.

Hough er også forfatter av flere bøker og skriver også i aviser og tidsskrifter som The Guardian og The New York Times. Han er æresmedlem av Royal Philharmonic Society, gjesteprofessor ved Royal Academy of Music i London, og er tilknyttet Royal Northern College of Music i Manchester og Juilliard School i New York.

OM PROGRAMMET

Ekko av nasjonal begeistring
Da Norge fikk sin selvstendighet i 1905 ble dette feiret behørig, og den norske begeistringen skapte et vell av musikalske opptrinn. På Nationaltheateret oppførte man skuespill, syngespill og konserter – og i orkestergraven, som musikalsk leder for det hele, stod Johan Halvorsen.

Han skrev enorme mengder, hvorav mye var scenemusikk, og trass i en svært omfattende ouvre antar man at mye av musikken gikk tapt da han ryddet etter seg på teateret. Alt fra små trompetfanfarer til store overtyrer ble komponert, og det travle liv som teaterets toneskald bød også på en del utfordringer kunstnerisk. Hans kone fortalte i et intervju at «Halvorsen var meget lei seg for at han ikke fikk tid til å skrive mer i de store former.»

Denne sjansen skulle til dels dukke opp da han i 1919 tok over som dirigent for Det Filharmoniske selskab i Oslo. Nå fikk han endelig dirigere større verk. I tillegg skulle den kreative ånden strømme over ham ved årsskiftet 1919-20 da de to norske rapsodiene ble skrevet. Formmessig er disse i slekt med Svendsens rapsodier, men også langt på vei Griegs symfoniske danser. Halvorsens to rapsodier er begge tredelt i en hurtig-langsom-hurtig-inndeling, i så måte i slekt med konsertformens oppbygning.

Rapsodi nr. 1 begynner med en vestlandsspringar (kjennetegnes ved at alle slagene er like lange) som vokser seg organisk til en feiende flott og energisk dans. Når denne har lagt seg, beredes grunnen for den vakre midtdelen hvor Halvorsen har brukt den gamle folketonen «Jeg lagde mig så silde.» Celloen innleder lengselsfullt og sårt, og avløses av en overgang hvor flere av treblåserne kommenterer de elegiske strykerne. Så følger delens klimaks hvor hornene bretter seg ut, og fiolinene former en vakker motstemme. Nesten umerkelig opprinner denne delen, og det er som om et spelemannslag entrer scenen og spiller opp til dans med den friske hallingen som avslutter verket. VGs anmelder Trygve Torjussen var svært begeistret etter urframføringen i januar 1920, og gir følgende attest: «Halvorsen slutter sig umiddelbart til Svendsen i denne rapsodi uten dog at komme sin store forgjænger for nær. Man mærker Halvorsens haand baade i form og instrumentation. Rapsodien er meget effektfuld og klinger brilliant. Den vil sikkert bli populær.»

Melodisk lidenskap
Sergei Rakhmaninov var en temmelig privat mann. Det finnes svært få intervju av typen «Rakhmaninov snakker ut.» Men heldigvis lot han av og til omverden få en sniktitt inn i sitt kreative rom, og han uttalte en gang at «en komponists musikk bør uttrykke hvor han er født. Hans kjærlighetsaffærer, religion, bøkene som har influert ham, maleriene han er glad i. Dette må i sum utgjøre hvem han er som komponist.» Og det er knapt et verk hvor dette er mer tydelig enn i hans 2. klaverkonsert.

I oppveksten tok Rakhmaninovs bestemor ham med på gudstjenester i den ortodokse kirken i St. Petersburg, noe som helt tydelig har vært både åndelig og estetisk formende for ham. De tunge klemt fra klokketårnene og den dype resonans fra mannskorenes ortodokse kirkesang satte uutslettelige spor. Karakteristisk for de gamle salmene er at melodiene veldig ofte bare beveger seg trinnvis, uten så mange store melodiske sprang. Og det er nettopp denne kombinasjonen av klokkeklang og korsang som er førende for 1. sats i hans 2. klaverkonsert.

Svære akkorder i dunkelt belyste klanger svares av dype drønn i bassen, før orkesteret kommer inn og maler ut det udødelige hovedtemaet med bred pensel. De storslagne følelser og inderlig vakre melodier er ikke bare et uttrykk for Rakhmaninovs romantiske lynne, men også for hans kjærlighetsliv. I tiden fram mot den katastrofale urframføringen av hans første symfoni i 1895 (som en fordrukken Alexander Glazunov dirigerte) var Rakhmaninov hodestups forelsket i ei dame som het Anna Lodizhenskaya. Problemet var bare at hun var gift. Den heller dramatiske førstesymfonien var på mange måter en musikalsk hyllest til hans store flamme. Da verket ble så dårlig mottatt gjorde det at Rakhmaninovs krise både var av emosjonell, musikalsk og kunstnerisk art. Han led av depresjoner og skrivevegring, og trengte hjelp av nevrologen, Dr. Nikolai Dahl for å komme ut av en tre år lang skrivesperre.

Urframføringen av konsert nr. 2 i Moskva i november 1901 var en gigantisk suksess, og Rakhmaninov etablerte seg nå som en av de ledende komponistene i sin generasjon. Men også på det private plan var livet mer i vater, for i 1902 giftet han seg med sin kusine, Natalia Satina, etter å ha vært forlovet med henne i tre år. Det er i så måte ikke rart at verket er gjennomsyret av lidenskap, lengsel og storslagne følelser, for Satina – habil pianist som hun var – var en strålende match for Rakhmaninov.

Mesterlig rehabilitering
Symfoni nr. 2 må også sees i sammenheng med ovennevnte verk, for en svært selvkritisk Rakhmaninov brukte lang tid før han skrev en ny symfoni etter miseren med den første. Han var også svært hemmelighetsfull om den symfoniske oppfølgeren. Kanskje ønsket han ikke noe oppstyr, forventninger eller skriverier. Kanskje var han redd for en ny nedtur? Men i 1907 begynte ryktene å gå i russisk presse, og Rakhmaninov skriver til en venn at «ja, det er sant, jeg har skrevet en symfoni. (…) Jeg fullførte den for en måned siden, og har lagt den til side nå. Den påfører meg alvorlige bekymringer, så jeg vil helst ikke tenke mer på den. Men fremfor alt lurer jeg på hvordan avisene har fått nyss om den.»

E-mollsymfonien ble urframført i St. Petersburg den 26. januar 1908 med komponisten på dirigentpodiet. Moskva stod for tur uken etter, og i de påfølgende seks årene ledet han oppførelser av den over hele Europa og i USA. Og om det skulle være noen tvil: Symfonikeren Rakhmaninov var definitivt rehabilitert gjennom dette verket!

Her møter vi ham på sitt beste: Vakre melodier, fargerik orkestrering, sprudlende glede og inderlig lengselsfulle linjer har gjort at symfoni nr. 2 er blant hans mest populære og mest spilte verk.
Det åpner med en mørk og langsom introduksjon, før en stort anlagt 1. sats utfoldes. Her får vi også en rekke frempek til den berømte adagiosatsen som følger senere.

Selv om 1. sats innehar rytmisk fleksibilitet og krumspring, er den likevel ikke en utpreget hurtig sats. Derfor var det naturlig at symfoniens scherzo skulle følge som sats nr. 2. Her viser Rakhmaninov seg fra en spretten og energisk side, skjønt, denne satsen er heller ikke fri for bredt malte partier.

Den dør umerkelig hen for så å bli avløst av den intenst gripende adagiosatsen. Etter en kort bølgende intro tar klarinetten plass og bretter ut en betagende vakker melodi – så erketypisk Rakhmaninov, og så vakker som bare han kan skrive den.

Finalen vekker oss fra den søte dvalen, og er en rytmisk drivende og feiende flott musikalsk triumf, som om Rakhmaninov sier til oss: «Jeg greide det!»

Tekst: Frode Skag Storheim

TILBAKE TIL KONSERTSIDEN