Konsertprogram
Andrew Litton 20-årsjubileum
27. april 2023
OM DE MEDVIRKENDE
ANDREW LITTON (foto: Steve J. Sherman) ble i 2011 utnevnt til ridder av første klasse av den kongelige fortjenstorden for sitt virke for norsk musikkliv. Han var sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester fra 2003 til oktober 2015 og er nå æresdirigent. Siden sine første konserter med orkesteret i 1998, ledet han sine musikere i over 260 konserter. Under hans ledelse økte orkesterets internasjonale profil. Orkesteret spilte under Littons ledelse på en rekke av verdens ledende konserthus, som Concertgebouw i Amsterdam, Carnegie Hall i New York, Filharmonien i Berlin, Royal Albert Hall i London, Musikverein i Wien, Bridgewater Hall i Manchester og Usher Hall i Edinburgh. Litton og Bergen Filharmoniske Orkester har gitt ut 23 cder. Av utgivelsene kan nevnes en kritikerrost serie Mendelssohn-symfonier, Stravinskijs balletter «Vårofferet» og «Petrusjka» og Bruchs og Tsjaikovskijs fiolinkonserter med Vadim Gluzman som solist. Litton var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra fra 1988 til 1994, og hadde samme posisjon i Dallas Symphony Orchestra fra 1994 til 2006. Andrew Litton er nå musikksjef ved the New York City Ballet Orchestra.
VADIM GLUZMAN (foto: Marco Borggreve) kommer fra Ukraina, og begynte å spille fiolin som syvåring. Han studerte i Latvia og Russland før han i 1990 flyttet til Israel. Deretter reiste han til USA, og studerte blant annet ved Juilliard School of Music i New York. Han fikk faglig støtte av Isaac Stern, og i 1994 ble han tildelt Henrik Szeryng Foundation Career Award. Gluzman har lagt vekt på å framføre både etablert og gjenoppdaget musikk, samtidig som han er en forkjemper for samtidsmusikken. Han har urframført en rekke verk, blant annet av Sofia Gubaidulina, Giya kancheli og Lera Auerbach. Blant hans prisbelønte plateinnspillinger er Max Bruchs fiolinkonsert, som fikk Diapason d’Or i 2011 og Peter Tsjaikovskijs og Alexander Glazunovs fiolinkonserter (Disc of the Month i Classic FM Magazine), begge med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. I inneværende sesong medvirker han blant annet ved ProMusica Chamber Orchestra sine konserter i Columbius, Ohio, hvor han er kreativ partner og første gjesteartist. Gluzman spiller på Stradivari-fiolin fra 1690 som har tilhørt den store fiolinisten Leopold Auer, stilt til hans disposisjon av Stradivari Society i Chicago.
OM PROGRAMMET
Et farvel til Vesten
I april 1891 ble Sergei Prokofiev født i et lite tettsted som heter Sontsovka i regionen Donetsk oblast i Ukraina. Han var enebarn i en musikalsk familie, og viste tidlig svært gode musikalske anlegg. Som 13-åring fikk han plass ved konservatoriet i St. Petersburg, hvor han fikk studere komposisjon under Nikolai Rimskij-Korsakov. Han var en særdeles virtuos pianist, og føyde seg dermed i rekken av svært dyktige pianistkomponister i den russiske tradisjon.
Etter 1. verdenskrig dro Prokofiev vestover, først til USA og deretter Paris, på søken etter nye musikalske impulser og jobbmarked. Han ble boende i den franske hovedstaden gjennom hele 1920-tallet, og det var her han skrev symfoni nr. 2-4, klaverkonsert nr. 3-5 og balletten L’Enfant prodigue for impresario Sergei Diaghilevs ledende kompani, Ballet Russes.
Sovjetiske styresmakter gjorde det de kunne for å lokke Prokofiev hjem igjen, og komponisten selv led av alvorlig hjemlengsel, trass i at han så hvilke mørke skyer som la seg over Stalins regime i hjemlandet.
Fiolinkonsert nr. 2, skrevet i 1935, er derfor et slags farvel til Vesten for Prokofiev sin del. Dette var det siste verket som ble bestilt av oppdragsgivere fra Vesten, i dette tilfellet den franske fiolinisten Robert Soëtens (1897-1997).
Verket åpner med solisten alene. Tonene G-Bb-D – en brutt g-mollakkord – setter bokstavelig talt tonen for en mørk og fabulerende intro med hint av russisk folkemusikk. Orkesteret kommer så inn og gjentar solistens materiale – men nå i h-moll – som skaper en viss tonal ustabilitet. Prokofiev bringer dette ganske fort i vater, og solisten danser brått av gårde med passasjer som kommer igjen flere ganger i satsen.
På dette tidspunktet i karrieren gikk Prokofiev over til en slankere og mer neoklassisk stil, og det høres godt i dette verket. Blant annet er besetningen nesten identisk med den Mozart og Beethoven brukte i sine symfonier. Dette er med på å skape et transparent og klart lydbilde.
Det 1. sats manglet av lys og lyriske stemninger får vi kompensert i 2. satsen. Det er nesten så man får assosiasjoner til en langsom jazzvals når solisten bretter seg ut over et elegant og luftig pizzicato-akkompagnement i orkesteret. Musikken blir gradvis enda mer utadvendt, og danser freidig av gårde. Mot slutten kommer roen tilbake, og det låter nærmest som en litt rusten lirekassevals når fagotten tar føringen avløst av strykere, før solisten legger seg i lyst register på toppen, og svinger seg florlett i en eventyrlig dans.
Verket følger den klassisistiske tredelte formen til en konsert, og finalen er den mest dansbare av satsene. Konserten ble urframført i Madrid 1. desember 1935, og som seg hør og bør har Prokofiev krydret partituret med eksotiske rytmer og kastanjetter for å tilhøre en liten touch av Spania.
Regimekorrespondenten
4. november 1943 har symfoni nr. 8 av Dmitri Sjostakovitsj sin uroppføring i Moskva. Verket blir umiddelbart stemplet som problematisk av styresmaktene, og det er flere grunner til dette: For det første forventet man seg et verk som var mer på linje med den symfoniske forgjengeren, nr. 7 med kallenavnet «Leningradsymfonien.» Dette verket ble et symbol på sovjetisk motstand mot nazismen, på den russiske bjørnens standhaftige og seige vilje. Sjostakovitsj fikk tatt mikrofilmer av partituret, og det ble smuglet ut via Teheran og Kairo til USA, hvor Arturo Toscanini dirigerte det. Sjostakovitsj havnet på framsiden av Time magazine, og Vestens radiostasjoner spilte Leningradsymfonien for å spre håp, og ikke minst mane til motstand mot tyskerne.
Symfoni nr. 8 fulgte ikke opp denne propagandatonen, snarere tvert imot. Verkets åpenbare mørke tone, dystre og tragiske stemninger var ikke velkomne i Stalins sosialrealisme, hvor kunst og kultur skulle være underholdende og oppbyggelig. Samtidig var de ganske maktesløse, for Sjostakovitsj var på dette tidspunktet en av verdens meste berømte komponister, og det var lite Stalins kabinett kunne gjøre for å stanse Vestens sendinger av den 7. symfonien.
Den 8. symfonien fikk en blandet mottagelse internasjonalt da den etter hvert ble tilgjengelig for framføring, og ble lite spilt i konsertsalene. I dag er dette fullstendig endret, og symfonien ansees nå som et av hans beste verk.
Men hva er den 8. symfonien egentlig? En sorg over falne landsmenn? En episk feiring, lik den Beethoven har i sin Skjebnesymfoni, hvor åpningens molldrama viker for C-durs seier? Og hva mente Sjostakovitsj selv?
Utsagnene er mange og motsigende.
Han forteller blant annet at «jeg skrev den svært raskt (…), og den gjenspeiler mitt oppstemte og kreative humør, påvirket av nyhetene om Den russiske armés fremgang.» Deler av dette kan selvsagt være sant, men oppstemt? Han skrev sågar at «man kan oppsummere den filosofiske sammenfatning av mitt nye verk slik: Livet er vakkert. Alt som er mørkt og ondskapsfullt råtner bort, og skjønnheten vinner.»
Dette stemmer dårlig overens med stykkets mørke karakter, men ikke minst med hva han sa til sine nærmeste venner: De fikk høre at han betraktet symfonien som sitt eget rekviem – til tross for at han hadde lenge igjen å leve.
Åpningen av symfonien er mørk. Kontrabass og cello ligger på lange toner, avbrutt av krasse dobbelpunkteringer – det er noe neobarokk over det hele, med abrupte slag slik for eksempel Händel bruker i Qui tollis-satsen i Messias. Der kan punkteringene tolkes som Jesu piskeslag. Sjostakovitsj punkteringer er ekkoet av folkets og egne lidelser. 1. satsen er verkets desidert lengste, og er intens, mørk og tragisk. Den berømte engelskhornsoloen mot slutten av satsen står som et gripende musikalsk eksempel på hvordan Sjostakovitsj skildrer enkeltmennesker oppi alt kaoset. Som en gråtende mor på jakt etter sine kjære i krigens ruiner, er denne neddempede og langsomme soloen noe av det vakreste han skrev.
2. sats er noe åpnere, men samtidig en nesten hysterisk marsj, og de krigerske taktene er ikke til å ta feil av. Dette videreføres til gagns i 3. sats, som starter med et hissig drivende motiv i bratsjene. En nærmest ustoppelig vilje og energi gjør at satsen aldri finner hvile, understreket av pistolskuddlignende vendinger i blåserne.
4. sats åpner stort og nesten katastrofalt, før en blek ro senker seg over det hele. Men det er ingen idyllisk ro, snarere en foruroligende ro som beholdes satsen gjennom.
Så lar Sjostakovitsj finalen åpne på et mer lekent vis i fagotten, og man kan dristes til å lure på om han her sier: «Nei dere, la oss glemme krigen, og heller tenker på at livet er vakkert.» Fløyten danser av gårde, men dette blir aldri noen gloriøs feiring. Satirikeren Sjostakovitsj, med sine flerlags musikalske løsninger, byr oss her smått lugubre stemninger, før krigerske utbrudd melder sin entre omtrent midtveis i satsen.
Avslutningen er mystisk, med alt fra en dansende bassklarinett til en nesten Danse macabre-aktig fiolinsolo. Så roes alt gradvis ned, og slutter i dur.
Men dette er ingen seiersdur. Snarere står avslutningen som både uforløst og skremmende, og understreker verkets enorme indre spenning.
Tekst: Frode Skag Storheim