Nå med hans siste og ufullførte symfoni nr. 10, som gjenspeiler både hans indre opprør og musikalske nyvinninger. Lyrisk symfoni er Alexander Zemlinskys mest kjente verk og er i slekt med Mahlers klangverden.

Gustav Mahler skrev det som finnes av hans symfoni nr. 10 sommeren 1910. Verket var ikke fullført da han døde året etter. Flere år senere, i 1924, spurte Mahlers enke, Alma, komponisten Ernst Křenek om han kunne gjøre ferdig de mest substansielle satsene, sats 1 (Adagio) og sats 3 (Purgatorio). De to satsene ble første gang framført i oktober 1924. Under arbeidet med symfonien fikk Mahler vite at konen Alma hadde en affære med arkitekten Gropius. Rystet fortsatte han å komponere, og noterte desperate rop mellom notene. Men i adagioen, som Mahler komponerte før han oppdaget utroskapen, finnes det ikke slike utrop.

Lyrisk symfoni for sopran, baryton og orkester er Alexander Zemlinskys mest kjente verk, og er i slektskap med Gustav Mahlers musikk – Jeg har skrevet noe liknende som Das Lied von der Erde i sommer, men jeg har ingen tittel enda, skrev Zemlinsky til sitt noteforlag i 1922. På samme måte som Mahler så han østover for å finne tekster til verket, og valgte dikt av den bengalske poeten og Nobelprisvinneren Rabindranath Tagore. Mens Mahler utforsket livets slutt, tok Zemlinsky for seg kjærlighetens endelikt. Også for Zemlinsky var Alma viktig, og han forelsket seg i henne rundt 1900, før hun giftet seg med Mahler.