Orkesteret for meg
En tidlig høstmorgen, midt i de siste forberedelsene før nok en orkesterprøve på et annet kontinent, ringte det fra et ukjent nummer. Det var Sigurd Sandmo som lurte på om jeg ville bli sjefdirigent for Harmonien.
Det er så lenge siden de største orkestrene her i landet hadde norske sjefdirigenter, ikke siden Karsten Andersen takket for seg i 1985, at jeg nesten ikke trodde det jeg hørte. At musikerne i Harmonien ville ha meg som sjefdirigent var ekstra stas. Harmonien har nemlig vært Orkesteret for meg helt siden første gang jeg spilte i cellogruppa for over ti år siden. Den malmfulle, rike og sødmefylte klangen har jeg siden lett etter over hele verden som dirigent. Harmonien er noe for seg selv. Ikke bare klangen, men også stoltheten, historien, temperamentet, gløden og varmen gjør det til et orkester utenom det vanlige. Jeg takket ja til jobben den morgenen. Selvsagt gjorde jeg det.
Jeg lover å ta godt vare på Bergens største stolthet. Og til dere som lurer på om det vil gå bra å ha ei trondheimsveitj ved roret for Bergen Filharmoniske Orkester, vil jeg sitere trønderen Johan Nordahl Brun:
Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde
Sorgen forgik mig paa Ulrikkens Top
Tabita Berglund
Påtroppende sjefdirigent