Mozartfest

Mozartfest

Grieghallen

 

Tett på i foajeen
Kl. 18.45: Introduksjon ved Frode Skag Storheim

Frode Skag Storheim er en allsidig og etterspurt kulturformidler som med sin store innsikt iblandet tørrvittig humor, når fram til et stort publikum. Han spiller også piano, og elsker Wolfgang Amadeus Mozart. Vi har derfor perfekt match når han tar med seg et piano til sin introduksjon til kveldens Mozartfest.

 

Konserten strømmes på Bergenphilive.no

Jan Willem de Vriend og Dejan Lazić er tilbake for å gi oss en kveld med Mozarts vakre og elegante musikk – fra operaballett via virtuos pianokonsert til en av hans store og mest populære symfonier.

Det er bare å glede seg når en av orkesterets favorittdirigenter, Jan Willem de Vriend, inviterer til Mozartfest sammen med pianisten Dejan Lazić. Mange vil huske deres morsomme versjon av Mozarts Teaterdirektøren sist sesong.

Kvelden innledes med ballettmusikk fra operaen Idomeneo, hvor handlingen baserer seg på en gammel legende: Idomeneo, kongen av Kreta, overlever en storm, og takker Neptun for at han ble reddet ved å love at han vil ofre det første levende menneske han møter på landjorden til Neptun. Dette uheldige mennesket viser seg å være hans sønn, Idamante.

Dejan Lazić er solist i en av Mozarts mest populære og virtuose pianokonserter, nr. 21, som ofte omtales som «Elvira Madigan» etter en forlengst glemt film.

Lazić tolker så den lystelige og glade Rondo i D-dur før kvelden rundes av med symfoni nr. 38, den såkalte Prag-symfonien som ble urframført i 1787 i byen som ga verket sin tittel. Symfonien har tre satser.

 

OM DE MEDVIRKENDE

JAN WILLEM DE VRIEND fra Nederland er en anerkjent og nyskapende pådriver for historisk fremføringspraksis. Han var i mange år kunstnerisk leder, grunnlegger og fiolinist i Combattimento Consort Amsterdam. Dette ensemblet ble kjent for å bringe ukjente mesterverk fra 1600- og 1700-talet frem i lyset. De etablerte en egen serie i Concertgebouw Amsterdam, og turnerte også rundt om i verden.

Hans store kunnskaper og brennende engasjement for klassisk musikk resulterte også i tv-serien ‘De Vriend and his heroes’ i 2013/14, fulgt av ‘Music and mechanism’ og ‘Music and power’ i 2015, alt i samarbeid med HET Symfonieorkest. De Vriend mottok i 2012 den nederlandske prisen Radio 4 Prize som blir gitt den som har utmerket seg i å bringe klassisk musikk ut til et bredt publikum.

2006-2017 var de Vriend sjefdirigent for “Orkest van het Oosten" (senere HET Symfonieorkest) i Enschede, og i 2015 ble han utnevnt til sjefdirigent for Residentie Orkest The Hague. Nå er han fast gjestedirigent for disse tre orkestrene: Stuttgarter Philharmoniker, Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya – og Orchestre National de Lille.

Jan Willem de Vriend har tidligere gjestet Bergen Nasjonale Opera og Bergen Filharmoniske Orkester, blant annet med Mozart og Beethoven på programmet. Sammen med kveldens solist, pianisten Dejan Lazić, og orkesteret spiller de Vriend inn fleire cder med musikk av Mozart.

 

DEJAN LAZIĆ kommer fra Kroatia og ble født inn i en musikerfamilie. Han vokste opp i Salzburg hvor han studerte ved Mozarteum (klarinet, piano og komposisjon. Dejan Lazić bor i Amsterdam. Han opptrer jevnlig med orkestre som Boston Symphony, Budapest Festival Orchestra, Basel Chamber Orchestra, Chicago Symphony, City of Birmingham Symphony Orchestra, Danish National Symphony, Helsinki Philharmonic, NDR Elbphilharmonie Orchestra Hamburg, Netherlands Philharmonic og det svenske radiosymfoniorkesteret. Han samarbeider tett med dirigenter som Iván Fischer, Andris Nelsons, Ivan Repušić, Thomas Søndergård, Robert Spano, John Storgårds, Jan Willem de Vriend og Kazuki Yamada. Dejan Lazić medvirket på en rekke cder på Channel Classics, og hans innspilling av Rakhmaninovs pianokonsert nr. 2 med London Philharmonic Orchestra og Kirill Petrenko ble tildelt den tyske Echo Klassik Award. Dejan Lazić er også komponist, og hans verk opplever økende anerkjennelse. Hans første store orkesterverk, et tonedikt med tittelen “Mozart and Salieri”, op. 21, ble bestilt og førstegangsframført av Indianapolis Symphony og Krzysztof Urbański.

 

OM PROGRAMMET

«Alt jeg skrev, var for teateret!»

Mozarts musikk er full av mennesker. Full av karakterer og fargerike skikkelser i dialog. Som komponist var han mangslungen og behersket det meste, men det var særlig opera og klaverkonserter som lå hans hjerte nærmest. Og begge deler er i sin essens musikalske drama: Forskjellen er først og fremst at operaene er med sangere, klaverkonsertene uten.

Operaen Idomeneo ble urframført i München den 29. januar 1781, to dager etter Mozarts 25-årsdag. Han hadde da i praksis vært å anse som profesjonell musiker i tjue (!) år allerede, og hadde en svært omfattende turnévirksomhet i Europa bak seg. Men nå var han for første gang ute i verden alene, og Idomeneo var hans tiende opera.

Og selv om Mozart senere kanskje skulle bli mest kjent for sine komedier, var Idomeneo en opera seria. I klassisismen ble denne typen drama dyrket til fulle og foretrukket av publikum: Man tok utgangspunkt i en gammel legende, gjerne fra antikkens Hellas eller Romerriket, og i dette tilfellet er det Idomeneo, kongen av Kreta. Han overlever en storm på havet, og som rimelig kan være takker han Neptun for at hellet var med ham. Som takkoffer lover han å ofre det første mennesket han møter på land. Problemet er bare at den første han møter på, er Idamante – hans egen sønn.

Residenzteateret i München hadde et fabelaktig orkester og et ditto dansekompani, noe Mozart selvsagt utnyttet til fulle da han utformet musikken.

De fem ballettsatsene han skrev til Idomeneo utforsker danser og satsformer vi normalt forbinder med barokken, så som passepied og passacaglia.

Den første, en chaconne, er typisk en variasjonssats hvor den samme akkordrekken gjentas om igjen og om igjen. Mozart avviker likevel noe fra dette, da denne satsen i praksis er i ABAB-form med en kontrasterende langsom del i midten.

Pas seul (solodans)-satsen er oppkalt etter lederen for ballettkompaniet, og bærer derfor tilnavnet LeGrand. Sånt var ganske vanlig å gjøre den gangen, og LeGrand har, som etternavnet hans for så vidt bebuder, gitt seg selv en stor solorolle. Den begynner tungt og majestetisk, før et friskere tempo overtar, og en nesten scherzo-aktig energi driver satsen mot sin avslutning.

Passepied er nok en dans i tretakt, men denne er noe roligere enn forgjengerne i suiten, og går i 3/8-delstakt. Passepied var opprinnelig en fransk runddans, men gikk etter hvert over til å bli en pardans med karakteristiske saksende steg.

Så følger gavotten, en dans i to-takt, før vi får den avsluttende passacaglia. Dette er en satsform som er svært lik chaconne, men en passacaglia regnes likevel stort sett for å være en variasjonssats hvor et bassmotiv – eller ostinat – gjentas om igjen og om igjen. Denne satsen er mer av en rondo i formen (ABACA), men er mer lyrisk og elegant i stilen, i motsetning til den innledende chaconne.

Idomeneo ble ingen stor suksess for Mozart, men han hadde uansett større ting i tankene. For vel hadde München et godt orkester, men større oppgaver lå foran ham i det som var Europas – og verdens – musikkhovedstad den gangen: Wien.

Rondo i D-dur

Dette sjarmerende verket for piano ble skrevet omtrent samtidig med at Mozart hadde hodet fullt av klaverkonsert nr. 23 (A-dur) og 24 (c-moll), ja for ikke å glemme Figaros bryllup. Og det er noe «Figarosk» over denne lekne seansen i D-dur. Den ble, av uforklarlige grunner, ikke utgitt før etter at Mozart døde, men er i dag en av hans mest spilte solokomposisjoner for piano.

Han henter opp et tema fra finalen i pianokvartetten i g-moll (K. 478) som i rondoen får ny og vakker utforming. Ja, og forresten, formmessig er dette slett ikke en rondo, men en ganske regulært utformet sonatesatsform.

Pianokonsert nr. 21

Da Mozart bosatte seg i Wien i 1781 tok han fatt på sine ti siste leveår, og i disse var han så godt som bare frilansmusiker. I våre dager er slikt helt vanlig, men den gangen var det noe nytt. Det mange higet etter var å få jobb som komponist ved et hoff (slik Haydn hadde hos Esterhazy), eller som kantor i en av de store katedralene. Og Mozart gjorde mange iherdige forsøk på å få til akkurat dette, men ingen av hans jobbsøknader ga resultat.

Når han da valgte å gå for en friere tilværelse i Wien, som på denne tiden var Europas ledende musikkby, fikk han brukt både sine kunstneriske og organisatoriske talent.

Et viktig poeng for et geni som ham var å infiltrere den musikalske smak som hersket i den habsburgske hovedstaden, samtidig som han forsøkte å utfordre og videreutvikle de musikalske genrene, og her skulle klaverkonsertene bli svært viktige – og personlige.

Der Bach har sine fuger og Beethoven sine sonater, har Mozart klaverkonsertene. Dette var verk som fulgte ham gjennom hele hans kunstnerskap, og som sjanger revitaliserte Mozart klaverkonserten: Fra å være korte verk hvor solist og orkester stort sett vekslet på å spille, kanskje med orkesteret i kompende passasjer, ble nå klaversolist og orkester mer likeverdige og ikke minst kommuniserende aktører på scenen. Hans glitrende virtuose og raffinerte klaverspill ble kombinert med en utsøkt skriving for treblåsere og vakker håndtering av strykere – alt sammenvevd i et intenst musikalsk drama.

I 1784 skriver han en rekke vakre konserter, blant annet nr. 17 i G-dur, men den virkelig forløsende perioden kommer i 1785-86. Fra og med nr. 20 i d-moll rydder han et helt nytt land, og komponerer klaverkonserter med et drama, virtuoseri og en musikalsk interaksjon som både imponerte og sjokkerte.

Og det er her hans forretningsmessige teft slår inn: Han begynner med sine akademi, en form for abonnementskonserter som fiffen i Wien får smaken på. Disse ble svært populære, og i de kommende årene nøt han også en ganske stor økonomisk frihet. Det var også i denne perioden han bodde i sin leilighet i Domgasse 5, i hjertet av Wien, hvor også Mozarthaus i dag holder til.

Alle som var noe i Wien gikk på Mozarts akademier, og der konsert nr. 20 var et patosfylt og dramatisk utbrudd, er det et helt annet landskap som møter oss i nr. 21, skrevet bare fire uker etter nr. 20: Her er vi i C-dur, en av de lyseste toneartene. Åpningssatsen har betegnelsen «Maestoso,» men begynner ved at orkesteret lister seg stille på tå – dette er marsjering med ballettsko, ikke beksømstøvler.

Og i henhold til wienerklassisk kutyme skulle solisten ha kommet inn og gjentatt orkesterets fraser etter eksposisjonen, men isteden lar Mozart solisten snike seg inn lekent og utålmodig med ertende ornamenter, og når hovedtemaet kommer inn ligger solisten på en lang trille over orkesteret.

Et lite frempek til symfoni nr. 40 i g-moll høres hos solisten, før orkester og piano slenger ut både hoved- og sidetema i freidig musikalsk dialog.

2. sats er en av Mozarts aller mest kjente melodier, og er fortsatt forbundet med filmen Elvira Madigan. Og her hører vi et svært godt eksempel på hvor operatisk han skriver klaverkonsertene, for dette kunne like gjerne ha vært en stor sopranarie. Strykerne legger et triol-teppe støttet av pizzicato-bass som klaversolisten kan breie seg ut oppå.

I finalen skrur han tempoet opp, og vil ha Allegro vivace assai – hurtig og svært lekent. Mozarts konserter er ofte balansert på den måten at han har en stort anlagt og vektig førstesats i sonatesatsform, en langsom midtsats, og en lettere rondo til slutt. Så er også tilfelle i dette verket: det formelig gnistrer av virtuoseri og spilleglede, og han setter et humørfylt punktum for en gnistrende konsert.

Tekst: Frode Skag Storheim