En klassiker fra en av de største filmskapere gjennom tidene. Den lille landstrykeren passer ikke inn noe sted i det moderne samfunnet. Han klarer ikke å oppføre seg som en maskin i fabrikken, og hver gang han viser tegn til menneskelighet, havner han i fengsel.
Charlie Chaplins siste stumfilm, men med lydeffekter, ble laget i en tid da alle andre produserte lydfilmer, såkalte «talkies». Charlie, bedre kjent som landstrykeren, vender seg mot det moderne samfunnet, industrialiseringen og undertrykkingen av arbeiderklassen.
Først får vi se hans hektiske forsøk på å holde tempoet oppe på produksjonslinjen, hvor han har som oppgave å feste bolter. Han blir spesielt valgt ut for å delta i et eksperiment med en automatisk matemaskin, men selvfølgelig, alt går ikke etter planen.
Diverse uhell gjør at sjefen tror han har gått fra forstanden, og Charlie blir sendt til et psykiatrisk sykehus. Når han slipper ut blir han tatt for å være kommunist siden han vifter med et rødt flagg.
Han blir satt direkte i fengsel, men greier å hindre et rømningsforsøk og blir satt på frifot igjen. Slik fortsetter Charlie Chaplins velkjente eskapader gjennom filmen!
Foto: © Roy Export Company S.A.S.
OM DIRIGENTEN
Adrian Prabava (foto: Gerd Sälhoff) er tysk-indonesisk, og leder Bergen Filharmoniske Orkester for første gang. Etter sin store suksess i den 49. internasjonale konkurransen for unge dirigenter i Besancon i 2005, utnevnte Kurt Masur som sin assistentdirigent ved Orchestre National de France i Paris fra 2006 til 2009. Han fikk også anledning til å arbeide tett med Bernard Haitink ved Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam.
Prabava har dirigert flere store operaproduksjoner og har ledet orkestre som London Philharmonic, Orchestre de Paris, Orchestre National de France, Royal Concertgebouworkest Amsterdam og Royal Scottish National Orchestra.
Prabava studerte fiolin ved Hochschule für Musik Detmold og direksjon ved Hochschule für Musik, Theater und Medien. Han har også fulgt mesterklasser med Jorma Panula, som ble hans mentor sammen med Kurt Masur og Bernard Haitink.
OM PROGRAMMET
Modernitetens estetikk
Tusenkunstner er kanskje det mest dekkende begrep vi kan bruke på Charlie Chaplin, og i Modern Times lar han hele sitt kreative talent få utløp som både produsent, manusforfatter, regissør, komponist og skuespiller.
På overflaten ses det hele som en underholdende komedie hvor Chaplin portretterer sin landstryker-karakter, men det er likevel et solid lag av underliggende og til dels alvorlig budskap i filmen. Den hadde premiere i 1936, i en post-depresjonstid i USA hvor de som nasjon fortsatt merket ettervirkningene etter krakket på Wall Street i 1932. I tillegg aktualiserer filmen både industrialiseringens buldrende ekspansjon, kommersialisering og storkapitalens inhumane forhold.
Chaplins landstryker jobber ved samlebåndet i en fabrikk, og lider under det harde arbeidspresset og de lange dagene. Han får nervøst sammenbrudd, setter seg fast inni en av fabrikkens maskiner, og havner på sykehuset.
Den nå arbeidsledige landstrykeren blir deretter feilaktig mistenkt for å være kommunist, og havner i fengsel. Der inntar han ved en feiltagelse kokain, før han blir helten blant de innsatte når han stopper en fange fra å rømme. Han får spesialbehandling for sin heltedåd, og når han så får vite at han snart blir løslatt, velger han å protestere på dette – men til ingen nytte.
Tilbake i samfunnet som en fri mann får han jobb ved et skipsverft, men forårsaker en ulykke og stikker av. Da møter han den foreldreløse Ellen, som på sin side er på flukt fra politiet for å ha stjålet et brød. Fast bestemt på å komme seg tilbake bak murene for å redde henne tilstår han for politiet at han er en tyv. Dette går imidlertid ikke etter planen, da et vitne avslører at vår kjære landstryker er en uskyldig mann. Men den bredfotede mannen med hatten gir seg ikke, og svarer med å ete enorme mengder mat på en kafé uten å betale for seg. Han blir arrestert, og treffer på Ellen i en fangevogn. Denne krasjer kort tid etter, og Ellen overtaler ham til å stikke av sammen med henne.
Neste stopp for arbeidsnomaden er som nattevakt i en butikk. Dette blir selvsagt heller ikke uten komplikasjoner, for han møter på tre sultende innbruddstyver som kun har ett mål for øyet: Mat. Han tar noen drinker sammen med dem, sovner, og vekkes neste dag av en sjokkert sjef og en kunde.
Og dermed blir han arrestert igjen.
Snart er han ute igjen, og får jobb som assisterende mekaniker på en fabrikk. Fryd og gammen er det imidlertid ikke, for han slutter seg til sine streikende kolleger, kaster en murstein på en politimann, og åker inn i buret. Igjen.
Han slipper ut to uker senere, og Ellen, som nå jobber som danser på en kafé, skaffer ham jobb som syngende servitør. Landstrykeren har nå skiftet beite fra ulike typer maskinelt arbeid til showbiz, en overgang som kan være vrien nok, selv med våre dagers krav til omstillingskompetanse og skiftende marked.
Han klumser det til for seg, og under en av sine opptredener må han ty til fantasifull improvisasjon for å klare seg. Politiet kommer for å arrestere Ellen, noe som igjen tvinger de to ulykkesfuglene på flukt. Hun synes det hele begynner å bli en meningsløs runddans, men Landstrykeren forsikrer henne om at ting vil bli bedre, og i beste senromantiske ånd slutter filmen med at de to vandrer vandrer avgårde i soloppgangen mot en usikker, men forhåpentligvis bedre fremtid.
Musikken i filmen er som nevnt komponert av Chaplin selv, men han fikk også kyndig hjelp av ringreven Alfred Newman til å arrangere den for orkester. Newman var ingen hvemsomhelst, og hadde flere samarbeid med både George Gershwin og Irving Berlin, samt at han i løpet av karrieren skulle vinne hele 9 Oscarstatuer for beste filmmusikk. Det er for øvrig Newman som også skrev 20th Century Fox-vignetten.
Chaplin var perfeksjonist til fingerspissene, og i tillegg til å bedrive nitid innstudering med alle skuespillerne om hvordan rollene skulle være, var han like nøye med musikken. En rekke revideringer fant sted før det endelige partituret forelå, og musikken er til tider kompleks og mangefasettert. Og selv om Modern Times ikke er en fullblods stumfilm, siden det faktisk er en og annen replikk, fungerer musikken flere steder som ren lydeffekt. Bare legg merke til hvordan Chaplin på elegant vis har lagt inn en lavmælt versjon av «Hallelujah, I’m a Bum» når en av truckene mister det røde flagget. Og så klart, satsen «Smile,» med sin lett romantiske sødme, som er et bilde på både den smilende og lure Landstrykeren, og ikke minst på følelsene han har for Ellen.
Det ble senere satt tekst til den av John Turner og Geoffrey Parsons, og Nat King Cole gjorde den første innspillingen i 1954. Og akkurat som Landstrykeren peker på munnviken til Ellen for å få henne til å smile, gjør teksten også det: «If you smile through your fear and sorrow, smile and maybe tomorrow, You’ll see the sun come shining through for you.»
Tekst: Frode Skag Storheim