Bli inspirert: Ludwig van Beethoven (1770-1827)

Bli inspirert: Ludwig van Beethoven (1770-1827)

Du har sikkert hørt navnet “Beethoven” før. Ludwig van Beethoven ble født for nesten 250 år siden, og han er en av de mest kjente komponistene noensinne.

Som du sikkert husker, er en komponist en person som skriver musikk. Ludwig skrev veldig mye flott musikk, blant annet for orkester, og musikken hans var veldig spesiell. Han hadde så nye og rare ideer at han forandret hva som var “lov” i musikken for alltid. Det mest spesielle var kanskje at han gjorde det mens han var stokk døv!

Ludwig van Beethoven ble født 16. eller 17.desember i 1770 i den tyske byen Bonn. Ingen vet nøyaktig, og hele livet sitt så var Ludwig selv usikker på hvor gammel han faktisk var. Tenk det - å ikke vite når du har bursdag!

Familien til Ludwig var veldig musikalsk, for både faren og bestefaren var sangere. Bestefaren tok seg veldig av lille Ludwig, for pappaen brydde seg ikke så mye om ham. Han var mer opptatt av å drikke alkohol og være på fest. Bestefaren lot Ludwig spille piano, og det var ingenting Ludwig synes var morsommere enn å leke seg med tonene og trylle frem melodier.

En kveld kom faren full hjem fra fest og hørte Ludwig sitte og spille piano. Plutselig fikk han en lys idé! Alle hadde jo hørt om han der Amadeus Mozart-ungen. Mozart var jo berømt over hele verden, en ekte barnestjerne, og han tjente sikkert penger som gress! Kanskje Ludwig kunne bli den nye Mozart! Da kunne faren slippe å jobbe mer...

Fra den dagen av ble det ikke mer lek og moro på lille Ludwig. Straks skolen var over måtte han hjem og øve piano og fiolin. Natt og dag øvde han. Han øvde til han sovnet ved tangentene, og så øvde han litt til. Ofte satt han og gråt, han var så utslitt, men han måtte øve. Ludwig sin mamma likte ikke at Ludwig var så trist og sliten av og til. Så innimellom, når faren var ute et ærend, fikk Ludwig slippe ut og leke med de andre barna. Hun holdt vakt - for om faren kom tilbake og så at Ludwig ikke satt ved pianoet, da ville det bli trøbbel!

Trøbbel betydde at Ludwig ble sendt ned i den mørke, kalde kjelleren uten middag og uten pledd. Døren ble låst bak ham, og der måtte han være til neste dag. Det verste var likevel ikke kjelleren. Det verste var at om han spilte feile toner, slo faren ham! Et slag for hver feil tone. Og Ludwig som elsket å lage sine egne melodier turte til slutt ikke spille annet enn det faren bestemte.

Da Ludwig var 8 år kom faren hjem og sa “Nå, sønn. Nå skal vi på turné!”. Sammen reiste de inn til storbyen, og der skulle Ludwig spille konsert. Faren hadde løyet på plakaten og sagt at Ludwig var yngre enn han var, sånn at folk skulle bli imponert over hvor ung og flink han var. Det virket! Salen var stappfull av rike mennesker som hadde hørt om dette lille vidunderbarnet. Men konserten gikk ikke bra. Ludwig var nervøs, og den flotte, krøllete parykken hans gled ned i pannen hans og hindret ham i å se ordentlig. Han hadde aldri spilt så stor konsert før! Fingrene skalv og ville ikke lystre. Den ene feile tonen fulgte den andre. Publikum begynte å le! De lo og buet, og flere reiste seg for å gå. “Han er nok ingen Mozart!” sa de og ristet på hodet.

Faren var illsint. Men Ludwig tenkte som så: “Jeg er kanskje ingen Mozart, men jeg er veldig flink til å være meg selv!”

Og det hadde han rett i. Ludwig kunne kjempemye! Han var bare 11 år da faren bestemte at han skulle slutte på skolen og fokusere på musikken. Ludwig fikk gå i lære hos organisten i byen. En organist er en person som spiller på orgelet som står i kirken. En søndag skulle det være gudstjeneste som vanlig. Ludwig var der for å se på og lære av organisten. Men han dukket ikke opp! Det kom bud om at organisten var blitt syk, alt for syk til å spille. Kanskje gudstjenesten måtte avlyses? Ludwig rakte forsiktig opp hånden og sa “jeg kan spille, jeg.” Og det kunne han sannelig. Han satte seg ved tangentene og spilte så taket løftet seg! Alle de rike menneskene i adelen la merke til den lille gutten som spilte så vakkert. De gikk til kurfyrsten, han som var herre i byen, og anbefalte at gutten skulle ansettes! 12 år gammel fikk Ludwig van Beethoven fast jobb og begynte å forsørge familien sin.

Han jobbet i mange år som organist og pianist der i Bonn. Han spilte i kirken, og han spilte på adelens fester. De synes det var så gøy å ha den unge gutten sittende der og spille, som et maleri eller en statue, noe å vise frem til gjestene sine.

Da han var 17 år gammel fikk han penger for å reise til Wien og ta timer med sitt store idol: selveste Wolfgang Amadeus Mozart! Endelig smilte skjebnen til ham! Nå skulle han få bestemme selv og drive med musikken sin! Men han var ikke før kommet frem til Wien før han ble innhentet av dårlige nyheter: moren var alvorlig syk. De trengte ham hjemme. Ludwig vendte straks om og dro tilbake til Bonn. Han pleiet moren så godt han kunne, men sykdommen ble bare verre og verre. Til slutt sovnet hun inn.

Han forble i Bonn i mange år, helt til han 22 år gammel endelig pakket sakene sine og dro til Wien - denne gangen for godt. Her leide han et rom, og forsøkte låse seg inne for å komponere og fokusere på musikken. Men verden lot ham ikke være i fred. Folk hadde hørt om Ludwig, denne “van Beethoven”, og de synes han var så festlig! De nærmest løp ned døren hans i iveren etter å invitere ham på fest. Det var et ustanselig mas. Ludwig avviste dem som best han kunne uten å være uhøflig. Men de rike unge mennene og kvinnene bare blåste av ham og sa “Beethoven, man må jo ha det gøy også!”. Da lynte det fra Ludwig sine øyne, og han svarte “Ja det kan De si, for De er det De er fordi De er født til det! Jeg er det jeg er på grunn av hardt arbeid og talent!”

Ludwig van Beethoven ble kjent som en svært flink pianist, og konsertene hans var alltid utsolgt. Han ble av mange sett på som litt sær, og kunne for eksempel nekte å spille hvis publikum snakket, eller han ikke likte de som satt i salen.

Til tross for at han kunne være en skikkelig surpomp, var Ludwig godt likt og hadde mange venner og støttespillere. Men han gjorde det ikke lett for dem å like ham! En gang han bodde hos vennen Pasqualati, ble han vist til et stort, vakkert rom med et flunkende nytt piano. Her hadde vennen tenkt at det var fint for Ludwig å være. Men Ludwig hadde lagt sin elsk på et stort, grønt tre ute i hagen, og det irriterte ham grenseløst at han ikke kunne se det fra rommet sitt. Ludwigs løsning ble simpelthen å hente nærmeste øks og hugge et hull i veggen på rommet sitt. Fornøyd satte han seg ned og komponerte i ro og mak. Da vennen kom hjem, ble det stor ståhei - “Du kan ikke bare komme her og hugge hull i folk sine vegger som det passer deg!”. “Jo,” svarte Beethoven og pekte på det gapende hullet. “Jeg både kan og vil.”

Når han ikke spilte konsert eller komponerte, så underviste han i piano. Elevene var som regel unge, vakre kvinner, og Ludwig hadde en slitsom uvane med å forelske seg i dem. Han fridde faktisk et par ganger! Som oftest ble han møtt med en kald skulder. Damene han forelsket seg i var døtre av adelige som mente han ikke var av fin nok familie. I tillegg var Ludwig ganske uflidd, han brukte ikke tid på verken klær eller utseende, så han så ofte ganske loslitt ut. Han var også ganske sær, og hadde et voldsomt temperament! Noen av Beethovens mest kjente pianostykker, ”Til Elise” og ”Måneskinnssonaten”, var gaver han skrev til sine utkårede.

En dag da han var 26 år, var Ludwig ute og gikk tur i parken med en venn. Nede ved elvebredden satt en ungdom og spilte fløyte. “Hører du den fine melodien,” spurte vennen. Ludwig ble helt iskald. Han så fløyten, han så fløytespilleren, men han kunne ikke høre en eneste tone. Han gikk hjem og begynte å eksperimentere. Han trykket ned tangent for tangent på pianoet - var det vanskeligere å høre det i dag enn i går, mon tro? Til hans store forskrekkelse la han merke til at de lysere tonene var helt umulige å høre! Det var som om det var et hull der de vanligvis var.

Og fra den dagen av ble hørselen hans verre og verre. Han ble sur og tverr og ville ikke være sammen med noen, for han synes det var så pinlig at han ikke hørte hva de sa. Ludwig begynte å bære med seg en “samtalebok” sånn at vennene kunne skrive til ham, og så svarte han på vanlig vis. Dette var veldig tungvint og en kilde til mye frustrasjon for Ludwig. Døvheten var uunngåelig: det var som om skjebnen banket på døren, og han hadde ingenting han skulle sagt.

Det som er interessant, er at musikken han skrev forandret seg. Etterhvert som han ble mer og mer døv, forsvant de lysere tonene fra hørselen hans. De forsvant også fra musikken hans, og han brukte mer og mer de tonene han kunne høre godt: dype basstoner og myke mellomtoner.

Til slutt var Ludwig blitt helt døv. Han var 30 år gammel og kunne ikke lenger høre musikken som han elsket så høyt. All lyd var borte, han var veldig syk, han hadde blyforgiftning og hadde vondt i hodet og hele kroppen. Han var veldig trist hele tiden Alt var tungt, og alt var vanskelig. Det ble så ille at han vurderte å gjøre ende på livet sitt. Heldigvis kom han til slutt på bedre tanker! Han skrev i dagboken sin følgende:

“Det virket umulig å forlate verden før jeg har fått frem alt jeg føler bor inni meg!”

For i Ludwig, som i oss alle, bor det uendelig med muligheter! Om du står på og jobber hardt, kan du klare de utroligste ting. Ludwig valgte å trosse smerten og døvheten, og komponerte videre. Det første han skrev kalte han for Eroica - heltemot! For Ludwig var modig. Det tar mot for å være seg selv. Spesielt om det koster, om det gjør vondt, og du møter motgang. Men det er et lys i enden av tunnelen, og det var det for Ludwig også.

For nå som han var døv, forvandlet musikken hans seg igjen. Hørselen var borte men minnet om lyden, minnet om tonene, og evnen til å høre musikken inni seg var der fortsatt. Plutselig åpnet verden seg igjen! Han var ikke lenger bundet av ørene sine, nå var det bare fantasien som satte en stopper for hva han kunne finne på. Og Ludwig hadde mange ideer!

---> An die Freude

Han fortsatte å komponere i 30 år. Han laget helt fantastisk musikk som folk elsket den gang, og som fortsatt elskes den dag i dag. Han kunne skrevet mer musikk, for tonene og ideene var i ham, men skjebnen ville det annerledes. En dag han var på reise ble han fanget i en stor storm. Han ble våt, han ble kald og han fikk lungebetennelse. Ludwig falt i koma - en dyp, dyp søvn som man ikke våkner fra. Venner og kollegaer kom for å ta farvel. Det var en trykket stemning i det mørke rommet. Ute herjet stormen fortsatt, og brått flammet et hvitt lyn over himmelen. I det tordenskrallet ljomet, slo Ludwig opp øyene. Han hevet knyttneven triumferende mot himmelen - og falt sammen, død.

Ludwig van Beethoven døde den 26. mars, 1827. En dramatisk og dyktig mann, en av historiens aller største komponister.

Et minne om Beethoven:

«På premieren av den siste symfonien han skrev, var Beethoven fullstendig døv. Han satt på scenen for å vise musikerne hvor fort de skulle spille, men han kunne ikke høre hva de spilte. Da den siste triumferende akkorden døde ut, eksploderte hallen i lyd. Folk ropte og skrek og klappet. Men Ludwig hørte ingenting, han satt og stirret ned notene sine. En ung fiolinist tok hånden hans og vendte ham mot publikum; et publikum henført av lyd han ikke lenger kunne høre.»