Bli inspirert: Peter Tsjaikovskij

Bli inspirert: Peter Tsjaikovskij

Peter Tsjaikovskij (1840-1893) står bak noen av de mest kjente musikkverkene i hele verden – du har garantert hørt om Nøtteknekkeren og Svanesjøen før!

Men det var ikke selvsagt at Peter skulle få vokse opp og fylle verden med vakker musikk. For Lille Peter vokste opp i en liten by ved navn Votkinsk, langt ute i ingensteds i Russland. Det var hele tre uker å reise til nærmeste storby! Pappaen var sjef for gruven i byen, og derfor var familien veldig rik. Her var det ingen skole, men fordi familien var rik hadde de en guvernante, en huslærer som tok seg av skolegangen og oppdragelsen av barna. Familien var så rik at de ikke nøyde seg med en guvernante fra Russland – de hentet en ung kvinne hele veien fra Frankrike. Hun gjorde sitt beste for å undervise Peter og søsknene hans. Peter var veldig rotete. Faktisk var han så rotete at han en gang glemte alle skolebøkene sine inne i et tre i skogen! Men han var veldig smart, og han kunne skrive og lese russisk, fransk og tysk innen han var seks år gammel.

Dette var 1800-tallet i Russland, og ingen hadde Spotify, Tidal eller YouTube. For å høre på musikk, måtte man gå på konsert eller lage musikken selv. Peters familie var rike, så de hadde piano i stuen. En kveld var de så heldige å få en mann på besøk som spilte Chopin på pianoet. Kanskje hørtes det sånn ut? 

Peter satt som trollbundet, og da han skulle legge seg den kvelden fikk han rett og slett ikke sove. Han gråt og gråt, og mamma kom og trøstet.
‘Hva er i veien, Peter?’
‘Å, mamma! Kan ikke du få musikken til å være stille, det er så mye musikk her inne, jeg er så trøtt men jeg får ikke sove av all musikken!’
Men for mor var rommet så stille, så stille, her var ingen musikk. Hun kysset ham på hodet og gikk for å legge seg.

Neste dag gikk Peter ned til pianoet i stuen og begynte å trykke på tangentene. Og da mor kom hjem den ettermiddagen, strømmet tonene av Chopin gjennom stuen. Hun forstod at sønnen hennes hadde et helt spesielt talent. Her kunne historien vært over. Peter kunne fått pianotimer og blitt en stor pianist, men skjebnen ville det annerledes. Mor og far var nemlig enige om hva Peter skulle bli når han ble stor! Han skulle jobbe på kontor. Dermed basta. Det ble ingen pianotimer på Peter.

Men Peter ville ikke gi opp musikken! Han fortsatte å klimpre på pianoet. Og fingrene gikk dag og natt. Han spilte på stuebordet, han spilte på gulvet i gangen, på gelenderet i trappen. Og han spilte på vindusruten på rommet til den en dag knuste under fingrene på ham. Det singlet i glass, og det rant en tynn stripe blod fra fingeren hans. Mor og far forstod at for Peter var musikken alvor. Og han fikk sine pianotimer.

Men faren mente også alvor når det gjaldt hva Peter skulle bli som voksen. For det var ikke sikkert man fikk jobb som musiker, og Peters pappa ville at han skulle ha en trygg og god fremtid. Derfor begynte Peter å jobbe på kontor etter at han var ferdig på skolen. På dagtid satt han og slavet i vei ved en pult, og på kveldene løp fingrene over tangentene på pianoet. Til slutt fikk Peter nok. Han sa opp jobben, og siden han var voksen og kunne bestemme selv, begynte han 22 år gammel endelig å studere musikk. Nå var vel kysten klar! På tide å forsvinne inn i musikken!

Den gang ei. For Peter var nå blitt gammel nok til at alle forventet at han skulle gifte seg. Han var ikke interessert i ekteskap! Han ville lage musikk! Og attpåtil så forventet alle at han skulle gifte seg med en dame, selv om Peter likte menn. Det var ikke lov å være homofil i Russland på 1800-tallet, så Peter kunne ikke si fra at dette ble helt feil. Familien hadde funnet en vakker ung kvinne, og før Peter visste ordet av det så hadde han sin egen kone.

Han holdt ut i tre uker. Da de var omme, klatret Peter over rekkverket og hoppet ned i en iskald elv i Moskva. Han håpet å enten drukne eller å få lungebetennelse og så stryke med. Han fikk ikke ønsket sitt oppfylt. Men de rundt ham innså nå at han heller ville dø enn å være gift.

Endelig fikk Peter være i fred med musikken sin – heldigvis for han, og heldigvis for oss. For selv om Peter døde i 1893, har han etterlatt seg så mye fin musikk vi kan glede oss over, mer enn 100 år senere.

Velkommen til konsert!